Viser arkivet for stikkord nirvana

Massiv tjueåring

Førstkommende lørdag er det et aldri så lite 20-årsjubileum. Nirvana-plata «Nevermind» kom ut 24. september 1991, og hva man nå enn måtte finne på å mene om både bandet og skiva, er det uansett helt umulig å forbigå det faktum at den forandret hele musikkindustrien over natta. For en nittenåring fra Fauske som hadde flyttet til Tromsø og akkurat hadde begynt på sitt andre år som hybelboer hjemmefra, var dette en begivenhet som også gjorde et uutslettelig inntrykk.

På åttitallet la jeg ned betydelige pengesummer i ei platesjappe i Oslo som het Rock Shop og lå på Aker Brygge, av alle steder. Hele stemningen og måten de ansatte var på skulle bli en stor inspirasjon og viktig påvirkningskraft for at man selv startet platesjappe på midten av nittitallet. For de ansatte på Rock Shop hadde et vanvittig smittende humør og en lidenskapelig interesse for det de pusha i posene til blant andre undertegnede.

Og det var disse gutta som introduserte meg for det ukjente amerikanske bandet Nirvana en sensommer i 1989. Det var debutskiva «Bleach», og da den falt skikkelig i smak begynte den sedvanlige jakten på alt annet som var å oppdrive av bandet (inklusiv et feilkjøp av det engelske sekstitallsbandet med samme navn).

I 1991 leste jeg i det daværende engelske musikkmagasinet Melody Maker at Nirvana var klar for oppfølgeren «Neverless». Ergo bar turen til Platebaren i Storgata og jeg leverte en lapp med bestilling av «Neverless». Skiva var akkurat sluppet i USA og ei drøy uke etter hadde Platebaren fått den inn, noe som gjorde både kunde og ekspeditør småforvirret. For den het ikke «Neverless», men «Nevermind».

Så ekstremt lite kjent var altså Nirvana i Norge på dette tidspunktet. Også for meg. Servicen hos Platebaren var uansett upåklagelig, så jeg tok en sjanse, klasket to hundre kroner på disken, stappa posen i sekken og dro. Det var jo de samme bokstavtypene i bandnavnet, og jeg holdt på å le meg i hjel av coveret, der en undervannssvømmende og naken baby strekker seg etter en dollarseddel på en fiskekrok.

Da jeg kom hjem noen timer senere fikk jeg et av de største musikalske kickene jeg noensinne har hatt. Stakkars arme naboer på Prestvannet Studenthjem. Ikke rart de fikk meg kastet ut et knapt år senere.

De første ti sekundene av plata alene forandret rocken. Bare åpningsriffet til det som skulle bli den massive giganthiten «Smells Like Teen Spirit» var verdt pengene alene. Noen dager senere så jeg den enkle, og likevel briljante og effektive, videoen på MTV (tenk, det er så lenge siden at Music Televison på dette tidspunktet spilte musikk). I løpet av en måned var skiva og bandet et verdensomspennende fenomen. Det er det fortsatt.

Jeg er gjerne med på en diskusjon om hvorvidt hele grunge-fenomenet denne skiva skulle bli selve spydspissen for og symbolet på er kvalitativt viktig i en rockhistorisk sammenheng. Band som Pearl Jam, Stone Temple Pilots og Alice In Chains hadde i bunn og grunn svært lite til felles med Nirvana, og er strengt tatt rockhistoriske parenteser sammenlignet med dem.

Ikke minst var det heavy metal-patroniserende raset «Nevermind» forårsaket sterkt utslagsgivende for at mange la bandet for hat. Det var ikke lett å være blodfans av heavy metal i flere år etter smellet fra «Smells Like Teen Spirit.» Men Nirvana og «Nevermind» satte dype spor etter seg, noe tredve millioner solgte eksemplarer sier sitt om.

Tjue år etter er det litt pussig å høre på skiva. Den låter blant annet mye glattere enn den opplevdes i 1991, noe frontfigur Kurt Cobain uffet seg mye over i intervjuer ganske kort tid etter gjennombruddet. Men skiva vil for alltid være et referansealbum fra sin samtid, og nye generasjoner vil fortsatt «oppdage» og digge den.

