Viser arkivet for stikkord nick

Subjektive klassikervalg

Jøye meg, man skal ikke kødde med smaken til folk! Ikke at det er noe nytt, men etter forrige ukes kommentar fikk jeg nok en gang smertelig erfare hvor ille mange kan ta det opp at man ikke anerkjenner den musikken de holder høyt.

Nå var heller ikke dette poenget mitt, men i stedet å understreke at det de siste tjue årene er mye lenger mellom de mer eller mindre objektive klassikerne i populærmusikken enn hva som var tilfellet de foregående tjue. Og det betyr altså ikke at jeg ikke mener det har kommet ut skiver de siste to tiårene som jeg selv ikke definerer som rystende bra og ditto superviktige.

Her følger derfor en høyst personlig guide av skiver hvis originaltaper jeg hadde forsvart med mitt eget liv. På en øde øy med disse hadde jeg hatt det helt topp (og resten av verden ville vel òg vært brukbart fornøyd, da dette også hadde betydd at alle hadde sluppet mitt nærvær i lang tid fremover).

Så her er de siste tjue års subjektivt utplukket og viktigste album for undertegnede:

1: Uncle Tupelo – «Anodyne» (1993).
Jeg har bestemt meg: Uncle Tupelo var det beste bandet på hele nittitallet. Tok countryrock opp på et nytt nivå, og fikk sågar en genre kalt opp etter seg og debutplata si, nemlig No Depression. Svanesangen fra 1993 er dog den beste.

2: Nick Cave & The Bad Seeds – «Let Love In» (1994).
Han kunne glatt ha fått med tre skiver her, men i denne sammenhengen lar jeg hver artist/band kun få med ei skive. Dette er dessuten Caves beste plate noensinne, og dét sier ikke lite.

3: The Hellacopters – «High Visibility» (2000).
Den beste plata i hele forrige tiår for min del. Et klassisk, tidløst og evig slitesterkt album som jeg rett og slett ikke klarer å bli lei av. Bandet kunne glatt hatt med to-tre til på denne lista.

4: Jon Spencer Blues Explosion – «Orange» (1994).
Så langt unna Notodden Bluesfestival som det er mulig å komme og samtidig hete noe med blues. Et sjokk av et album som fortsatt gjaller.

5: PJ Harvey – «To Bring You My Love» (1995).
Et sant mesterverk som ikke er forringet med årene overhodet. Hennes «Let England Shake» fra i år er det beste som har kommet ut i år per nå. Også en kandidat til å ha med flere plater på lista.

6: The Shins – «Chutes Too Narrow» (2003).
De tok popmusikk opp til helt nye høyder, og har med sine tre album vist at de er sanne genier. En slags kunstnerisk storebror til Band Of Horses. Helt fantastisk og storslått pop med skyhøye låtkvaliteter.

7: Johnny Cash – «American Recordings (1994).
For en revansje! På dette tidspunkt var Cash sparket av plateselskapet sitt, og var en artist få brydde seg om. Dét gjorde han til skamme med denne oppreisningen, som løftet han på gullstol inn i pensjonsalderen. Høyst fortjent, og episk rettferdig helt til det rørende.

8: The Reigning Sound – «Time Bomb Highschool» (2002).
Greg Cartwright er en levende geni og forbilde for mange låtskrivere. Med rette. Et album rensket for svakheter.

9: Monster Magnet – «Spine Of God» (1992).
Ga ut flere skiver med noe av den beste harde musikken som er laget de siste tjue årene. De hadde lett fått inn tre skiver på denne lista.

10: The Soundtrack Of Our Lives – «Welcome to the Infant Freebase» (1996).
Nordens beste band de siste tjue årene, om man sammenligner hele katalogen til alle. Debuten er en påle.

White Stripes, Lambchop, Neil Young, Tindersticks, Cosmic psychos,The Hives, Baby Woodrose, The Black Keys, The Cramps og mange andre får ha meg unnskyldt. UNNSKYLD UNNSKYLD UNNSKYLD!!!

En norsk underbobler topp fem ser slik ut:
Ricochets – «The Ghost Of Our Love»
Turboneger – «Apocalypse Dudes»
My Midnight Creeps – «Histamin»
Stein Torleif Bjella – «Heidersmenn»
Madrugada – «Industrial Silence»
Helldorado – «The Ballad of Nora Lee»
(faen, det ble jaggu seks)

Midnight Choir, Gluecifer, Cato Salsa Experience, WE og mange andre får ha meg unnskyldt. UNNSKYLD UNNSKYLD UNNSKYLD!!!

Hadde lett overlevd kulturelt på en øde øy med disse kulturkulinariske godbitene i nærheten (samt en spiller og en bråte med batterier).

ANODYNE: Et av artikkelforfatterens soleklare favorittalbum fra nittitallet. Han sier også at det er noe av det aller beste han har sett live.

