Viser arkivet for stikkord persundnes

Kulturell, nasjonal skandale

Innledningsvis skal jeg bare forsikre om at dette blir det siste jeg skriver om ESC/MGP i år. Jeg lover. Men i disse tider, når hele Europa står foran alvorlige utfordringer, føler jeg det er på plass med noen ord til ettertanke, ikke minst siden situasjonen ser ut til å oppta alt fra landets riksaviser, programlederkabalen i NRK og – på toppen av det hele – norsk musikkrykte og etniske troverdighet.

Det er nemlig ikke bare i Hellas, Spania, Portugal og Italia de sliter. Nå har krisa i Europa også kommet til Norge. Riktig nok har vi fortsatt til smør på brødskiva (vel å merke når vi ikke har smørkrise), men nå har alvoret nådd oss i den nordlige utkanten av Europa. Og hodene ruller.

Norge, som for bare noen få år siden var på toppen av hele den musikalske næringskjeden, representert av det musikalske geniet og den banebrytende artisten Alexander Rybak, så ut til å gå mot verdensherredømme. Glemt var vonde minner om Jahn Teigen, Finn Kalvik, Tor Endresen og alle disse evneveike nullene som hadde satt vår nasjon i pinlig forlegenhet.

Nå så fremtiden lys ut, og vi kunne heller ta frem duggfriske og sprudlende minner fra da vi sprettet champagne og skålte vilt og uhemmet til tonene av kulturhistoriske milepæler og geniale gullkorn fra Bobbysocks, mens vi sang tekstlinjer som ville satt Hamsun og Ibsen i språklig offside. «La det swinge», sang vi. Med dobbel-w. Og vi tok alle til oss det nyetablerte verbet rock’n’roll, mens vi sang «La det rock’n’roll». Åh Gud, som vi lot det rock’n’roll! At Bettan ikke var helt hundre prosent etnisk norsk fikk vi heller leve med. Hun snakket tross alt svorsk, og lignet på Ole I’dole.

Og Rybak var et sant produkt av innovativ aktivitet blant programlederspeidere på det frie transfermarkedet. Borte var surpompen og nordlendingen Jostein Pedersen, og inn kom altså nordlendingen Per Sundnes. Det skal være en nordlending som styrer MGP. Slik har det vært siden Kirsti Sparboe tappert sanket inn hele fire poeng til sammen, fordelt over tre internasjonale finaler på sekstitallet.

Det tok ikke lang tid før Per Sundnes ble kåret til landets mektigste mann av redaksjonen i riksavisa Dagbladet. Og Aftenposten fulgte opp. Med masse friske ideer og djervt pågangsmot bygget han opp det musikalske maktapparatet rundt seg og MGP. Han inviterte deltagerne han likte best hjem på middag. Han tok på seg pels, til eks-MPG-Josteins store forargelse. Han løftet nasjonen opp og frem. Men så var det slutt.

Nå har vi ikke gjort det bra i den internasjonale finalen i tre år på rad. Vi ere en fucked nasjon vi med. Og noe må gjøres. Her har man sendt folk til månen for over førti år siden, og så klarer ikke vi, som er verdens rikeste land, å prestere over en treårsperiode i noe så viktig og globalt anliggende som MGP.

De store og riksdekkende media har derfor de siste dagene forsøkt å forklare hva det kan skyldes. De er alle svært skeptiske til at Per «Makt» Sundnes nå har gått på fri transfer til en konkurrerende TV-kanal, og lar oss som nasjon i stikken på bekostning av egne ønsker om forandring. Det er lumpent, og Makt-Per kunne iallfall tatt litt mer selvkritikk. Musikksjefene i VG og Dagbladet raser og tordner om kapp. Noe må gjøres! Men som en sjofel taskenspiller av en skipper som forlater ei synkende skute, smyger Makt-Per seg ut bakveien, bort fra vår aller viktigste kulturinstitusjon; den som gjør oss til nordmenn.