Og det var ikke bare det musikalske universet og musikkindustrien som ble påvirket av smellet skiva forårsaket. Bandet generelt og Cobain spesielt følte etter hvert suksessen som en åndelig tvangstrøye. Oppfølgeren «In Utero» (1993) var i så måte en ren reaksjon på dette. Plata var lurvete produsert og grisete, og på skivas andre singel, «Rape Me», messer Cobain ut tittelen til en kopi av riffet fra «Smells Like Teen Spirit».

Indre demoner, et vilt narkotikabonanza og trøbbel med myndighetene fulgte, helt til Cobain tok sitt eget liv i april i 1994. Nå gjorde ikke dette mytene og populariteten til bandet spesielt mindre, men da var de likevel allerede gigantiske. At trommis Dave Grohl senere skulle fronte Foo Fighters, som den dag i dag er et av verdens største og mest populære rock’n’roll-band, sier også noe om det som bodde i trioen fra Aberdeen i staten Washington.

At det nå er tjue år siden føles litt absurd. Men når man tenker på at man måtte bestille skiva uhørt, at man kunne se videoene på MTV, at skiva kom ut samtidig som internett ble allment tilgjengelig og at Cher, Bryan Adams, September When, Tin Machine og Tor Endresen lå på VG-lista, skjønner man at det begynner å bli noen fullmåner siden. Men rocken ble aldri den samme. Ikke jeg heller.

NEVERMIND: Førstkommende lørdag er det tjue år siden dette ekstremt stilskapende og ikoniske albumet kom ut.

Klassikertørke i tidsmaskinen

Sist helg var jeg dj ved et av byens utesteder, og et av ønskene jeg mottok var fra ei jente på cirka 19-20 år. Hun ville høre noe Pixies, og helst fra plata «Doolittle», et ønske som var lett å innfri. Jeg husker godt da jeg kjøpte den på våren i 1989, og jeg digga den hemningsløst.

Plata har så avgjort tålt tidens tann, og kan lett regnes inn under kategorien «klassiker», da plata utgjorde en brøyteplog i å åpne verden for det man da kalte undergrunnsrock.

Det er f.eks. veldig vanskelig å forestille seg suksessen til Nirvana uten Doolittle-bautaen. Også så begynte jeg å tenke, og da ble jeg ganske paff:

Da denne tjuetoårige plata kom ut var det under tjueto år siden debuten til The Stooges og Led Zeppelin, The Doors og The Velvet Underground hadde gitt ut sine første plater, The Beatles eksisterte fortsatt, The Kinks hadde flere knallskiver igjen og Elvis var fortsatt i filmtåke og stod foran sitt comeback. Og midt mellom alt dette kom diskoen, punken, heavyrocken, glamrocken, hiphopen, garasjerocken, osv.

Og det var da jeg begynte å tenke på tidsbegrepet i musikken og at tjue år i 1989 var uendelig mye mer enn tjue år bakover er i dag. Ikke for at alt nødvendigvis var så mye bedre før, jeg er verken nostalgiker eller spesielt reaksjonær, men det er likevel ikke til å stikke under en stol at antall klassikere i populærmusikken er besynderlig færre enn hva det var.

Jeg har kommet frem til noen få eksempler, og dette er påstander jeg virkelig har diskutert og verifisert i kryssilden med mange av mine (nokså) musikkinteresserte venner. Så min påstand er at det ikke har kommet ut mer enn et énsifret antall klassikere siden 1990. Og med klassikere mener jeg selvsagt ikke klassiske gode plater jeg selv holder høyt.

Herregud, jeg har sågar en beskjeden spalte i herværende avis der jeg en gang i uka omtaler skiver under denne vignetten. Men jeg tenker på plater som har flyttet fjell, hatt en sterk påvirkning og i tillegg var kommersielle suksesser.

Og jeg er mer enn villig til å diskutere dette videre, men jeg har nok dessverre skammelig rett her, og jeg tar som kjent ikke feil. Som Jerry Lee Lewis sa (fritt oversatt etter hukommelsen):
«Jeg tar aldri feil. Jeg har alltid rett. Men én gang tok jeg feil, men så sjekket jeg det opp. Og jeg hadde rett likevel!»