Mesterhjernen kommer

Man kan si mye om den norske folkesjela; for eksempel at vi er en nasjon som de siste tiårene har blitt stadig mer høye på oss selv, der våre velferdsmettede hoder har blitt så innoljet av materiell rikdom at det kan få noen hver ellers i verden til å gråte av misunnelse. Og jeg skal skrive under på det meste av det.

Samtidig har dette lille og rare landet hatt en egen tendens til å trykke til seg den mørkere delen av rocken og løfte den opp mot toppen av hitlistene, artister som i andre land er å regne som kuriøse kultartister. Og da tenker jeg ikke på Smokie, Rainmakers eller Bonnie Tyler. Men det er ganske sykt å tenke på at en artist som Tom Waits aldri har toppet de kommersielle albumlistene i noe annet land enn Norge. Den genierklærte pensjonisten Leonard Cohen har også hatt en status her på berget som ikke kan sammenlignes med noe annet land. Også har vi Nick Cave.

Nick Cave er kalt alt fra mørkemann, mørkets fyrste, king of darkness og andre okkulte merkelapper, og har bygget seg opp som artist ved å skrive helt avsindig kølmørke sanger, diktsamlinger, filmmanus og bøker. Ser man på det lyriske innholdet til det han mer eller mindre alltid har bedrevet, er det egentlig ganske snodig å tenke på at han faktisk er så ekstremt populær i Norge.

Nick Cave har trukket fullt Oslo Konserthus, Grieghallen og Oslo Spektrum, og han har vært headliner og trekkplaster !til både hippe Øyafestivalen og den mer etablerte og satte Norwegian Wood på Frogner. Og terningkastene (primært fra fem til seks) har drysset over ham som konfetti. Fortjent nok.

Så akkurat denne særegne fascinasjonen for mørk, askebegermarinert og svigermors strisvettende mareritt-musikk er noe vi kan være stolte av her til lands (og det er mye tøffere enn både binders og ostehøvel). Det er f.eks. svært vanskelig å se for seg at et band som Madrugada kunne blitt så kolossalt digert i Norge som det de ble, hadde det ikke vært for den enorme populariteten og det grunnlaget som fra før var lagt ned av de ovennevnte mørkemennene. For min egen del er Nick Cave den største av dem alle.

I disse dager er det mer enn vanlig at oppløste band og artister, som for lengst stoppet sin egen produksjon av musikk, reiser rundt og suger store penger ut av festivalbudsjetter landet rundt. Noen av dem har så avgjort både krav på og rett til å gjøre det (at Iggy Pop & co. skal kunne tjene litt penger på The Stooges for første gang er ikke bare rettferdig, men noe nær en religiøs lovmessighet), men det er ikke til å stikke under en stol at mange av disse gjenforeningene har noe geriatrisk og musikalsk giktigst over seg.

I tilfelle Nick Cave er saken helt annerledes. Nick Cave har bestandig vært uhyre produktiv. Han debuterte helt tilbake i 1978, og har siden den gang spydd ut singler, EP-er, studioskiver og videoer. Og han har aldri gått inn i noen kunstnerisk dvale, men hele tiden vært på tå hev og på hugget, om enn med en noe varierende helse og tilbakevendende rusproblemer. På toppen av det hele har han skrevet to romaner som har mottatt stående ovasjoner, og filmmanus til en av de bedre filmene iallfall jeg har sett de siste årene, The Proposition.

Når Nick Cave da tar med seg sine kumpaner i bandet Grinderman til Telegrafbukta, er det altså ikke bare ei fetert legende som setter sine ben på ei scene for å tjene inn til pensjonen, men det er en sulten artist som har startet et nytt band med noen av sine gamle kamerater, og som dundrer ut bekmørk, bluesbasert rock’n’roll, som ei blanding av The Stooges, Howlin Wolf og et vekkelsesmøte.

Og han leverer alltid live. Jeg har ikke helt oversikt over hvor mange ganger jeg har sett ham, men det har alltid vært ekstremt bra. Og hver gang han har stått der og spyttet ut sine tekster om drap, elendighet, sosial dysfunksjon og religiøs forvirring og fordervelse, har det alltid slått meg hvor enormt paradoksalt det er at nettopp denne mannen er en såkalt norgesvenn.

Men det gjør meg litt stolt av å være norsk, noe jeg ikke er bestandig. Også kan Buktafestivalen klappe seg selv på skuldrene. For dette er ei booking du må være direkte imot rock for ikke å juble over. Og da har du jo ikke tenkt deg på festivalen uansett.

NICK CAVE: Det er et smått historisk sus over at den australske kultartisten og multikunstneren er klar for Bukta. Hans enorme popularitet i Norge er dessuten noe av et paradoks. For vi snakker ikke akkurat svigermors drøm her, den veltrimmede barten til tross.