Da har vi heldigvis politikere som tar bladet fra munnen. I fjor var det Frp. I år er det Kystpartiet. Og ærlig talt, det må da være lov å si at en litt for mørk hudfarge ikke har noe å gjøre i MGP når man skal representere Norge, uten å bli kalt for rasist. Hva har liksom fokus på hudfarge og kulturell, etnisk renskning med rasisme å gjøre? Ingenting, selvsagt. Nei, nå vi brette opp ermene og komme oss tilbake på pallen, der vi hører hjemme.
Nasjonen Norge strigråter og ligger med brukket rygg. Nå vil vi la det rock’n’roll igjen.

MAKT-PER: Per Sundnes er ferdig som nasjonal primus motor i MGP. Han setter egne behov foran nasjonens interesser. Aldri mer skal vi få sa ham i flosshatt mens han tar noe skikkelig på kornet og gjør oss musikalsk stolte av å være norsk. Ekte kritthvit, etnisk og Blenda-hvit norsk. En epoke er over. Nå må vi ta samling i bunn, alle ur-norske menn og kvinner i hus og hytter

The show must go on

Så er det over oss igjen, den internasjonale konkurransen i å tilstrebe seg mest mulig oppmerksomhet med mest mulig fjollete klær. Ja, også litt sånn derre musikk på toppen. Eller Melodi Grand Prix (MGP), som vi kaller det her til lands. At arrangementet i år går av stabelen i Aserbajdsjan, et land der grunnleggende menneskerettigheter er erstattet av rå systemvold, politisk undertrykkelse av opposisjonelle, diskriminering av homofile og utarming av landets innbyggere, må for all del ikke ødelegge helgekosen. Vi må da kunne lukke øynene og ha det litt gøy, ikke sant?

Dette er ikke noe nytt. Dekket bak en «The show must go on»-doktrine er det liksom ikke måte på hva en skal lukke nesa for og vende ryggen til i den glatte og hyperkommersielle underholdningsbransjens navn. Jeg opplevde det egenhendig under Fotball-VM i Sør-Afrika i 2010. Jeg og en journalistkollega bodde privat, og under nokså enkle kår, hos en lokal gjeng i Soweto, noen få mil unna det nye og prangende stadionet Soccer City.

Der i gården var det rimelig klart hva som kom først av hensyn til lokalbefolkningen og et ønske om å vise et glansbilde til omverdenen. Hver gang de skulle vanne denne fotballbanen slo nemlig myndighetene av vannet der lokalbefolkningen og vi bodde. The show must go on.

I 1957 åpnet daværende kronprins Olav den nye toglinja fra Finneid på Fauske til gruvebyen Sulitjelma. Det var trange kår i Norge på denne tiden, og i særdeleshet i gruvebyer i Nord-Norge. Når man da likevel skulle ta imot så prominent besøk, ble det vedtatt å male husene, men kun på de veggene som vendte seg mot kjøreruta til den kongelige.

Tjue år etter ble det samme gjort i samme kommune, da kronprinsesse Sonja skulle legge en visitt til det som da het Husmorskolen (verden går heldigvis litt fremover). Det var grusveier på de trakter da, men slikt skulle man ikke belemre kongelige ben med, og dermed ble det ved et hastevedtak lagt ny og fersk (og dyr) asfalt på de veier hun skulle ferdes. Takk og lov at hun ikke skulle gå tur på fjellet; da hadde det sikkert ikke sett ut der oppe den dag i dag.

Og nå er det virkeligheten i det superkorrupte og folkefiendtlige landet Aserbajdsjan vi skal skånes for. Gjør man et søk på nettet etter «Aserbajdsjan + Amnesty» har man uendelige timer med uhyggelig lesestoff foran seg. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. En liten «greatest hits» gjør seg likevel godt, sånn for å holde meg til musikalske termer.

De har pælmet hundrevis sivile ut av de private husene sine, slik at blant annet NRK og Tooji skal få kunne boltre seg i den nye krystallhallen, som er satt opp på rekordtid. De regner med at totalkostnadene på dette byggeprosjektet ligger på cirka 5,5 milliarder kroner, cirka det dobbelte av operabygget i Bjørvika. Flaks da for myndighetene at de vasser i olje- og gassmilliarder. Synd for sivilbefolkningen at det ikke finnes noe oljefond. Eller, det vil si, det finnes, men det er dessverre bare makthaverne som har ubegrenset tilgang til det.