Så her er de siste åpenbare klassikerne som har kommet etter Pixies-plata til min unge venninne, og jeg understreker at dette ikke har noe som helst med min smak å gjøre.

1: Nirvana. «Nevermind» (1991)
De snudde rocken og populærmusikken på hodet. På cirka ett døgn var heavyrocken død, og den dag i dag selger den fortsatt som hakka møkk og inspirerer nye generasjoner. Ingen andre band fra denne bølgen er i nærheten. Nei, ikke Pearl Jam heller!

2: Metallica: «Metallica» (aka «The Black Album») (1991)
Solgte helt ellevilt mye og gjorde at de var et av få metalband som overlevde overgangen til nittitallet. Mange holder muligens deres første tre skiver høyere, men dette var plata som gjorde dem til et av verdens største og mest innflytelsesrike band.

3: Radiohead: «OK Computer» (1997)
Kommer til evig ettertid å prege diverse kåringer over tidenes album, og tok bandet fra å være et interessant popband til å bli noe mye større, hva man nå enn synes om Thom Yorkes pretensiøse vesen.

4: Eminem: «The Marshall Mathers LP» (2000).
Tok hip hopen inn i det nye årtusenet og har solgt cirka 20 millioner eksemplarer, hele tre millioner bare den første uka den var i salg. Ommøblerte platebransjen og fikk plutselig eldre –og ikke spesielt musikkinteresserte– damer i Dagbladet til å skrive kronikker om hans lyrikk og kvinnesyn. Sier i grunnen alt.

Og that’s it! På tjueto år har det altså ikke kommet mer enn fire objektive klassikere (for dette er ikke ei smaksliste, men ei liste av skiver som tåler å bli nevnt i samme åndedrag som «Revolver», «Appetite for Destruction», «The Doors», «Velvet Underground & Nico», «Exile On Main St.», «London Calling», «Thriller» osv.).

Og dét er jo ganske tynne greier, er det ikke? Og det sjokkerer meg litt. Jeg har ikke engang noen bastant konklusjon, for det lages jo fortsatt bra musikk. Og det går heller ikke an å si at albumet har avgått ved døden, for det levde i aller beste velgående i begge de to foregående tiårene.

Og mange artister har i denne perioden hatt viktige skiver eller enkeltlåter som har satt sitt preg på bransjen (Britney Spears, Jeff Buckley, PJ Harvey, Jay-Z, Alanis Morissette, Beyoncé, Madonna, Red Hot Chili Peppers), men internasjonale klassikere som er helt der oppe?
Nei. Mener nå jeg. Og jeg skal definitivt være mer enn åpen for innspill og debatt.
Men at jeg er inne på noe er jeg brennsikker på.
Noe annet skulle tatt seg ut.

NIRVANAS NEVERMIND: En av de aller siste klassikerene som har kommet ut, hva man nå enn måtte mene om selve musikken (men den var bra den, altsaå!)

Lemmy – inkarnert rock'n'roll

I forrige uke ble filmen «Lemmy The Movie» (eller «LEMMY: 49% Motherfucker. 51% Son of a Bitch», som er dens fulle tittel) sluppet på DVD og Blu-Ray, en dokumentar svært mange har ventet på i flere år, med dertil hørende rykter, spekulasjoner og lekkasjer til nett. For alle i verden som har selv bare et fjernt lite gen helt nede på bunnen av genbassenget som banker for rock, er denne filmen ikke bare verdt å få med seg, men heller å regne som obligatorisk innføring av hva dette popkulturelle fenomenet er for noe. Rock’n’roll, altså.

Og det bør du strengt tatt være opptatt av, selv om du ikke har flere tusen skiver og veggene i hjemmet ditt er dekorert av rock-relikvier og postere av dine helter og heltinner. Som Pete Townshend, den legendariske gitaristen i The Who, så klokt sa det: «Rock’n’roll var den største åndelige bevegelsen i det forrige århundre».

Så lik det eller la være, men rock’n’roll har preget og forandret verden mer enn noe annet popkulturelt fenomen de siste hundre årene (for øvrig glitrende redegjort for i den ferske boka «Det ellevte budet» av nordmannen Robert W. Kvalvaag).

