Viser arkivet for stikkord mgp

Kulturell, nasjonal skandale

Innledningsvis skal jeg bare forsikre om at dette blir det siste jeg skriver om ESC/MGP i år. Jeg lover. Men i disse tider, når hele Europa står foran alvorlige utfordringer, føler jeg det er på plass med noen ord til ettertanke, ikke minst siden situasjonen ser ut til å oppta alt fra landets riksaviser, programlederkabalen i NRK og – på toppen av det hele – norsk musikkrykte og etniske troverdighet.

Det er nemlig ikke bare i Hellas, Spania, Portugal og Italia de sliter. Nå har krisa i Europa også kommet til Norge. Riktig nok har vi fortsatt til smør på brødskiva (vel å merke når vi ikke har smørkrise), men nå har alvoret nådd oss i den nordlige utkanten av Europa. Og hodene ruller.

Norge, som for bare noen få år siden var på toppen av hele den musikalske næringskjeden, representert av det musikalske geniet og den banebrytende artisten Alexander Rybak, så ut til å gå mot verdensherredømme. Glemt var vonde minner om Jahn Teigen, Finn Kalvik, Tor Endresen og alle disse evneveike nullene som hadde satt vår nasjon i pinlig forlegenhet.

Nå så fremtiden lys ut, og vi kunne heller ta frem duggfriske og sprudlende minner fra da vi sprettet champagne og skålte vilt og uhemmet til tonene av kulturhistoriske milepæler og geniale gullkorn fra Bobbysocks, mens vi sang tekstlinjer som ville satt Hamsun og Ibsen i språklig offside. «La det swinge», sang vi. Med dobbel-w. Og vi tok alle til oss det nyetablerte verbet rock’n’roll, mens vi sang «La det rock’n’roll». Åh Gud, som vi lot det rock’n’roll! At Bettan ikke var helt hundre prosent etnisk norsk fikk vi heller leve med. Hun snakket tross alt svorsk, og lignet på Ole I’dole.

Og Rybak var et sant produkt av innovativ aktivitet blant programlederspeidere på det frie transfermarkedet. Borte var surpompen og nordlendingen Jostein Pedersen, og inn kom altså nordlendingen Per Sundnes. Det skal være en nordlending som styrer MGP. Slik har det vært siden Kirsti Sparboe tappert sanket inn hele fire poeng til sammen, fordelt over tre internasjonale finaler på sekstitallet.

Det tok ikke lang tid før Per Sundnes ble kåret til landets mektigste mann av redaksjonen i riksavisa Dagbladet. Og Aftenposten fulgte opp. Med masse friske ideer og djervt pågangsmot bygget han opp det musikalske maktapparatet rundt seg og MGP. Han inviterte deltagerne han likte best hjem på middag. Han tok på seg pels, til eks-MPG-Josteins store forargelse. Han løftet nasjonen opp og frem. Men så var det slutt.

Nå har vi ikke gjort det bra i den internasjonale finalen i tre år på rad. Vi ere en fucked nasjon vi med. Og noe må gjøres. Her har man sendt folk til månen for over førti år siden, og så klarer ikke vi, som er verdens rikeste land, å prestere over en treårsperiode i noe så viktig og globalt anliggende som MGP.

De store og riksdekkende media har derfor de siste dagene forsøkt å forklare hva det kan skyldes. De er alle svært skeptiske til at Per «Makt» Sundnes nå har gått på fri transfer til en konkurrerende TV-kanal, og lar oss som nasjon i stikken på bekostning av egne ønsker om forandring. Det er lumpent, og Makt-Per kunne iallfall tatt litt mer selvkritikk. Musikksjefene i VG og Dagbladet raser og tordner om kapp. Noe må gjøres! Men som en sjofel taskenspiller av en skipper som forlater ei synkende skute, smyger Makt-Per seg ut bakveien, bort fra vår aller viktigste kulturinstitusjon; den som gjør oss til nordmenn.

Da har vi heldigvis politikere som tar bladet fra munnen. I fjor var det Frp. I år er det Kystpartiet. Og ærlig talt, det må da være lov å si at en litt for mørk hudfarge ikke har noe å gjøre i MGP når man skal representere Norge, uten å bli kalt for rasist. Hva har liksom fokus på hudfarge og kulturell, etnisk renskning med rasisme å gjøre? Ingenting, selvsagt. Nei, nå vi brette opp ermene og komme oss tilbake på pallen, der vi hører hjemme.
Nasjonen Norge strigråter og ligger med brukket rygg. Nå vil vi la det rock’n’roll igjen.

