Viser arkivet for stikkord of

Rockens Hall Of Shame

Jeg tror folk flest som ikke bor i Trondheim gir ganske så blaffen i det nyåpnede Rockheim, nasjonalmuseet for pop og rock i Norge. Men Rockheim skal uansett være hoppende glade for én ting; nemlig at de har fått mange til å reagere på deres høyst merkelige, svært ulogiske, fryktelig begrensede og smått lattervekkende nominasjon for det som er tenkt å bli vår egen variant av Rock and Roll Hall Of Fame, fiffig kalt «Rockheims Hall of Fame».

Rockheim trenger all den oppmerksomhet de kan få, og i så måte har de iallfall greid å havne på debattkartet, og det er jo ikke verst bare det. Bare så synd at det er fordi de har trampet skikkelig i salaten, så rock’n’roll–dressing og –krutonger fyker veggimellom.

Da de bestemte seg for å lage denne lista, plukket de ansvarlige ut en jury på sju personer, ledet av artisten Marit Larsen. De skulle så plukke ut 15 navn, og av disse skulle kun fem «adles» (etter at en storjury på 100 personer har stemt) og få den presumptivt høye utmerkelsen å være innlemmet i denne norske rockens Hall of Fame.

Allerede her har de dummet seg fullstendig ut. Det skal altså kåres kun fem nye navn i året. Nå er riktig nok den norske musikkhistorien atskillig spinklere enn f.eks. den britiske og den amerikanske, men med dette tempoet vil vi kun ha femti navn der oppe om hele ti år. La oss håpe at ikke for mange av dem dør før de er havnet i Rockheim i Det høyeste. Og dermed har det også blitt helt umulig å være konsekvent med tanke på både tidsepoker, genre og ikke minst i forhold til hvem som skal utelates.

Eneste kriterium er at de utvalgte har platedebutert for minst 25 år siden (altså senest i 1986). Hvorvidt dette er på singel eller i fullengderformatet sies det ingenting om. Uansett: de nominerte er: a-ha, Alf Prøysen, Anne Grete Preus, Arne Bendiksen, Bjørn Eidsvåg, Jokke & Valentinerne, Lars Lillo Stenberg, Mari Boine, Popol Vuh, Radka Toneff, Terje Rypdal, Audun Tylden, The Monn Keys, Wenche Myhre og Åge Aleksandersen.

La oss påkoste oss en aldri så lite gapskratt, for her er det mye å le av. Kom igjen, dere: Hahahahahahaha! Noen har allerede påstått at undertegnede har «rast» mot dette. Det har jeg ikke. Ei heller har jeg tordnet. Men jeg har ledd. Mye og lenge. For dette er i sannhet himmelropende latterlig.

Av de femten navnene er det mange som er lette å forsvare at er her. Men du verden, så mange av de utelatte de sliter med å logisk forklare uteblivelsen av. De har enda til gode å forsvare dette med troverdighet. Derfor nevner jeg bare noen små poenger her, men det er mye mer. Fryktelig mye mer.

  • «De fire store» er et kjent begrep i norsk rockhistorie. Raga Rockers, DumDum Boys, deLillos og Jokke & Valentinerne. Juryen har funnet to av dem for lette; Raga Rockers og DumDum Boys, uvisst av hvilken grunn. Sistnevnte debuterte i 1986 (singel) og er en av tidenes største suksesser innen norsk rock, mens gitarist og låtskriver Kjartan Kristiansen også var med i det viktige og sagnomsuste punkbandet Wannskrækk.
    Raga Rockers LP-debuterte i ‘83, og har vært et av de mest toneangivende og viktigste bandene i norsk rocks historie, ikke minst med tanke på det å uttrykke seg på norsk. Og frontfigur Michael Krohn også var låtskriver og trommis det i banebrytende bandet Kjøtt. Likevel har juryen nominert Lars Lillo Stenberg (som for øvrig ikke solodebuterte før på midten av nittitallet), og ikke deLillos, mens de har Jokke & Valentinerne og ikke Joachim Nielsen. Ko-ko!
  • De har valgt å ta med en helt tydelig definert jazzartist i Radka Toneff. Greit nok, men da er det litt pussig ikke å ta med f.eks. Jan Garbarek, Nora Brockstedt, Arild Andersen og Nils Petter Molvær m.fl. Forstå det den som kan.
  • Nylig avdøde Audun Tylden var en fantastisk viktig mann for veldig mange, ikke minst som plateselskapdirektør, og som fortjent nok mottok både Bjellesauprisen og Kongens Fortjenstmedalje i gull. Men han var overhodet ikke en viktig plateartist, og denne utmerkelsen burde vel strengt tatt forbeholdes rene musikere. Det er jeg også helt sikker på at Tylden selv ville ment. Jeg tror f.eks. at han ville ment at Ole Ivars heller skulle blitt nominert, bandet han lenge gav ut, og som har gitt ut over førti skiver siden av slutten av sekstitallet, og som har badet i Spellemann-trofeer og gull- og platinaplater.
  • Anne Grete Preus’ var med i bandene Veslefrikk og Can Can. Det var også Per Vestaby. Han har også spilt med CC Cowboys, Young Neils, deLillos, Mercury Motors m.fl. Anne Grete Preus solodebuterte ikke før i 1988.
  • Også kan man kjøre traktor gjennom en rekke flere logiske hull og brister. Hvor er f.eks. The Pussycats, Erik Bye, Alf Cranner (man har jo valgt å ta med Alf Prøysen), Prudence, Saft, Ole Paus, Lillebjørn Nilsen, Per «Elvis» Granberg osv.

Gud hjelpe dem, de har mye å svare for her.

