Viser arkivet for stikkord michael

Bettan: Småfolkets redningskvinne

Når nøden er som størst, er det godt å vite at hjelpen ikke er langt unna. For her vi sitter i verdens rikeste land, innpolstret i materielle goder, tungt påkostede velferdsordninger og høye lønninger, er det lett å bli blasert og glemme av at det finnes noen der ute som ikke har det like bra som oss. At det faktisk er noen som lider.

At det ikke er alle forunt å vokse opp i trygge omgivelser, med masse både salt og søtt på maten, og der hverdagen er å se bugnende kjøleskap, overfylte frysere, massive ferskvaredisker og brødskuffer som er så fulle at man knapt får lokket igjen på dem.

Og det er lett å glemme av at vi er en nasjon som for bare få generasjoner siden tilhørte bunnsjiktet i Europa, om man regnet BNP fordelt på antall innbyggere. Her til lands spiste man barkebrød, sov under åpen himmel (de som i det hele tatt var så heldige), laget sko av kassert bjørkenever og hørte på fiskerinyhetene mens man spiste potet. Det var så visst ingen dans på roser, men heller en evig kamp og vassing i et gjengrodd villnis av torner; med påfølgende smerter, sår og arr.

Men vi var en ydmyk nasjon, og nettopp denne ydmykheten er nå i ferd med å forsvinne i omvendt proporsjonal takt med veksten på Oljefondet og antall medaljer som innkasseres VM på Ski- og i Skiskyting. Slår Norge Danmark i fotball senere i måneden, kommer den siste rest av ydmykhet til å forvitre fullstendig fra norsk jord.

Vi vil komme til å bli en nasjon av obsternasige og eplekjekke fusentaster, som marsjerer i takt mot solnedgangen med nesene våre høyt i sky, så høyt at vi ikke vil være i stand til å se de rundt oss som har problemer og sliter.

Derfor trenger vi å bli jekket ned litt av og til. Det er av tvingende nødvendighet at dette skjer sporenstreks, og helst før Danmark-kampen; hvis ikke er jeg redd vi kommer til å snuble i vår egen selvnytelse, da en animert og lett sjanglende vandring med nesen i været gjør at man lett mister fotfestet, som følge av at man ikke ser underlaget tilstrekkelig godt.

Og da er jeg glad vi har Bettan. Ja, hun, ja. Bobbysocks-Bettan. Hun som byttet navn fra Elisabeth Gunilla Andreasson til Elisabeth Gunilla Andreassen, da hun giftet seg med en nordmann og ble norsk. Eller «norsk», om du vil. Hele Norges Bettan, som vi nå ikke regner som svensk lenger. De fikk Runar Søgaard fra oss. Vi fikk Bettan i bytte. Clean deal. Og det måtte selvsagt en eksilsvenske til for å dra blikkene våre ned i det mentale barkebrødfatet igjen.

I forrige uke kom den norske artisten Omer Bhatti ut med singelen «All Around The World», under det fiffige navnet O-Bee (feat. Genevieve Jackson). Suksessen har bare vært sånn passe. Inn på en beskjeden attendeplass på Norges kommersielle singelliste er ikke rare greiene å skrive hjem eller til Neverland om. Neverland, ja.

For dette er kompisen, sjelevennen og det assosierte familiemedlemmet til den avdøde og selvutnevnte popkongen Michael Jackson. Den manglende suksessen har således satt Bettans svorske sinn i kok, og derfor har hun kontaktet VG, klasket neven i bordet og sagt at nok nå er nok. Grunn: Media, og herunder spesielt norsk radio, har sviktet totalt. Det er nemlig norsk radios ansvar å hjelpe slike stakkars artister på vei opp mot kommersielle høyder.

Nå er det sikkert enkelte surmagede og jantelovsbefengte møkkasjeler som vil innvende at norske radiostasjoner spiller hva fanden de vil, og at det jo er en og annen artist som ikke engang har Omer Bhatti/O-Bees apparat i ryggen. Som surt snøfter at denne singelen er utgitt på Universal – verdens største plateselskap– og lansert for selskapets regning i hele 67 land.