Stump tøvpratet

Så lenge de helsekåte nymoralistene fortsetter å messe ut det paranoide gnålet sitt, kommer jeg bestandig til å gnåle tilbake. Det er et løfte. For jeg nekter simpelthen å la deres kollektivt moralistiske hysteri få stå uimotsagt.

Og vi har hørt det før, og kommer sikkert til å høre det igjen: Nå har amerikanske forskere (igjen!) funnet ut at filmstjerner som røyker i populære filmer mest sannsynligvis genererer økt røyking blant det publikum som ser på filmen. Konklusjon: Vi må sette opp aldersgrensen på filmer med røyking, og vi må anmode regissørene om å skyte færre scener der skuespillere røyker.
Og helsemyndighetene i den vestlige verden jubler over initiativet. Også i det kjernesunne foregangslandet Norge.

I utgangspunktet er dette en retorikk som bare burde generere lette skuldertrekk og nedlatende fnising. Men det går ikke så lenge masse presumptivt oppegående mennesker i maktposisjoner mener dette i ramme alvor. For nå er jeg lei av denne perspektivløse paranoiaen fra – ironisk nok – sykelig helseopptatte friskuser.

Røyk er skadelig. Veldig skadelig. Og røyk forårsaker hvert år helseproblemer i befolkningen som koster samfunnet enorme summer. Likevel er det nå en gang slik at både tobakk, alkohol, sukkertøy, boller, wienerbrød, brus, feite pølser, pizza med dressing og privatbilisme – enn så lenge – er hundre prosent legalt, og så lenge noe er lovlig får en også ta høyde for at folk benytter seg av det.

Og til tross for at det er masse folk som sliter med livsstilssykdommer som følge av for høyt konsum av den ovennevnte styggedommen, er det også de av oss som faktisk ønsker å ha det gøy noen timer før vi går i torva, og som synes at livet dreier seg om mer enn bare å overleve, noe vi til slutt ikke gjør uansett.

Vi kommer alle til å dø, det er det eneste vi vet om de tarvelige livene våre, og jeg har absolutt ingen problem med å både anerkjenne, akseptere og vise tommelen opp til de som ikke vil ha det gøy, men som i det lengste prøver å holde døden på avstand ved å leve et asketisk liv.

Det er deres valg, akkurat som det er mitt valg og gå ut på byen kommende helg, drikke flere bayere, noen glass vin, et par Fernet Branca og strirøyke sigaretter med begge hendene, gjerne etter å ha inntatt et måltid som inneholder både rødt kjøtt, fett, salt og sukker. Eller drive med basehopping, fridykking, maratonløp, tindstigning eller bygge modellfly. Eller verve meg og frivillig dra til Afghanistan og drepe andre mennesker.

Det er lov, og noen velger å gjøre det. Så kan vi heller ta en diskusjon på om det er klokt eller ikke, men dét er en helt annen sak. Hvis jeg har lyst til og liker noe, og det er innenfor lovens rammer, gjør jeg hva jeg vil. For jeg liker å tilfredsstille egne ønsker og ha det godt. I og med at jeg i morgen kan få en takstein i hodet og dø, eller få en diagnose med en uhelbredelig sykdom, akter jeg å ta vare på livet mitt også utover det rent somatisk helsefornuftige. Det er mange måter å gjøre kropp og sinn fornøyd på.

Og jeg vil stille meg foran og forsvare skuespillere og musikere som poserer med sigaretter i munnvikene sine. Fordi det er noe verken myndigheter eller noen andre har noen verdens ting med å gjøre. Hvor ble det av demokratisk opparbeidede verdier som kunstnerisk frihet, ytringsfrihet, individuell frihet og retten til å bestemme over seg selv? Og hvor skal vi sette grensene?

Skal vi forby filmer og sangtekster som fremmer utroskap, drap, bilkjøring over fartsgrensene, narkotikamisbruk, alkoholkonsum, sukker- og saltspising og ubeskyttet sex? Da hadde jaggu «Sopranos», «Mad Men» og «Gudfaren» blitt gøyale saker. Og skal Nick Cave, Sheryl Crow, Tom Waits, Iggy Pop, Madonna og Natalie Imbruglia la være å røyke på coverbilder, fordi de muligens vil påvirke noen viljesvake fans til å synde selv?

Hvis svaret ditt er et rungende ja har du litt av et forklaringsproblem, om du ønsker å være konsekvent i tankegangen.

Kulturformidlere, herunder musikere, skuespillere, regissører, forfattere, billedkunstnere osv. skal være opptatt av én eneste gjerning, og det er å levere gode produkter innenfor sine respektive felt, så får heller forskere og myndigheter gå i bresjen for holdningskampanjer og forebyggende arbeid.

Kultursektoren får de derimot holde de moralske pekefingrene sine langt unna.