Viser arkivet for stikkord nrk

NRK ljuger

NRK svikter lokal musikk

Mandag leste jeg en skikkelig gladnyhet om at nærradiostasjonen Radio Nova i Oslo fyller 30 år. Det skal selvsagt feires med brask og bram. Høyst fortjent, og på sin plass. Radio Nova har vært en svært viktig radiokanal, også sett med rene musikkøyne. I et en kaotisk mediehverdag, der nåløyet blir stadig trangere for å bli spilt på eteren, er Radio Nova en aldri så liten oase for dem som spiller i band og vil bli spilt på radio, for ikke å glemme de som skal tilegne seg radioerfaring. Her i Tromsø er det derimot begredelige tilstander. Dog har det ikke alltid vært slik.

Da undertegnede flyttet hit i 1990 var det flere lokalradiostasjoner. Studentradioen var uhyre viktig for mange; både som springbrett videre til jobber i både Bladet Tromsø, Nordlys og NRK. Ikke minst hadde man et sted å tilegne seg relevant erfaring for å komme seg videre og inn på journalistskoler i Volda, Bodø el.l. Radio Nova har vært vel så viktig. Folk som Otto Jespersen, Kari Slaatsveen, Anne Lindmo, Harald Eia, Hans Olav Brenner, Aleksander & Kristopher Schau m.fl. startet aller sammen her. De to sistnevnte har den dag i dag, etter over tjue år, det meget underholdende og bra musikkprogrammet «Kvegpels» hver eneste onsdag hele året rundt.

For oss som var interessert i musikk, og vi både var og er en del mennesker, var det noen programposter på Studentradioen som det føltes dyrisk viktig å få med seg. Spesielt på søndagene. Uansett hvor hardt det hadde gått for seg på lørdagskvelden, kom man seg opp og hørte på totimersprogrammet «Musikk Maksimum» som gikk fra kl.14-16, under kyndig ledelse av Rune Blix Hagen. Var du en skikkelig kvikkas slo du på musikkprogrammet «Grei musikk for gode lyttere» kl.12. med Struppen, Torgeir Aasmoe og Ulrik Knudsen (som før het «Musikk for sarte søndagsnerver» og ble ledet av min nåværende kollega Oddvar Nygård).

I disse programmene ble den lokale musikken spilt, i tillegg til musikk fra band/artister som skulle komme til byen. De loddet ut konsertbilletter og var med å dra lasset for de lokale aktørene som booket konserter, til tross for datidas horrible flypriser. Dette var superviktig. For en attenåring som kastet seg over ny musikk som en svamp, og som noen år senere begynte å arrangere konserter, var disse programmene uvurderlige.

I 2012 er dette nesten sykt å tenke på, så fjernt er det fra dagens virkelighet. Interessen for å spille lokalprodusert musikk over den lokale eteren er skremmende lav, og dette til tross for at det aldri har vært et større musikkmiljø i byen. Ironisk nok er det NRK her i Tromsø som laget den riksdekkende serien «Norsk rocks historie» (høsten 2004). I seg selv kjempeartig og bra at det ble laget fra Tromsø, men dokumentasjonen på den rocken som skjer akkurat nå, og som noen en dag skal lage historiske programmer med og av, er elendig, for ikke å si mer eller mindre fraværende.

Frykten for at såkalt «bråkete musikk», som ikke har en vag duft av kamferdrops, skal skremme lyttere er muligens grunnen. Men er det en god nok grunn alene? Og er det ikke ei eneste sendeflate i døgnet som er verdt å slippe til denne musikken her i nord? Unge folk betaler også lisens. Hvorfor er for eksempel ikke noen av bandene til Carl Christian Lein Størmer funnet verdig å bli foreviget på film eller radio? Vi snakker tross alt om band (Turdus Musicus, Die A Legend, Kamikaze a Go Go) som har turnert verden rundt, som er booket på Øyafestivalen og som spiller jevnt og trutt i byen. Faktisk er Radio Tromsø lettere å slippe til hos.

NRK har et kulturelt ansvar de langt på vei forsømmer.
For hva skjer om «det neste» Metallica, The Ramones, The Rolling Stones, Madrugada eller «den nye» Iggy Pop, Lou Reed, PJ Harvey eller U2 kommer fra denne regionen? Jo, de må stikke sørover om de ønsker å bli oppfattet som tilstrekkelig interessant for å slippe til over eteren. Det er ille, for ikke å si skammelig.

Hvem har et moralsk problem?

Vårt lille og rare land har en lei tendens til å bli grepet av kollektiv, moralsk panikk. Vi så det da vokalisten i Plumbo plumpet i salaten med en stupid uttalelse i lysebrun innpakning. At det var dustete var det ingen tvil om, men det hjalp likevel ikke at den småfulle klovnen umiddelbart la seg skinnflat og beklaget seg. Øl ble kastet.
Les mer…

Fremskritt meg her og der

Det er fortsatt en god stund til jeg fyller førti, så jeg er ikke veldig gammel (alt er relativt, men dog. Min mor vil iallfall være enig). Jeg finnes ikke trangsynt innstilt til nyvinninger, jeg fornekter ikke at verden er i bevegelse, og jeg innrømmer uten blygsel at jeg benytter meg av, og regelrett elsker, en masse ny teknologi.

