Viser arkivet for stikkord kirsty

Et alternativt julekort

_Det var julaften, pus,
i fyllearresten
En gamling sa til meg:
Jeg kommer neppe å oppleve en til
[…]
Du er en slask,
du er en kjeltring
Du er ei narkorøykjerring
Ligger der nesten død
med ei sprøyte som drypper

Ditt avskum, din drittsekk,
Din råkjipe hestkuk
God jul midt i ræva
Jeg ber til Gud: ikke mer nå!_

Linjene over er ikke hentet fra en uutgitt låt av Jokke & Valentinerne. Ei heller er det dassgraffitti risset inn med blodige negler fra et offentlig toalett i en europeisk storby. De er derimot tatt direkte fra det jeg selv mener er den suverent vakreste og mest bedårende julesangen som noensinne er skrevet. Og før du lader kanonen og hisser deg opp over det du eventuelt tror er undertegnedes ønske om å fremstå som sær, avskyelig eller poetisk festbrems i julas kollektive koserus, må jeg dessverre skuffe med at låten teksten er hentet fra er alt annet enn obskur.

I tiåret 2000 til 2010 var denne låten den neste mest spilte julesangen på NRK P1, Norges uten sidestykke største radiokanal, og kun slått av Chris Reas enda mer ihjelspilte «Driving Home For Christmas». Låten heter Fairytale Of New York, er skrevet av den geniale og tørste rennesteinspoeten Shane MacGowan, i lag med hans musikalske våpendrager Jem Finer i det irsk/engelske bandet The Pogues. Låten er løftet fra bandets ubestridte mesterverk If I Should fall From Grace With God (1988) og har siden den gang toppet utallige kåringer over hva som er tidenes beste julesang.

Julaften 1989 fikk jeg en god, gammeldags og keitete VHS i julegave som het The Pogues: Live at the Town & Country: St. Patrick’s Night. Den er en av få konsertfilmer jeg har sett om og om og om igjen, da den er noe så sjeldent som en konsertfilm med høy verdi, også for de som ikke var til stede. Og den viser The Pogues, et av åttitallets suverent beste band, da de var helt på toppen av sin karriere.

Med et tosifret antall musikere på scenen, og en låtkatalog som til da var tilnærmet uten kvalitative hull, inviterte The Pogues til fest med det som må ha vært et høydepunkt i livet – uansett kategori – for alle de fremmøtte. Som om ikke det var nok er hele konserten, og hvert medlem av bandet, presentert underveis av en glisende Joe Strummer (R.I.P.), frontfiguren i legendariske The Clash.

På tampen av det hele tror man så at konserten når sitt klimaks, da Strummer plutselig strener ut på scenen og blir backet av The Pogues i en formidabel folkrock-versjon av sin egen klassiker London Calling, foran et vilt begeistret London-publikum. Men det er likevel ingenting mot det crescendoet som utspiller seg da den rødhårede gjestevokalisten Kirsty MacColl (R.I.P.) kommer trippende ut på scenen, geleidet av sin makker Shane MacGowan (vel, det er vel snarere hun som geleider ham enn omvendt). Og publikum vet hva som kommer. Det er tid for litt musikalsk julemat. Det er tid for Fairytale Of New York.

Låten starter som kjent med noen enkle og sakrale pianotoner. På konserten klamrer MacGowan seg til mikrofonstativet og snøvler på umiskjennelig vis ut den kjente åpningsstrofen:

«It was christmas eve, babe. In the drunk tank»
(Det var julaften, pus. I fyllearresten)

Så øker tempoet på, og da Kirsty MacColl sparker inn fra høyre eksploderer lokalet. Kameralinsene drypper av øl, og man bivåner en rocka og euforisk juletrefest uten like. Det er et av de mest magiske konsertøyeblikkene jeg har sett festet til bånd.

Fairytale of New York er så langt unna Deilig er jorden og White Christmas som det er mulig å komme. Teksten er både grov og skitten, den fremføres av en snøvlende vokalist, og når den er ordentlig i gang er det en vaskeekte rock’n’roll-låt med kraftige, irske folkemusikktoner.

Hvorfor og hvordan dette har blitt en av verdens mest spilte og populære julesanger kan sikkert folk med mer vekttall enn meg analysere seg frem til. Men jeg vil tro at jula, slik den har blitt med årene, er så til de grader fylt til randen med fløyelsmyk musikk helt uten brodder, kanter og motstand at folk ikke bare tåler, men sågar også trenger noe annet.

For akkurat her er nok det hele litt misforstått. Vi har nemlig godt av litt smuss også i jula, ja kanskje nettopp i jula, og når folk den dag i dag fortsatt ler seg fillete av en full hovmester som snubler kontinuerlig i et tigerskinn og egne ben, burde det også være rom for å la seg henføre av de grovskårne og vulgære tekstlinjene fra en rennesteinspoet av genikaliberet til Shane MacGowan.

Dernest vil jeg takke for året som har gått. Takk for kjeft, ros, tips og innspill av ymse varianter. Fortsett med det! Alt settes pris på, og i særdeleshet fra dere som skriver under med fullt navn.
Nå tar denne spalten pause frem til 5. januar.

PS: Takk til lingvistikkprofessor og eksilamerikaner Peter Svenonius ved UiTø for berikende og sårt tiltrengt ortografisk translasjon.

ORIGINALEN: Her er en scannet versjon av undertegnedes slitte sjutommercovere til verdens fineste julesang. Man jo bli lett nostalgisk av mindre