MAKT-PER: Per Sundnes er ferdig som nasjonal primus motor i MGP. Han setter egne behov foran nasjonens interesser. Aldri mer skal vi få sa ham i flosshatt mens han tar noe skikkelig på kornet og gjør oss musikalsk stolte av å være norsk. Ekte kritthvit, etnisk og Blenda-hvit norsk. En epoke er over. Nå må vi ta samling i bunn, alle ur-norske menn og kvinner i hus og hytter

MGP: Politikkens høyborg

Jeg husker ikke hvem det var som sa det, og jeg husker det ikke helt ordrett, men jeg tror det var forfatter Kjell Askildsen, og essensen er briljant åkkesom: «Forventninger, at man ikke kan slutte å ha forventninger. Tenk så mange skuffelser en hadde unngått»_. Snakker om å treffe midt på spikerhodet med trykkluftsdrevet slegge.
mgp-politikkens-hoeyborg">Les mer…

Statskanalens gatekamp

Ja, så var det i gang igjen. Alle konkurransene på TV. «Korslaget», «Skal vi danse» (på eller uten is), Melodi Grand Prix Junior og Senior, og hva de nå heter alle sammen. Sikkert er det iallfall at disse programmenes uhorvelig mange delfinaler og utslagningsrunder kommer til å prege media massivt i ukene og månedene fremover. Og selv om det bare er å skifte kanal eller slå av, er det ikke fysisk mulig å holde seg unna om man bruker internett eller leser aviser.

Så de som ikke er interessert i medioker listepop eller korkonkurranser med sånn passe interessante artister, og noen usedvanlig uinteressante artister, må bare stålsette seg i tida fremover. Og bor du der en av konkurransene er representert av noen fra stedet ditt er det bare å falle på kne og be til høyere makter om at «dine» representanter blir utslått så fort som mulig er. I hvert fall om det skal være å lese lokalavisa di i overskuelig fremtid.

Men kom uansett ikke her med ugjennomtenkte påstander om mangelen på intellektuell og politisk substans i MGP iallfall, for her har det jaggu meg hardnet seg til i det siste. Da deltagerne for årets delfinaler ble presentert, kunne vi se det alle sammen. Her var nemlig de selverklærte kommunistene og rebelske rapperne i Gatas Parlament tatt inn i den kommersielle kulturvarmen, og da kunne vi selvsagt vente oss bråk. Masse bråk. Politisk bråk. For det står faktisk i MGPs internasjonale statutter at det ikke er lov å bidra med låter som har et politisk innhold. Takk og lov og huttetu.

Vi kan jo bare tenke oss for en tsunami det i motsatt fall ville vært av ytterliggående politiske fraksjoner som hadde brukt denne glimrende arenaen til å forfekte sine syn på alskens politiske spørsmål. Trykket utenfra fra politiske ytterliggående på MGP har vært massivt siden konkurransen startet på midten av femtitallet. Baader Meinhof, PLO, National front, NKP, Islamsk råd og andre har lenge prøvd å knekke koden for å lure seg i MGP-sirkuset.

At ingen bjeller hos noen ansvarlige ringte da Gatas Parlament meldte seg på, er i seg selv oppsiktsvekkende og dypt sjokkerende. Man kunne jo slumpe til å tro at dette bare var en halvdesperat handling fra rapperne i retning av å tiltrekke seg økt oppmerksomhet, og muligens å tjene sårt etterlengtede penger. Men, nei da. Nå har de vist sitt sanne jeg.

I mandagens utgave av Dagbladet kunne nemlig gutta gå ut med sjokkmeldinga om at de har dratt politikken inn i MGP-sirkuset likevel. Og de er ikke nådige, der de stirrer hardt inn i kamera og proklamerer at låten «Jobbe litt mindre og tjene litt mer» er tuftet på et politisk fundament, og at de driter vilt og uhemmet i om NRK har tenkt å diske dem. Da får de bare gjøre det, liksom. Man er ikke rebeller for ingenting.

For «Jobbe litt mindre og tjene litt mer» viser seg faktisk å ha nettopp et ildrødt og brennende politisk budskap. Tunge og samkjørte språkanalyser fra kapasitetene Finn-Erik Vinje, Per Egil Hegge og Sylfest Lomheim har avslørt at «Jobbe litt mindre og tjene litt mer» nemlig handler om å jobbe litt mindre og tjene litt mer. Rimelig drøye greier. Som en trojansk hest har dermed virkeligheten eksplodert på innsiden av MGP-murene, og man kan formelig høre lyden av opprør og revolusjon, væpna eller ikke. Jahn Teigen snur seg vel i grava, så hardt som dette slår.

Og da er det håp. Håp om at MGP endelig skal bli den politiske plattformen vi har lengtet etter, at MPG skal bli den tornen i øyet på borgerskapet og den røde kluten i fjeset til det kommersielle Kultur-Norge som vi har ventet på i alle år. Takk og lov at vi fortsatt har rebeller her til lands. Marx og Lenin ville vært stolt.

GATAS PARLAMENT sier: «Arbeidere, kamerater, Johnny Logan, Jahn Teigen og alle undertrykte musikere i alle land: Foren eder! Og bli med i Melodi Grand Prix!»

Dagen da nyheten sprakk

Mandag denne uka sprakk nyheten. Verden hadde lenge stått stille. Vi visste det ville komme. Det dirret i luften og vibbene var til å ta og føle på. Det var bare å sette seg ned, sørge for å ha noe sterkt i glasset, se ned, skru opp radioapparatet, knipe sammen øynene og ta imot budskapet.

