Viser arkivet for stikkord nilsen

Logisk middelmådighet

Snart er det Ski-VM i Oslo. I nasjonal målestokk en riktig så stor begivenhet, så er det opp til den enkelte å bestemme om det er noe man har tenkt å bivåne fra TV-stolen, live fra tribunene eller om man rett og slett bare skal gi skikkelig beng i hele hopprennet, langrennet og alt det andre tullballet.

Sikkert er det uansett at VM på ski kommer til ta mye plass i mediene fremover. Du kan like det eller ikke, men du slipper ikke unna. Og nå ikke engang her i denne spalten. Men det skal selvsagt ikke handle om ski. Se, dét skulle tatt seg ut! Det skal derimot handle om sammensausingen av sport og musikk, for det er noe jeg ikke helt skjønner.

I gårsdagens Aftenposten har avisas kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås en lengre kommentar under overskriften «Kultur på kladdeføre». I utgangspunktet har han noen gode poeng, for han går artist- og kulturtilbudet etter i sømmene, altså det kulturtilbudet som er en del av det offisielle programmet under nevnte Ski-VM.

Programmet er selvsagt under enhver kritikk, noe også Dagbladet har fått med seg. I en helt bisarr kulturell grøt av black metal, jodling, homokor, Idol- og MGP-artister (og mye annet rart med sukker på) er det (tror jeg) gjort et forsøk på spenne bredest mulig i genre og alderssegment, for her skal det pinadø bli folkelig og tilgjengelig og noe for alle.

Det brukes 12 millioner kroner på denne beskjedne (i den totale VM-budsjett-sammenhengen) biten av arrangementet, og det store spørsmålet er hvorfor man da ikke har vært litt tøffere og mer kvalitetsbevisst når man har booket artister.

Det er lett å nikke anerkjennende til dette, være enig i at det finnes jo så utrolig mye spennende i Norge som kunne ha «plassert oss på kartet» (vi er veldig glade i å plassere oss på kartet), og at dette hadde vært en glimrende anledning til å vise frem alt det fine og flotte vi har som yrer, spirer og myldrer i norsk kulturliv.

For nå er det VM på ski, og da kommer det masse utlendinger hit, og når det kommer masse utlendinger, er det bare å peise på med all den kvalitetskultur vi har å by på, og som kan skaffe oss sårt tiltrengte eksportinntekter den dagen oljen (og fisken) tar slutt.

Og derfor spør Åmås retorisk: «Hvor er Datarock, BigBang, Maria Mena og Jaga Jazzist»? Og jeg kunne gjerne ha tilført: Hvor er Navigators, Ida Jenshus, Sivert Høyem, Darkthrone, Kråkesølv og Thomas Dybdahl? Svar: De gjør noe helt annet, og mest sannsynlig driter de skikkelig i hele forbanna Ski-VM. Med god grunn.

Og det er en grunn til at Maria Haukaas Mittet er artisten som har fått (den tvilsomme) æren å lage og fremføre den offisielle VM-låten. Det er ikke for at ingen har spurt Jenny Hval, Susanne Sundfør, Kvelertak eller Serena Maneesh. Det er rett og slett fordi Ski-VM ikke er i nærheten av å appellere til musikere med høye ambisjoner om å bli tatt på alvor.

Å stille opp som offisiell Ski-VM-artist har nemlig et mindre troverdighetsmessig aspekt over seg enn MGP (senior og junior). MGP handler iallfall om musikk. Og da skal man sikkert bare være glad for at Haukaas Mittet orker å stille med en sånn passe dårlig og hul låt. Kanskje til og med Lene Alexandra, Kurt Nilsen, Aylar, Jan Thomas, Alejandro Fuentes og Lise Karlsnes har takket nei? Ikke vet jeg.

Ski-VM bør først og fremst handle om spektakulære skianlegg, stilfulle seiersseremonier og fine rammer rundt de arrangementene som faktisk handler om nettopp Ski. Men hver gang et idrettsarrangement av en viss størrelse skal gå av stabelen, kommer alltid kravet om et musikalsk innhold med et stort mangfold og blabla bla.

Og det er dét som er en misforstått tanke. Akkurat som at noen av OL-entusiastene her i byen snakket om de kulturelle ringvirkningene et OL ville ha for lokale artister. Hvor mange band fra Salt Lake City og Torino begynte verden å digge, liksom? Og når følte du behovet for å se langrenn eller håndball på en rock-, jazz- eller klassisk konsert? Da har du i så fall vært på en ordentlig superdårlig konsert.

Som musikkelsker skulle jeg gjerne sett at det ble brukt mye mer penger på norsk musikkliv, men jeg tar rennafart og driter fullstendig i dette i forbindelse med Ski-VM. Da er jeg nemlig mye mer opptatt av at Norge skal ta flere medaljer enn Sverige. Og at Northug skal provosere sarte journalister og det lettskremte moralkorpset. Dét blir gøy, det!

SUSANNE SUNDFØR: Hun kunne blitt vår nye skidronning, men ble i stedet (sannsynligvis) utkonkurrert av Maria Haukaas Mittet (og Marit Bjørgen). Urettferdig og skikkelig, skikkelig, skikkelig dumt? Derom strides de lærde.

