Viser arkivet for stikkord oprah

Bob vs. Gaga: 100-0 (minst)

Hvert år publiserer det amerikanske magasinet Forbes ei liste over det de mener er de ti mektigste kjendisene i USA. Fire av de siste sju årene har talkshow-ikonet Oprah Winfrey toppet lista, en vurdering det er vanskelig å sette seg imot. I år er det Lady Gaga. Det er selvsagt sludder og pølsevev.

Lady Gaga er så avgjort en av de mest populære artistene i verden akkurat nå, men hvor mektig artisten er, kan saktens diskuteres. Hun selger fryktelig mange plater, og har på sett og vis vært trendsettende i moteverdenen (tror jeg). Og det er klart, målt opp mot samtidige ehh… «ikoner» som Britney Spears, Avril Lavigne, Paris Hilton, Jessica Simpson og hva de nå heter alle sammen, er det ikke mye som skal til for å fremstå som både mektig og viktig. «I den blindes rike er den enøyde konge», som et klokt menneske en gang sa.

Lady Gaga gjør det Madonna allerede har gjort hundre ganger før, som David Bowie gjorde før henne igjen, og er akkurat like sjokkerende som en pakke cornflakes, uansett hvor lite klær hun har på seg, og om klærne hennes er laget av kjøtt eller potetgull. Faktisk hadde hun sjokkert mye mer om hun hadde gått i kloster eller pakket seg inn i masse klær. Men det er nå artig førr ongan.

Og jeg forsvarer enhvers rett til å digge hennes klær, hatter, sko og sminke. Ja, det er nesten så jeg forsvarer deres rett til å digge musikken hennes òg. Men uansett hva folk måtte synes, beklager jeg å meddele følgende: Lady Gaga har ikke flyttet musikkhistorien en millimeter. Sorry. Ikke at det er noe mål i seg selv, men den dagen historien skal oppsummeres, er ikke Gaga engang en parentes. Ikke er hun mektigere enn USAs utenriksminister heller.

Og der Lady Gaga har virvlet opp litt støv, er det andre som har flyttet fjell. Sett fra et musikalsk ståsted er det ingen som har gjort dette i større grad enn Bob Dylan, i hvert fall om vi snakker om nålevende. Og da regner jeg Elvis som død, samt at Ringo jo er noe for seg selv.

I går fylte Bob Dylan 70 år, et jubileum det er all mulig grunn til å reflektere over på mange måter. Nå har jeg aldri selv hevdet å være noen ekspert på Dylan. Jeg har noen og tredve plater med ham, og mange av disse har jeg hørt ekstremt mye på. Spesielt de fra 60- og 70-tallet. Men noen ekspert på Dylan har jeg aldri vært, og det kommer jeg heller aldri til å bli.

Dylan-eksperter, som selv gjerne kaller seg dylanologer, er i sannhet ganske enerverende mennesker. De har ofte en sykelig ensporethet i smak, er høyt utdannet, er menn og over femti år. Og de mener Dylan bør få Nobelprisen i litteratur. Det siste skal jeg komme tilbake til.
Før jeg begynte å jobbe i herværende avis skrev jeg en artikkel her, der jeg litt flåsete, det må jeg medgi, rakket ned på det som da var Dylans siste plate, og der jeg skrev jeg var lei av at artister ble vurdert ut fra artistnavn og tidligere bravader i stedet for hva de leverer i nuet.

Essensen står jeg fortsatt inne for. Jeg har sjelden mottatt mer kjeft. Akkurat som ventet. Dylan-fansen er ofte parodisk selvhøytidelige (noen har helt sikkert begynt å skrive nye hatinnlegg allerede). Og så glemmer de åpenbart av at Dylan selv nærmest har gjort det til en kunst å vende ryggen til og ignorere, for ikke å si gjøre narr av, de mest fanatiske av sine fans. Noe han fortsatt gjør. Bare gå inn på bobdylan.com og les bloggen om hans siste konsert i Kina, om du trenger ferske bevis.

Og sånn har han alltid drevet på. Han skjelte ut de gamle, intellektuelle og middelklassesentrerte folkmusikerne i New York, han plugget i elgitaren og ble kalt Judas av sine egne, og den dag i dag gjør han fortsatt liveversjoner av klassikerne sine så ugjenkjennelige (av en kollega av meg kalt «ædda bædda-versjoner») at det kan ta motet fra sterkere menn enn undertegnede.

Og han sier rett ut at han gir fullstendig faen i Nobelprisen, av den enkle grunn at han selv skriver tekster som er ment å skulle synges, og sannsynligvis også i dyp respekt for mange av sine store litterære og poetiske forbilder.

Men hans viktighet og kulturelle påvirkningskraft er 100% udiskutabel. Og om nye 70 år er han fortsatt en av overskriftene, mens Lady Gaga kanskje huskes for at hun hadde en kjole av kjøtt. Det er nok i sannhet det beste hun kan håpe på.

BOB DYLAN: «Jeg fikk en telefon fra Lady Gaga her en dag, der hun sa at jeg burde kjøre mye mer motorsykkel. Kan dere skjønne hvorfor hun gnåler i vei om dette?» – Bobber’n viser at han fortsatt ikke har gjennomskuet Lady Gagas onde plan for å ta over tronen hans.