President Ilham Alijev, som for ti år siden arvet presidenttittelen av sin far, har sørget for å plassere makten og næringsressursene i landet på stadig færre hender. En vesentlig del av landets digre petroleumsinntekter er sågar investert i et sikkerhetsapparat som nå brukes til å kneble alt som ligner på opposisjon og systemkritikk.

Presidentkona, som for øvrig er parlamentsmedlem, er forresten offisiell leder for hele MGP-arrangementet. Der skal også hennes svigersønn synge i pausen. Det blir nok stas for Per Sundnes og Tooji om de får møte noen av dem. Kanskje ta dem i hånden eller få en klem. Sukk.

Regimekritiske journalister og forfattere blir trakassert, overvåket, mishandlet, utsatt for grov vold og fengslet. Fredelige demonstrasjoner som kritiserer regimet blir slått brutalt ned og fjernet. Internett blir overvåket, og kritiske røster blir sporet opp og arrestert. Organisasjonen Freedom House rangerer Aserbajdsjan helt nede på 172. plass i verden (av totalt 197 land), basert på estimert pressefrihet.

På den årlige demokratiindeksen til Economist Intelligence Unit, der Norge ligger som nummer 1, er Aserbajdsjan på en 140. plass, bak Hviterussland (der presidenten omtales som Europas siste diktator). Homofile synes heller ikke det er så gøy der for tiden, for de blir banket opp i full offentlighet av landets politi. Får håpe de gjør unntak for tilreisende under MGP. Men nok surmuling. Nå skal vi jaggu meg underholdes.

Og til høsten er det en ny TV-aksjon. Samme kanal som viser MGP er også arrangør av TV-aksjonen; allmennkringkasteren NRK. Pengene i år går til Amnesty. For å hjelpe de som undertrykkes, forfølges og fengsles for sine meninger. Men først litt dans, sang og artige kostymer til lørdagstacoen. Vi rekker nok tidsnok å bli alvorlige og synes synd på de derre aserbajdsjanerne. Alt til sin tid. The show must go on.

BAKU – Aserbajdsjan: En fredelig demonstrasjon håndteres av det mannssterke politiet. I Aserbajdsjan må du nemlig gjerne være utlending og synge fjollete popsanger, men stakkars deg om du er derfra, og i tillegg er kritisk til myndighetene. Foto: Amnesty International

MGP: Politikkens høyborg

Jeg husker ikke hvem det var som sa det, og jeg husker det ikke helt ordrett, men jeg tror det var forfatter Kjell Askildsen, og essensen er briljant åkkesom: «Forventninger, at man ikke kan slutte å ha forventninger. Tenk så mange skuffelser en hadde unngått»_. Snakker om å treffe midt på spikerhodet med trykkluftsdrevet slegge.
mgp-politikkens-hoeyborg">Les mer…

Dagen da nyheten sprakk

Mandag denne uka sprakk nyheten. Verden hadde lenge stått stille. Vi visste det ville komme. Det dirret i luften og vibbene var til å ta og føle på. Det var bare å sette seg ned, sørge for å ha noe sterkt i glasset, se ned, skru opp radioapparatet, knipe sammen øynene og ta imot budskapet.

OK, først måtte man lide seg gjennom noen kjedelige trivialiteter om et eller annet wikkiliks eller hva det nå het, og dernest en oppdatering om en potensiell atomkrig mellom USA og Kina på koreansk jord, også en oppdatering på treningsmetodene til Petter Northug jr. Men så smalt det. Nå kom endelig en offentliggjøring av samtlige deltagere til årets norske utslagsrunder av Eurovision Song Contest, eller Melodi Grand Prix (MGP), om du vil. Endelig noen skikkelige nyheter.

Og det er klart, det finnes knapt noe viktigere. I hele verden. Og de to påfølgende dagene kunne vi lese, se og høre analyser, intervjuer og fortolkninger om hva dette nye, kulturelle laguttaket var et symbol på.