Michael Krohn: Frontfigur, vokalist og låtskriver i Raga Rockers; en av «De fire store» i norsk rock. I tillegg var han låtskriver og trommis i for lengst kanoniserte Kjøtt. Men nominert til Rockheims Hall Of fame? Nei dét skulle jaggu tatt seg ut!

Et alternativt julekort

_Det var julaften, pus,
i fyllearresten
En gamling sa til meg:
Jeg kommer neppe å oppleve en til
[…]
Du er en slask,
du er en kjeltring
Du er ei narkorøykjerring
Ligger der nesten død
med ei sprøyte som drypper

Ditt avskum, din drittsekk,
Din råkjipe hestkuk
God jul midt i ræva
Jeg ber til Gud: ikke mer nå!_

Linjene over er ikke hentet fra en uutgitt låt av Jokke & Valentinerne. Ei heller er det dassgraffitti risset inn med blodige negler fra et offentlig toalett i en europeisk storby. De er derimot tatt direkte fra det jeg selv mener er den suverent vakreste og mest bedårende julesangen som noensinne er skrevet. Og før du lader kanonen og hisser deg opp over det du eventuelt tror er undertegnedes ønske om å fremstå som sær, avskyelig eller poetisk festbrems i julas kollektive koserus, må jeg dessverre skuffe med at låten teksten er hentet fra er alt annet enn obskur.

I tiåret 2000 til 2010 var denne låten den neste mest spilte julesangen på NRK P1, Norges uten sidestykke største radiokanal, og kun slått av Chris Reas enda mer ihjelspilte «Driving Home For Christmas». Låten heter Fairytale Of New York, er skrevet av den geniale og tørste rennesteinspoeten Shane MacGowan, i lag med hans musikalske våpendrager Jem Finer i det irsk/engelske bandet The Pogues. Låten er løftet fra bandets ubestridte mesterverk If I Should fall From Grace With God (1988) og har siden den gang toppet utallige kåringer over hva som er tidenes beste julesang.

Julaften 1989 fikk jeg en god, gammeldags og keitete VHS i julegave som het The Pogues: Live at the Town & Country: St. Patrick’s Night. Den er en av få konsertfilmer jeg har sett om og om og om igjen, da den er noe så sjeldent som en konsertfilm med høy verdi, også for de som ikke var til stede. Og den viser The Pogues, et av åttitallets suverent beste band, da de var helt på toppen av sin karriere.

Med et tosifret antall musikere på scenen, og en låtkatalog som til da var tilnærmet uten kvalitative hull, inviterte The Pogues til fest med det som må ha vært et høydepunkt i livet – uansett kategori – for alle de fremmøtte. Som om ikke det var nok er hele konserten, og hvert medlem av bandet, presentert underveis av en glisende Joe Strummer (R.I.P.), frontfiguren i legendariske The Clash.

På tampen av det hele tror man så at konserten når sitt klimaks, da Strummer plutselig strener ut på scenen og blir backet av The Pogues i en formidabel folkrock-versjon av sin egen klassiker London Calling, foran et vilt begeistret London-publikum. Men det er likevel ingenting mot det crescendoet som utspiller seg da den rødhårede gjestevokalisten Kirsty MacColl (R.I.P.) kommer trippende ut på scenen, geleidet av sin makker Shane MacGowan (vel, det er vel snarere hun som geleider ham enn omvendt). Og publikum vet hva som kommer. Det er tid for litt musikalsk julemat. Det er tid for Fairytale Of New York.

Låten starter som kjent med noen enkle og sakrale pianotoner. På konserten klamrer MacGowan seg til mikrofonstativet og snøvler på umiskjennelig vis ut den kjente åpningsstrofen:

«It was christmas eve, babe. In the drunk tank»
(Det var julaften, pus. I fyllearresten)

Så øker tempoet på, og da Kirsty MacColl sparker inn fra høyre eksploderer lokalet. Kameralinsene drypper av øl, og man bivåner en rocka og euforisk juletrefest uten like. Det er et av de mest magiske konsertøyeblikkene jeg har sett festet til bånd.

Fairytale of New York er så langt unna Deilig er jorden og White Christmas som det er mulig å komme. Teksten er både grov og skitten, den fremføres av en snøvlende vokalist, og når den er ordentlig i gang er det en vaskeekte rock’n’roll-låt med kraftige, irske folkemusikktoner.

Hvorfor og hvordan dette har blitt en av verdens mest spilte og populære julesanger kan sikkert folk med mer vekttall enn meg analysere seg frem til. Men jeg vil tro at jula, slik den har blitt med årene, er så til de grader fylt til randen med fløyelsmyk musikk helt uten brodder, kanter og motstand at folk ikke bare tåler, men sågar også trenger noe annet.

For akkurat her er nok det hele litt misforstått. Vi har nemlig godt av litt smuss også i jula, ja kanskje nettopp i jula, og når folk den dag i dag fortsatt ler seg fillete av en full hovmester som snubler kontinuerlig i et tigerskinn og egne ben, burde det også være rom for å la seg henføre av de grovskårne og vulgære tekstlinjene fra en rennesteinspoet av genikaliberet til Shane MacGowan.

Dernest vil jeg takke for året som har gått. Takk for kjeft, ros, tips og innspill av ymse varianter. Fortsett med det! Alt settes pris på, og i særdeleshet fra dere som skriver under med fullt navn.
Nå tar denne spalten pause frem til 5. januar.

PS: Takk til lingvistikkprofessor og eksilamerikaner Peter Svenonius ved UiTø for berikende og sårt tiltrengt ortografisk translasjon.

ORIGINALEN: Her er en scannet versjon av undertegnedes slitte sjutommercovere til verdens fineste julesang. Man jo bli lett nostalgisk av mindre