Og derfor tilbringer jeg så å si hele arbeidsdagen med tilgang til internett, jeg går konstant med iPod og hodetelefoner med enten (fortrinnsvis) musikk eller radio på, jeg har flatskjerm hjemme, og for et år siden byttet jeg sågar ut DVD-spilleren min med en Blu-ray (primært fordi jeg ville ha tilgang til noe Neil Young-materiale som kun fantes på dette formatet, det må sies. Billedkvalitet og slikt er ikke så viktig for meg).

Jeg er rett og slett en storforbruker av ny teknologi, selv om jeg var en treging med å anskaffe meg mobiltelefon, selv om jeg ikke har tenkt å ha iPhone, og selv om jeg ikke har profil på Facebook. Men jeg henger da sånn noenlunde med, og jeg forbanner ikke ethvert fremskritt eller forandring på prinsipiell basis som noe forbanna herk.

Til å begynne med synes jeg bankvesenet var i overkant ivrige etter å ha meg til å bruke først brevgiro, og deretter nettbank. Samme var det med flybilletter. Med noen hederlige unntak, manifestert gjennom enkeltpersoner som var både hyggelige og servicevennlige, savner jeg ikke å stå i kø i det hele tatt, og da spesielt ikke de gangene man ble verbalt spytta på av arrogante skrankemennesker som så på deg som sin bitre fiende, men som du var nødt til å forholde deg til fordi du trengte lån, å betale regninger, sette inn penger eller kjøpe en flybillett fra Tromsø til Oslo.

Det er ikke ofte jeg savner dette. Vel, jeg savner faghandelen (det kan jeg komme tilbake til en annen gang), men jeg savner ikke å måtte forholde meg til mennesker som uansett ikke var spesielt interesserte i å hjelpe meg, og som jeg aldri ellers hadde kontakt med. Et ledd mindre. Bort med vekk. Fremskritt. Åh, er jeg ikke moderne?

Likevel kjenner jeg at det rykker litt i trasshetsgenene i meg når jeg ikke engang kan velge selv, slik det nå har blitt med TV. At jeg over natta ble nødt til å kjøpe meg en boks til i underkant av et par tusenlapper (som jeg nekter å karakterisere som småpenger) hvis jeg vil se Dagsrevyen eller en fotballkamp, bare fordi noen har bestemt at sånn skal det være.

Men jeg har bitt det i meg, det vil si jeg er midt i tygginga på det siste, men jeg har generelt sett ikke klaget nevneverdig. Og da er jo alt såre vel, er det ikke? Nei, for tenk at det er det ikke. Nå har jeg nemlig nådd et eller annet slags metningspunkt, og det er pinadø ikke rart, her jeg har gått og tygget og svelget unna den ene teknologiske nyvinningskamelen etter den andre.

Overgangen fra VHS til DVD aksepterte jeg, og da først og fremst fordi jeg slapp den hemningsløst kjedelige spolingen, samt at jeg fikk bedre plass. Og iPod er bedre enn walkman, men når det nå foregår en storstilt kampanje for at all radio skal bli digital, at formatet DAB skal erstatte alt som heter FM og AM, og at jeg dermed –over natta– skal sitte med mine mange radioapparater som da vil være 100% verdiløse, og i beste fall kun være pene og antikke pyntegjenstander.

Når et konglomerat av kommersielle aktører (med NRK på laget) går sammen og forteller meg gjennom påkostede reklame/holdningskampanjer at dette er en forandring til det bedre for meg er ryggmargsrefleksen min at dette handler om alt annet enn mitt ve og vel som forbruker. Ja, jeg er til og med så gammeldags og grunnleggende skeptisk at jeg attpåtil tror de har egoistiske baktanker med det.

Det skal visst bli bedre lyd, sier de. Mulig dét, men lydkvaliteten på «Påskelabyrinten» fra den sprakende FM-radioen på hytta er på alle måter tilfredsstillende for meg. Og før de samme aktørene og deres meningsfeller begynner å prakke på meg teknologiske argumenter om volt, watt, ohm, lydbølger og Fandens oldemor: jeg bryr meg ikke. Nei, jeg har ikke peiling på denne teknologien, men nå er det nok.

Jeg nekter å pælme radioapparatene mine. Jeg liker dem. De er tøffe å se på og de duger som bare fy. Jeg argumenterer utelukkende med følelser her. Og jeg vet det. Og det holder. Jeg heier på radioen min, og den skal de faen ikke få tukle med.
Hører dere?
Nok nå.