Og så vil surpompene muligens tilføye at han tross alt fikk lov til å mime singelen sin på Skavlan, Nordens mest sette talkshow, foran millioner av seere. Så nå må pinadø radiostasjonene kjenne sin besøkelsestid, eller tid til å invitere til Bhatti/O-Bee-besøk. De har jo lisenser med et visst ansvar å forholde seg til!

Så takk til Bettan. Takk for at hun løfter sverdet, taler der andre feigt tier, og tar de svake i forsvar. At hun refser Medie-Norge og forteller hvor radioskapet skal stå. Takk, Bettan. Du får det sagt. Du viser vei.

BETTAN: Bransjens hjelpende hånd til forsvarsløse, ressurssvake og skrint bemidlede artister. Ei barsk vaktbikkje som snakker fotfolkets sak; de som ikke har annen hjelp å støtte seg mot. «Voff voff», bjeffer Bettan. «Klyyynk, piiip», ynker radiostasjonene skamfullt tilbake.

Et lite dykk i arkivet

Aiaiaiai, nostalgien er ikke hva den engang var. Her man ubønnhørlig rykker stadig fremover i køen mot sin egen grav, er det ikke til å unngå at man nå og da blir lettere sentimental og lengter tilbake til tider man i ettertid innbiller seg at var så mye bedre enn hva tilfellet er nå.

I forrige uke snakket jeg på telefon med innehaveren av ei platesjappe, og kort tid etterpå sank jeg inn i tankene om de dager jeg selv sto bak disken i en sådan. «Det var tider, det!», tenkte jeg, også strymja minnene på.

Platebutikker er et utdøende fenomen. Og iallfall de selveide og frittstående. Kjedebutikker, nettsalg og den digitale tidsalder har gjort sitt. Og det har skjedd ganske fort. For fem år siden la mine kumpaner og undertegnede ned vårt foretak.

Da jeg åpnet min første butikk her i byen i 1994 var den naive optimismen på topp, og i lag med noen kompiser fylte vi opp et lite lokale i Storgata med skiver. Hadde vi samlet tomflasker i like mange timer som det ble nedlagt i arbeid ville vi nok vært betydelig mer bemidlet etter ti års drift. Men angre? Ikke faen!

Det meste har en tendens til å bli mye artigere jo mer avstand i tid man får til det. F.eks. kunder jeg husker at man hadde lyst til å rive hodet av, men som man smilte til i et forsøk på å gjøre dem tilfreds, så de skulle komme tilbake for å kjøpe mer. Her er noen 100% sanne greatest hits fra hine hårde dager:

1: Nynneren er en kjent kundekategori blant fagfolk. De som ikke helt vet hva de skal ha, men som nynner høylytt, gjerne med et noe begrenset vokalregister (som de selv tror er på konservatorienivå), på den melodien de vil ha. Som regel en trall de har hørt på radio. Det nynneren skal ha er at vedkommende ofte har er et skikkelig stå-på-humør og en usvikelig optimisme på å finne en løsning.

Nynneren: – Hei, jeg skal ha den derre fine sangen som går på radio!
Egon: – Ehh… Den, ja! Du kan ikke gi et aldri så lite hint? Det går jo en og annen låt på radio.
Nynneren: – Mmmmm… Nanana! Na! Nanananana! Øhhh… Også er det noe med «heart» eller «start». Eller begge deler.
Egon: – Er det en mannlig eller en kvinnelig artist, sånn bare for å grunneliminere lite grann?
Nynneren: – Ja, det er det! Garantert! Nanana! Na! Nanananana! Heaaaaart! Staaaart!
Egon: ­– Jeg gjetter på Queen (det var ofte Queen de skulle ha, nynnerne).
Nynneren: – Ja, vi satser på det! Jeg har dårlig tid. Få den siste Quinn! Er den bra?
Egon: – Den selger godt. Og har mannlig eller kvinnelig vokalist, og garantert et heart og et start både her og der.
Nynneren: – Takk! Nanana! Na! Nanananana!

2: *Gavekjøperen *(GK) vet ofte hva han/hun skal ha, men har dessverre ofte glemt det likevel. Er likevel svært streng og krevende. Det kan generere visse kommunikasjonsproblemer.