Ærlige popnisser

Åh, det lakker mot jul! For handelsnæringa generelt, og for platebransjen spesielt, er jula i seg selv en diger julegave. Mange platebutikker selger mer i de neste seks ukene enn de gjør hele resten av året. Selv en ny verden, med stadig synkende salg av fysiske musikkprodukter går inn i en slags unntakstilstand i disse dager. Og det er ikke så rart.

I går ble det klart at hele katalogen til Ringos The Beatles for første gang legges ut som lovlig nedlastbare filer via iTunes, og dette alene vil selvsagt generere et voldsomt digitalt salg. Men som julegaver?
Nå er jeg personlig relativt lite julete av meg, og jeg har ikke så mange på lista over de jeg skal kjøpe gaver til. Men noen får, og musikk har alltid vært et veldig greit alternativ. Musikk, bøker og polvarer går ikke av moten med det første, men digital musikk innbiller jeg meg at ikke er høyt på ønskelista til noen, og spesielt ikke øverst på lista over romantiske gavealternativ.
«Til min elskede.
Sjekk innboksen din, du fineste i verden.
Koz og klemz,
hilsen Nissegon»,

og så skal vedkommende finne ut at jeg har gitt «Rubber Soul» og «Revolver» i gave som nedlastbare filer. Bare tanken er mildt lattervekkende. Så jeg tror at fysiske, harde pakker fortsatt vil ha en høyere, emosjonell valør i noen år til, også hos folk flest.

Og dette har også artister skjønt, og derfor gis det i disse dager ut et vell av juleplater, altså plater der artistene (som oftest) gjør koselige og friksjonsløse versjoner av velkjente julesanger eller (en sjelden gang) selvkomponerte trudelutter med en mild duft av nellikspiker og granbar.
Nå finnes det faktisk attråverdige juleplater innen de fleste genre; noen av dem regelrett formidable fonogrammer, men de blankeste ta alle, de er så klar og stor/ du ser’em ikke engang over taket der a Jormor-Matja bor.

Og grunnen er såre enkel: Motivet bak juleplater er akkurat det samme som at handelsstanden fyller opp hyllene sine med nissemasker, pepperkakeformer, julestjerner og alskens ekstremt sesongbasert, glitrende dingeldang: De ønsker å gjøre kjappe penger på det. Og det er helt greit og uproblematisk.

Jeg har ingen verdens ting imot at artister ønsker å tjene penger. Masse penger. Og jeg er heller ikke av den oppfatning av at de som allerede har tjent mye ikke fortjener å tjene mer, slik enkelte av dem som laster ned musikk ulovlig argumenterer med. Da må man også nekte å betale for bensin når man fyller hos Statoil eller Shell, for de er jo så rike fra før.

Mandags kveld slo jeg på Dagsrevyen, og på slutten av sendingen var det et sånn koselig kulturinnslag med de folkekjære artistene Kurt Nilsen og Silje Nergaard. Begge to slapp denne uka hver sin juleplate (helt tilfeldigvis er de to på samme plateselskap, så det var jo litt av en flaks at Dagsrevyen hadde spadd opp begge disse to på én og samme gang. Vanvittig gøy at verden kan være så utrolig tilfeldig, dere!), men til forskjell fra alle andre som gjør dette, kunne begge to avsløre at de rørende nok ikke gjør dette for penger i det hele tatt.

Kurt fortalte at han gjorde dette ene og alene fordi han (sitat)«har troen på noe», mens Silje kunne smile inn i kameraet og bedyre at dette plateprosjektet har hun altså (sitat)«ingen økonomiske forhåpninger til».

Og da er det jo bare å tro på hvert bidige ord. Synd da, at TV-innslaget var klippet slik at det ikke kom frem hvilket veldedig formål et eventuelt overskudd skulle gå til. Jeg tipper Redd Barna, men det er bare vill gjetning, altså.

Det kommer anslagsvis til å selges musikk for over hundre millioner kroner i Norge de neste seks ukene. I et marked der salget bare det siste året har gått ned med hele 20 prosent sier det seg selv at det er mange artister, managere, plateselskap, butikker, selgere, distributører og andre i bransjen som ser frem til endelig å ha det skikkelig travelt på jobb, som igjen betyr en ekstra, og for tiden sårt tiltrengt, slant i kassa.

Det synes jeg – helt fullstendig uironisk og uten et snev av sarkasme – er kjempebra for de impliserte. Godt da, likevel, å vite at vi samtidig har prektige hedersmenn og hederskvinner som Nilsen og Nergaard. I tider med stadig grunnere moral og mangel på holdninger, er det viktig å ha noen å strekke seg etter.
Kurt og Silje viser veien, akkurat som Julestjerna i Prøysens klassiker.
Takk for dét.

NISSE: «Hyyyyyysj! Hyyyyyysj! Hyyyyyysj! Vær snille som mus! Og hvis ingen går i ærlighetsfella, men passer seg for den, skal alle sammen snart få feire jul igjen!» Nissen gir norske artister noen faderlige råd og tips på veien som lakker mot jul.