Sure, gamle, dumme oppgulp

Vi har hørt det minst tusen ganger før. Denne gangen er det Bob Geldof som er leverandør av det tradisjonelle tullballet. Sak: Den 59 år gamle Geldof holdt nylig åpningstalen ved South By South West i Austin, årets største bransjetreff i musikkindustrien.

Og anledningen brukte han i all hovedsak til å lange ut en kraftig tale om at rocken nå er død, eller iallfall døende, at det mangler en revolusjonerende kraft i rocken, at den er altfor lite opprørsk og at rocken ikke lenger er en trussel mot det etablerte osv. Og vi har hørt det før, og vi kommer sikkert til å høre det igjen. For dette er ikke noe nytt.

Menn som nærmer seg 60 år, som ikke har gjort seg musikalsk bemerket på årtier, og som åpenbart ikke evner å følge med lenger, dekker seg ofte bak at alt var mye bedre før og at de nye generasjonene er slappe og irrelevante. Han kunne like godt tilføyd at ungdommen ikke reiser seg for ham på bussen, at de har dårligere manerer enn det han hadde da han var ung og at musikken var så utrolig mye bedre før. Stønn. Jeg blir helt matt.

Bob Geldof skal selvsagt ha masse skulderklapp og ære for sin jobb som veldedighetsentreprenør og sitt engasjement for den tredje verden, men hans musikalske bidrag til rocken er heller nokså magre. Han hadde et par hits med det trivelige bandet The Boomtown Rats, men deres posisjon i rockhistorien er nærmest forsvinnende.

De hadde sin første hit – Rat Trap – i 1978, fulgte opp med signaturlåten I Don’t Like Mondays i 1979 og fikk sin siste (Up All Night) i 1981. Det er, for ordens skyld, over tretti år siden. I låten I Don’t Like Mondays har til og med Geldof viet lyrisk spalteplass til å omtale en teleksmaskin. Siden har han vært kjent for alt annet enn sine bidrag til rockhistorien. Da han var i Tromsø og holdt konsert på Kulturhuset i 2008 trakk han bare noen få hundre betalende. Hadde han holdt foredrag om sultne barn i Afrika, ville sannsynligvis antall publikummere vært dobbelt så høyt.

En vanlig forsvarsmekanisme for å dekke til at man ikke lenger følger med eller orienterer seg i samtiden, er å klage på ungdommen. Sånn har det vært bestandig. At de ikke er like flinke, ordentlige, frigjorte eller (som her) opprørske. Og dette er latterlig på mer enn én måte.

Det opplagt stupide er at eldre generasjoner bestandig kommer til å se på ungdommen som mindre attråverdig enn det de selv var; akkurat som at ungdom bestandig vil mene at generasjonene over seg er satte, kjedelige og uhippe. Dette er konstant. Variabelen er bare at vi underveis bytter kategorier i vår ferd mot grava.

I tillegg er det en helt uhorvelig stor misoppfatning at rocken må eller skal være så fordømt opprørsk og/eller revolusjonerende. Eks-punkeren Geldof tar i så måte elegant over det romantiserte fortidsperspektivet til 68-ere som savner refsende låter mot Vietnam, porno og dyrtid.

Det er akkurat like saklig som å kreve at bluesmusikere i dag skal jobbe tjuetimers arbeidsdager med å sanke inn bomull, og lage triste toner de resterende timene av døgnet, tuftet på melodilinjene til We Shall Overcome, for å opptre med troverdighet til sine musikalske røtter. Eller at forfattere skal være syfilisbefengte narkofylliker.

Opprøret og revolusjonen er så å si aldri hovedmålet bak en rockmusikers skaperkraft, men heller det å treffe en eller annen nerve. I så måte har seksualdrift og retningsløs, antiautoritær attitude vært betydelig viktigere som en konstant kraft i rocken enn det såkalte opprøret. Og punken, som Geldof var en bitte, bitte liten del av, var heller ikke en stor, samlet politisk bevegelse, slik gamle eks-punkere gjerne liker å fremstille det. Jeg kan knapt tenke meg noe mer usexy og mindre rocka enn en hvilken som helst politisk bevegelse.

Og jeg klarer ikke annet enn å le når denne kritikken av dagens rockungdom kommer fra en fyr som er slått til ridder av selveste antitesen til – og symbolet på – alt som er opprørsk, nemlig Dronning Elisabeth. Geldof, som er nullskatteyter og kompis med Bono og Oprah, som i 2008 forlangte over en halv million norske kroner, samt opphold på luksushotell og flyreise på stiv business class, for å holde et foredrag om den vestlige verdens skamløse sløsing og manglende vilje til å dele godene.

En mann som tiltales med prefikset «Sir» tar altså til orde for at det er for lite opprør og revolusjon. Så kjære Bob: I stedet for å klage på ungdoms opprørsmangel og dalende interesse for revolusjon, kan du heller ringe din venninne Elisabeth ved Buckingham Palace, så kan dere begge stampe i det juvelbelagte gulvet med hver sin skinnende gullrullator, til tonene av The Sex Pistols’ God Save The Queen.

Det hadde i det minste bevist at du hadde litt humor og selvironi igjen under det grå håret ditt. Nå later det til at begge deler fullstendig har dødd ut.

BOB GELDOF: Geldof mener at rocken er død, mens rocken på sin side mener at det i stedet er Geldofs rockkarriere som er stein, hakke dau.