GK: – Jeg skal ha den «Greatest Hits»
Egon: – OK! Med hvem eller hva, sa du?
GK: – «Greatest Hits», sa jeg. Det er en gave til barnebarnet mitt. Han heter Bård og har rødt hår.
Egon: – Akkurat! Vet du om det er noe spesielt Bård er spesielt glad i, kanskje?
GK: – «Greatest Hits», sa jeg jo! Skal jeg stave det for deg, eller? G-R-E-I-T-E-S-T H-I-T-T-S! Skal ikke du ha peiling, liksom?
Egon: – Ehh… Vi har jo Queen. Greatest hits vol. 1, 2 og 3.
GK: – Forsegl den og pakk den inn! Jeg skal nå en buss.

Eksperten har gjerne lest om noe i et blad, er dundrende sikker i sin sak, er som regel mann og over femti år. Følgende 100% sanne dialog utspant seg i vår butikk i 1994:

Eksperten: – Har du den nye skiva med han blinde, forhenværende negeren?
Egon: – Jeg vet bare om én såkalt «forhenværende» neger. Han heter Michael Jackson og var ikke blind sist jeg sjekka.
Eksperten: – Nei, det er rock’n’roll. Ikke han derre vimsete discotullingen.
Egon: Øhh… Kan det være Ray Charles eller Stevie Wonder? Ikke helt rock, men det innfrir dine krav til rase og manglende syn.
Eksperten: – Jeg sa at det var rock! Han spiller på en Gibson Les Paul-gitar.
Egon (litt stressa nå): – Hmmm… Jeg lurer på om ikke både Lenny Kravitz og Prince trakterer Gibson Les Paul i ny og ne, men de er ikke spesielt blinde, mener jeg å påstå. Tror ikke de bruker lesebriller engang. Mulig linser, men ikke briller. Og definitivt ikke blinde. Husker du om det var en kjent artist?
Eksperten: – Det er en av de mest kjente i rockhistorien! Herregud! Faghandel, du liksom! Jeg skal dra hjem og hente det bladet!
Egon (svært forvirret, og litt redd): – Takk!

Det går tjue minutter, så kommer Eksperten inn i sjappa igjen med et sterkt nedlatende og ditto triumferende blikk. Så lener han seg over disken, tapper fingrene oppå kasseapparatet, ser hånlig på meg og utbryter selvsikkert, slik bare eksperter kan:

– Neil Young! Neil Young! Jeg skal ha den siste Neil Young! Og nå krever jeg rabatt for tort og svie!

Det var kanskje like greit at jeg la ned og skiftet jobb.

PLATESJAPPE: Ja, det var tider det! Da man bladde fysisk i tusenvis av titler og sjikanerte de ansatte

Revolusjonen i Afrika

Det er natt til lørdag forrige helg, i Shabangu street i utkanten av Dube-området, vest i Soweto i Sør-Afrika. Sju gutter i midten av tjueårene står foran ei rusten oljetønne og brenner søppel, varmer seg på fingrene og diskuterer musikk. Gutta er lokale og kaller seg Finni, Senzo, Basil, Chumpy, Lesiba, Siya og Star.

De har rappa en bærbar MP3-spiller fra det lokale supermarkedet. Strøm har de tjuvkobla fra en trafokiosk like bortenfor. De står der og koser seg, spiser fatbread med grillet kylling og drikker Heineken av digre litersflasker. Hodene deres gynger i takt frem og tilbake. I kveld går det i garasjerock. Skikkelig streng, hard og vilt energisk garasjerock. Ut av høyttalerne strømmer lydene av The Cramps’ «Garbageman». De ler litt av dét, at de brenner søppel og spiller «Garbageman». Også nikker de bekreftende til hverandre.

– The Cramps er verdens beste garasjerockband, sier Senzo.

