Viser arkivet for stikkord pj

Subjektive klassikervalg

Jøye meg, man skal ikke kødde med smaken til folk! Ikke at det er noe nytt, men etter forrige ukes kommentar fikk jeg nok en gang smertelig erfare hvor ille mange kan ta det opp at man ikke anerkjenner den musikken de holder høyt.

Nå var heller ikke dette poenget mitt, men i stedet å understreke at det de siste tjue årene er mye lenger mellom de mer eller mindre objektive klassikerne i populærmusikken enn hva som var tilfellet de foregående tjue. Og det betyr altså ikke at jeg ikke mener det har kommet ut skiver de siste to tiårene som jeg selv ikke definerer som rystende bra og ditto superviktige.

Her følger derfor en høyst personlig guide av skiver hvis originaltaper jeg hadde forsvart med mitt eget liv. På en øde øy med disse hadde jeg hatt det helt topp (og resten av verden ville vel òg vært brukbart fornøyd, da dette også hadde betydd at alle hadde sluppet mitt nærvær i lang tid fremover).

Så her er de siste tjue års subjektivt utplukket og viktigste album for undertegnede:

1: Uncle Tupelo – «Anodyne» (1993).
Jeg har bestemt meg: Uncle Tupelo var det beste bandet på hele nittitallet. Tok countryrock opp på et nytt nivå, og fikk sågar en genre kalt opp etter seg og debutplata si, nemlig No Depression. Svanesangen fra 1993 er dog den beste.

2: Nick Cave & The Bad Seeds – «Let Love In» (1994).
Han kunne glatt ha fått med tre skiver her, men i denne sammenhengen lar jeg hver artist/band kun få med ei skive. Dette er dessuten Caves beste plate noensinne, og dét sier ikke lite.

3: The Hellacopters – «High Visibility» (2000).
Den beste plata i hele forrige tiår for min del. Et klassisk, tidløst og evig slitesterkt album som jeg rett og slett ikke klarer å bli lei av. Bandet kunne glatt hatt med to-tre til på denne lista.

4: Jon Spencer Blues Explosion – «Orange» (1994).
Så langt unna Notodden Bluesfestival som det er mulig å komme og samtidig hete noe med blues. Et sjokk av et album som fortsatt gjaller.

5: PJ Harvey – «To Bring You My Love» (1995).
Et sant mesterverk som ikke er forringet med årene overhodet. Hennes «Let England Shake» fra i år er det beste som har kommet ut i år per nå. Også en kandidat til å ha med flere plater på lista.

6: The Shins – «Chutes Too Narrow» (2003).
De tok popmusikk opp til helt nye høyder, og har med sine tre album vist at de er sanne genier. En slags kunstnerisk storebror til Band Of Horses. Helt fantastisk og storslått pop med skyhøye låtkvaliteter.

7: Johnny Cash – «American Recordings (1994).
For en revansje! På dette tidspunkt var Cash sparket av plateselskapet sitt, og var en artist få brydde seg om. Dét gjorde han til skamme med denne oppreisningen, som løftet han på gullstol inn i pensjonsalderen. Høyst fortjent, og episk rettferdig helt til det rørende.

8: The Reigning Sound – «Time Bomb Highschool» (2002).
Greg Cartwright er en levende geni og forbilde for mange låtskrivere. Med rette. Et album rensket for svakheter.

9: Monster Magnet – «Spine Of God» (1992).
Ga ut flere skiver med noe av den beste harde musikken som er laget de siste tjue årene. De hadde lett fått inn tre skiver på denne lista.

10: The Soundtrack Of Our Lives – «Welcome to the Infant Freebase» (1996).
Nordens beste band de siste tjue årene, om man sammenligner hele katalogen til alle. Debuten er en påle.

White Stripes, Lambchop, Neil Young, Tindersticks, Cosmic psychos,The Hives, Baby Woodrose, The Black Keys, The Cramps og mange andre får ha meg unnskyldt. UNNSKYLD UNNSKYLD UNNSKYLD!!!

En norsk underbobler topp fem ser slik ut:
Ricochets – «The Ghost Of Our Love»
Turboneger – «Apocalypse Dudes»
My Midnight Creeps – «Histamin»
Stein Torleif Bjella – «Heidersmenn»
Madrugada – «Industrial Silence»
Helldorado – «The Ballad of Nora Lee»
(faen, det ble jaggu seks)

Midnight Choir, Gluecifer, Cato Salsa Experience, WE og mange andre får ha meg unnskyldt. UNNSKYLD UNNSKYLD UNNSKYLD!!!

Hadde lett overlevd kulturelt på en øde øy med disse kulturkulinariske godbitene i nærheten (samt en spiller og en bråte med batterier).

ANODYNE: Et av artikkelforfatterens soleklare favorittalbum fra nittitallet. Han sier også at det er noe av det aller beste han har sett live.

Klassikertørke i tidsmaskinen

Sist helg var jeg dj ved et av byens utesteder, og et av ønskene jeg mottok var fra ei jente på cirka 19-20 år. Hun ville høre noe Pixies, og helst fra plata «Doolittle», et ønske som var lett å innfri. Jeg husker godt da jeg kjøpte den på våren i 1989, og jeg digga den hemningsløst.

Plata har så avgjort tålt tidens tann, og kan lett regnes inn under kategorien «klassiker», da plata utgjorde en brøyteplog i å åpne verden for det man da kalte undergrunnsrock.