OK, først måtte man lide seg gjennom noen kjedelige trivialiteter om et eller annet wikkiliks eller hva det nå het, og dernest en oppdatering om en potensiell atomkrig mellom USA og Kina på koreansk jord, også en oppdatering på treningsmetodene til Petter Northug jr. Men så smalt det. Nå kom endelig en offentliggjøring av samtlige deltagere til årets norske utslagsrunder av Eurovision Song Contest, eller Melodi Grand Prix (MGP), om du vil. Endelig noen skikkelige nyheter.

Og det er klart, det finnes knapt noe viktigere. I hele verden. Og de to påfølgende dagene kunne vi lese, se og høre analyser, intervjuer og fortolkninger om hva dette nye, kulturelle laguttaket var et symbol på.

Per Sundnes, sirkusets ubestridte sjef og åndelige leder her til lands, var klar i sin tale: dette var et tilnærmet perfekt laguttak. Her hadde man blandet både gammelt og nytt, her kunne man finne kommende og forhenværende stjerner; de sistnevnte med voldsomt potensial og nyvunnen sult på gammel suksess. Og hva man nå enn måtte mene om Per Sundnes og hans eventuelle habilitet, er det bare å feie all skepsis til side. Vi snakker tross alt om mannen som både landets største avis (Aftenposten) og landets selvutnevnte kulturspydspiss (Dagbladet) i ramme alvor tidligere i år mente at er den aller, aller mektigste mannen i hele Musikk-Norge. Og det er klart, man lytter når den aller, aller mektigste snakker.

Dernest kunne man høre og lese intervjuer, blogger og kommentarer fra journalister i de samme avisene, nå også supplert av VG. Her så man kjapt at det iallfall ikke er noe gærent med integriteten, selvtilliten eller størrelsen på de kulturelle testiklene, for det var på langt nær noen unison enighet mellom analytikerne og Keiser Sundnes. Puh, det er godt vi fortsatt har en fri presse her til lands! En presse som våger å ta til motmæle når makta har lagt sine klamme, inhabile og stramme klør over en sak. Vi bor, tross alt, ikke i Nord-Korea. Eller Sør-Korea (i likhet med Sarah Palin sliter jeg med å huske forskjellen).

Og dommen var klar: I motsetning til i fjor, da MGP ifølge de samme kommentatorene nærmest bugnet over av talent, kvalitet og en fint balansert blanding av ungt og gammelt, var beholdningen i år smått skuffende. Med mulig unntak i de kommunistiske hip hop-veteranene i Gatas Parlament og hele Norges The BlackSheeps.

Når det gjelder Gatas Parlament er det muligens vrient å skjønne hvorfor de akkurat nå skulle stille opp i MGP. Men det er nærliggende å tro at det hviler en slags «if you can’t beat them, join them»-filosofi, samt at de i sin iver etter å tjene fotfolket har funnet ut at MGP i mye større grad representerer gutta på gølvet enn en ensom vandring i obskuritetens mørke, med sviktende platesalg og oppmerksomhet.

The BlackSheeps er en helt annen historie. Da de vant barnehagekonkurransen til MGP, MGP jr., var det med en låt som var så bra at norske musikkjournalister i en felles kåring kronet låten «Oro jaska beana» til den beste låten som kom ut i 2008. I verden. Foran Beyoncé, Nick Cave, Madrugada, AC/DC, Coldplay og alle andre. I hele verden, altså. Og de ble booket til Buktafestivalen, med følgende attest fra festivalsjefen: «De er det mest omtalte og interessante som har skjedd på den nordnorske rockscenen siden The Pussycats herjet på midten av 60-tallet». Stekk og pess, Madrugada og alle dere andre, kunne han gjerne ha tilført.

Men bortsett fra gjenlevningene fra verdens beste låtskrivere og det mest interessante bandet fra Nord-Norge siden 60-tallet, og de ironiske rapkommunistene, var det visst ikke mye å skryte av. Falne Idol- og andre realitystjerner utgjorde visstnok en litt for stor andel.

Og det er klart: Slikt blir det overskrifter av. For det er vel ingen som med hånden på hjertet kan påstå at MGP er et musikalsk undermåls sirkus, der det popper opp en og annen halvgod låt hvert skuddår? Nei, klart det ikke gjør. Og de som måtte være i tvil kan jo bare spørre Jahn Teigen eller Johnny Logan, to av Europas beste artister. Noensinne. I hele verden.

MGP viser vei. MGP peker mot kvalitet. MGP leder de musikalsk rettroende mot musikkens hellige gral. MGP er Gud. MGP i det høyeste, vi tilber deg.
Amen.

MAKT-PER: Også benytter vi oss av nok en mulighet til å vise bildet av Musikk-Norges overlegent mektigste mann, som med stø hånd regjerer over landets viktigste og mest kvalitetsfulle gruppering musikere, selveste Crème de la Crème innen moderne musikk: Melodi Grand Prix.