Også går diskusjonen. Finni holder en knapp på The Fuzztones, Lesiba mener at tidlig The Kinks kan regnes som garasjerock, og at de således er øverst på lista, Chumpy hevder at norsk garasjerock er helt på høyde med det beste fra USA og UK, spesielt bandene fra Moss på åttitallet, mens brødrene Siya og Star har slått seg sammen og insisterer på at The Sonics er garasjerockens The Beatles.

– Bortsett fra at G. Roslie var en bedre vokalist enn John Lennon. Primalskrikene hans savner sidestykke i musikkhistorien, tilføyer Siya korrekt og belærende.

Det hadde vært sånn en stund nå. Man kunne merke at en musikalsk revolusjon var i emning. Det formelig sitret i lufta. De sju gutta rundt oljefatet er trendsetterne i nærmiljøet. Det blir slik de sier. Tidligere hadde det gått i helt andre musikkdiskusjoner i nabolaget. Den gang var det monoton house, dunkende trance og amerikansk hip hop som gjaldt, slik det var i store deler av den enorme townshipen utenfor Johannesburg.

Siden en gang i juli 2010 har det derimot gått i knallhard garasjerock, for ikke å glemme bekmørk folk/country, i hvert fall når festene nærmet seg slutten, de var trøtte av all garasjerocken og trengte å roe seg ned med litt smektende folk-toner av deres nye favoritter i Uncle Tupelo, Richard Buckner, Whiskeytown, Gene Clark og mesteren over alle, selveste Townes Van Zandt. Ja, også Mark Lanegan, da. Chumpy hadde sågar fått tak i ei Mark Lanegan-klokke som han hadde kjøpt på eBay med et stjålet kredittkort.

Og ikke nok med det. Det kanskje mest paradoksale av alt var et hele gjengen fullstendig hadde lagt sin elsk på Raga Rockers. Fra Norge! De hadde sågar lært seg flere av tekstene; mange av dem med et lyrisk inn hold som til gagns var kompatibelt med livet i Soweto. Spesielt Basil, denne tynne, blide og konstant leende piratdrosjesjåføren, hadde trykket Raga Rockers og Michael Krohns treffende og grovkantede enderimslyrikk til sitt bryst. Han var blitt glad i å sitere Raga Rockers i lystig lag.

– Blakk! Jeg er helt blakk! Jeg er for lat til å jobbe, for feig til å stjele, for stolt til å tigge spenn. Og får jeg lånt meg en hundrings så havner jeg på fylla og er like blakk igjen!

Basil ler lurt. De andre skåler. Snakker om å ta Soweto-livet på kornet, hoier de, og dét attpåtil sett gjennom øynene på en friker i Oslo i 1984!

Nei, Dube og Soweto er ikke hva det engang var, spesielt ut ifra et musikalsk ståsted. Og dette er ikke nabolaget som er fremmed med endringer og det å tilpasse seg nye tider. Selv disse unge gutta husker første gang de kunne gå opp og ned Shabangu street på nylagt asfalt. De husket da springvann, elektrisitet og kloakk ble vanlig blant folk. De husker da Apartheid-systemet ble knust.

Men dette er ikke engang historiske fotnoter sammenlignet med den musikalske revolusjonen som nå er i gang. Den vil ikke la seg stoppe. Akkurat som demokrati og krav om grunnleggende borgerrettigheter presset seg frem fra dette miljøet, står nå Soweto, Sør-Afrika, hele det afrikanske kontinentet og deretter resten av verden foran en ny, musikalsk dagsorden der garasjerock, folk/country og Raga Rockers vil vise vei og knuse hul, vestlig kropp-pop, trance og andre vederstyggeligheter til kulturell pinneved.

Og alt dette bare fordi min 160 GB iPod classic tilfeldigvis ble stjålet i Shabangu street da jeg var der i forbindelse med Fotball-VM i sommer. Vel, jeg liker iallfall å tenke at dette ble følgene av tyveriet. Og man sjekker aldri gehalten eller troverdighetsnivået i en god historie eller til en rørende idé. Man lukker heller øynene og drømmer. Og drømmene skal man definitivt ikke ta fra noen.
Heldigvis hadde jeg backup.

ROCKREVOLUSJON: Garasjerockere, folk/country-entusiaster og Raga Rockers-fans i alle land: Foren eder!