Per Sundnes, sirkusets ubestridte sjef og åndelige leder her til lands, var klar i sin tale: dette var et tilnærmet perfekt laguttak. Her hadde man blandet både gammelt og nytt, her kunne man finne kommende og forhenværende stjerner; de sistnevnte med voldsomt potensial og nyvunnen sult på gammel suksess. Og hva man nå enn måtte mene om Per Sundnes og hans eventuelle habilitet, er det bare å feie all skepsis til side. Vi snakker tross alt om mannen som både landets største avis (Aftenposten) og landets selvutnevnte kulturspydspiss (Dagbladet) i ramme alvor tidligere i år mente at er den aller, aller mektigste mannen i hele Musikk-Norge. Og det er klart, man lytter når den aller, aller mektigste snakker.

Dernest kunne man høre og lese intervjuer, blogger og kommentarer fra journalister i de samme avisene, nå også supplert av VG. Her så man kjapt at det iallfall ikke er noe gærent med integriteten, selvtilliten eller størrelsen på de kulturelle testiklene, for det var på langt nær noen unison enighet mellom analytikerne og Keiser Sundnes. Puh, det er godt vi fortsatt har en fri presse her til lands! En presse som våger å ta til motmæle når makta har lagt sine klamme, inhabile og stramme klør over en sak. Vi bor, tross alt, ikke i Nord-Korea. Eller Sør-Korea (i likhet med Sarah Palin sliter jeg med å huske forskjellen).

Og dommen var klar: I motsetning til i fjor, da MGP ifølge de samme kommentatorene nærmest bugnet over av talent, kvalitet og en fint balansert blanding av ungt og gammelt, var beholdningen i år smått skuffende. Med mulig unntak i de kommunistiske hip hop-veteranene i Gatas Parlament og hele Norges The BlackSheeps.

Når det gjelder Gatas Parlament er det muligens vrient å skjønne hvorfor de akkurat nå skulle stille opp i MGP. Men det er nærliggende å tro at det hviler en slags «if you can’t beat them, join them»-filosofi, samt at de i sin iver etter å tjene fotfolket har funnet ut at MGP i mye større grad representerer gutta på gølvet enn en ensom vandring i obskuritetens mørke, med sviktende platesalg og oppmerksomhet.

The BlackSheeps er en helt annen historie. Da de vant barnehagekonkurransen til MGP, MGP jr., var det med en låt som var så bra at norske musikkjournalister i en felles kåring kronet låten «Oro jaska beana» til den beste låten som kom ut i 2008. I verden. Foran Beyoncé, Nick Cave, Madrugada, AC/DC, Coldplay og alle andre. I hele verden, altså. Og de ble booket til Buktafestivalen, med følgende attest fra festivalsjefen: «De er det mest omtalte og interessante som har skjedd på den nordnorske rockscenen siden The Pussycats herjet på midten av 60-tallet». Stekk og pess, Madrugada og alle dere andre, kunne han gjerne ha tilført.

Men bortsett fra gjenlevningene fra verdens beste låtskrivere og det mest interessante bandet fra Nord-Norge siden 60-tallet, og de ironiske rapkommunistene, var det visst ikke mye å skryte av. Falne Idol- og andre realitystjerner utgjorde visstnok en litt for stor andel.

Og det er klart: Slikt blir det overskrifter av. For det er vel ingen som med hånden på hjertet kan påstå at MGP er et musikalsk undermåls sirkus, der det popper opp en og annen halvgod låt hvert skuddår? Nei, klart det ikke gjør. Og de som måtte være i tvil kan jo bare spørre Jahn Teigen eller Johnny Logan, to av Europas beste artister. Noensinne. I hele verden.

MGP viser vei. MGP peker mot kvalitet. MGP leder de musikalsk rettroende mot musikkens hellige gral. MGP er Gud. MGP i det høyeste, vi tilber deg.
Amen.

MAKT-PER: Også benytter vi oss av nok en mulighet til å vise bildet av Musikk-Norges overlegent mektigste mann, som med stø hånd regjerer over landets viktigste og mest kvalitetsfulle gruppering musikere, selveste Crème de la Crème innen moderne musikk: Melodi Grand Prix.