Det er mange klokere mennesker enn undertegnede som har prøvd å definere hva selve begrepet rock’n’roll er; og da som et begrep for noe mer enn den rent musikalske stilarten. Forsøkene er nok like mange som de er på å redegjøre for meningen med livet, og svarene er like mangfoldige og sprikende som de er forvirrende. Likevel er det få – med vettet i behold og den minste kjennskap til rock – som vil gjøre annet enn å nikke anerkjennede om du bare svarer «Lemmy» på spørsmålet om hva rock er.
Lemmy Kilmister er nemlig inkarnasjonen på hva alt om rock’n’roll i sin tid iallfall var ment å dreie seg om, en vekker for undertegnede da jeg pløyde meg gjennom dokumentaren.

Og da tenker jeg ikke nødvendigvis på de mest klisjéstenkte elementene med filmen og myten Lemmy. OK, Lemmy har hele sitt liv vært en mann som har levd mytene fullt ut, og som fortsatt gjør det. Et ekstremt hardt liv; der rus, nihilisme, promiskuøs og hedonistisk livsstil har vært de bærende elementene, og der evig turnering med sitt kjære Motörhead har vært eneste jevne inntektskilde.

Turné, på turné, på turné, med lyden på elleve og ei setliste av låter som et utrent øre vil definere som sammenhengende og vill støy fullstendig ute av kontroll, men som i stedet er bluesbasert rock’n’roll fremført med punkens attitude og metal-universets gigantomani og hang til symbolbruk.

Og disse livstilssklisjeene er umulig å skille fra myten Lemmy. Bare det at mannen er i live er i seg selv et medisinsk under det burde vært satt av betydelige midler på å forske på. Som en fan sier i filmen «Etter en atomkrig er det bare to former for levende organismer som vil være igjen på jorda. Det ene er kakerlakker. Det andre er Lemmy».

Men det er ikke først og fremst dette ellevilt usunne næringsinntaket til Lemmy som er mest interessant med filmen. Det som først og fremst fascinerer er at Lemmy, etter over vanvittige 45 år i bransjen, fortsatt gjør nøyaktig det han selv har lyst til. Og de som ikke liker det kan bare vende ham ryggen. For det driter han i.

Og derfor viser han heller en nesten rørende omtanke for sine fans (som muligens overgår hans omtanke for egen familie), der han står sent på kvelden, etter konsert, i turnébussdøra og signerer alt fra gamle LP-er til plakater, CD-er, DVD-er, jakker, pupper og lår. Og vi snakker tross alt om et av verdens største nålevende ikon innen underholdningsindustrien.

Gid noen blaserte realitystjerner eller middelmådige fotballspillere, de som klager sånn på alt det trykket de blir utsatt for, fikk se dette. At det er noen som har forstått at hele deres karrieremessige eksistens står og hviler på nettopp fansen. Og dét har Lemmy skjønt, til tross for at han er i en posisjon der han overhodet ikke hadde trengt å gjøre det.

Hans status og anseelse er allerede gigantisk og uangripelig. Men han pleier fansen sin på en måte som tenderer til å være tåredryppende gripende. Fordi han fortsatt har en ydmykhet til det faget han bedriver.

Eller som Foo Fighters-vokalist og Nirvana-trommis Dave Grohl sier i filmen:
«Keith Richards og alle andre gigantstjerner i rocken kan bare dra til Helvete hvis de sammenligner seg med Lemmy. For mens disse superstjernene knuller unge supermodeller i de dyreste suitene på de dyreste franske hotellene, og surfer på gammel storhet, sitter mest sannsynlig Lemmy i en bandbuss og røyker sigg og drikker Jack & Cola, mens han skriver på låter til ei ny plate».

Den dagen Lemmys legeme har fått nok (hvis det da er fysisk mulig), vil rocken bli så uendelig mye fattigere. De lager ikke slike lenger, og de kommer heller aldri til å bli laget. For Lemmy er rockens motsvar til filmens største nålevende helt, Clint Eastwood.
Eneste nevneverdige forskjellen på de to er at du aldri kommer til å se Lemmy gråte eller skrelle gulrøtter på film.

LEMMY KILMISTER: Ikon, legende, forbilde og fullstendig urokkelig (og mest sannsynlig også udødelig) klippe i rocken.