Det er f.eks. veldig vanskelig å forestille seg suksessen til Nirvana uten Doolittle-bautaen. Også så begynte jeg å tenke, og da ble jeg ganske paff:

Da denne tjuetoårige plata kom ut var det under tjueto år siden debuten til The Stooges og Led Zeppelin, The Doors og The Velvet Underground hadde gitt ut sine første plater, The Beatles eksisterte fortsatt, The Kinks hadde flere knallskiver igjen og Elvis var fortsatt i filmtåke og stod foran sitt comeback. Og midt mellom alt dette kom diskoen, punken, heavyrocken, glamrocken, hiphopen, garasjerocken, osv.

Og det var da jeg begynte å tenke på tidsbegrepet i musikken og at tjue år i 1989 var uendelig mye mer enn tjue år bakover er i dag. Ikke for at alt nødvendigvis var så mye bedre før, jeg er verken nostalgiker eller spesielt reaksjonær, men det er likevel ikke til å stikke under en stol at antall klassikere i populærmusikken er besynderlig færre enn hva det var.

Jeg har kommet frem til noen få eksempler, og dette er påstander jeg virkelig har diskutert og verifisert i kryssilden med mange av mine (nokså) musikkinteresserte venner. Så min påstand er at det ikke har kommet ut mer enn et énsifret antall klassikere siden 1990. Og med klassikere mener jeg selvsagt ikke klassiske gode plater jeg selv holder høyt.

Herregud, jeg har sågar en beskjeden spalte i herværende avis der jeg en gang i uka omtaler skiver under denne vignetten. Men jeg tenker på plater som har flyttet fjell, hatt en sterk påvirkning og i tillegg var kommersielle suksesser.

Og jeg er mer enn villig til å diskutere dette videre, men jeg har nok dessverre skammelig rett her, og jeg tar som kjent ikke feil. Som Jerry Lee Lewis sa (fritt oversatt etter hukommelsen):
«Jeg tar aldri feil. Jeg har alltid rett. Men én gang tok jeg feil, men så sjekket jeg det opp. Og jeg hadde rett likevel!»

Så her er de siste åpenbare klassikerne som har kommet etter Pixies-plata til min unge venninne, og jeg understreker at dette ikke har noe som helst med min smak å gjøre.

1: Nirvana. «Nevermind» (1991)
De snudde rocken og populærmusikken på hodet. På cirka ett døgn var heavyrocken død, og den dag i dag selger den fortsatt som hakka møkk og inspirerer nye generasjoner. Ingen andre band fra denne bølgen er i nærheten. Nei, ikke Pearl Jam heller!

2: Metallica: «Metallica» (aka «The Black Album») (1991)
Solgte helt ellevilt mye og gjorde at de var et av få metalband som overlevde overgangen til nittitallet. Mange holder muligens deres første tre skiver høyere, men dette var plata som gjorde dem til et av verdens største og mest innflytelsesrike band.

3: Radiohead: «OK Computer» (1997)
Kommer til evig ettertid å prege diverse kåringer over tidenes album, og tok bandet fra å være et interessant popband til å bli noe mye større, hva man nå enn synes om Thom Yorkes pretensiøse vesen.

4: Eminem: «The Marshall Mathers LP» (2000).
Tok hip hopen inn i det nye årtusenet og har solgt cirka 20 millioner eksemplarer, hele tre millioner bare den første uka den var i salg. Ommøblerte platebransjen og fikk plutselig eldre –og ikke spesielt musikkinteresserte– damer i Dagbladet til å skrive kronikker om hans lyrikk og kvinnesyn. Sier i grunnen alt.

Og that’s it! På tjueto år har det altså ikke kommet mer enn fire objektive klassikere (for dette er ikke ei smaksliste, men ei liste av skiver som tåler å bli nevnt i samme åndedrag som «Revolver», «Appetite for Destruction», «The Doors», «Velvet Underground & Nico», «Exile On Main St.», «London Calling», «Thriller» osv.).

Og dét er jo ganske tynne greier, er det ikke? Og det sjokkerer meg litt. Jeg har ikke engang noen bastant konklusjon, for det lages jo fortsatt bra musikk. Og det går heller ikke an å si at albumet har avgått ved døden, for det levde i aller beste velgående i begge de to foregående tiårene.

Og mange artister har i denne perioden hatt viktige skiver eller enkeltlåter som har satt sitt preg på bransjen (Britney Spears, Jeff Buckley, PJ Harvey, Jay-Z, Alanis Morissette, Beyoncé, Madonna, Red Hot Chili Peppers), men internasjonale klassikere som er helt der oppe?
Nei. Mener nå jeg. Og jeg skal definitivt være mer enn åpen for innspill og debatt.
Men at jeg er inne på noe er jeg brennsikker på.
Noe annet skulle tatt seg ut.

NIRVANAS NEVERMIND: En av de aller siste klassikerene som har kommet ut, hva man nå enn måtte mene om selve musikken (men den var bra den, altsaå!)

Selvmord for åpen scene

Skynd deg til din lokale bilforhandler! Den nye luksusmodellen til Porsche lanseres i dag. Kun seksti tusen kroner! Og du får med en Harley Davidson og signert Petter Solberg-cap på kjøpet!

Still deg i kø foran datasjappa di! Neste uke kommer nemlig den nye generasjonen iPad ut. Med bedre nettleser og større lagringskapasitet. Pris: Fem hundre kroner! Og på vei ut får du en iPod 160 GB på kjøpet, og Steve Jobs gir deg en Job’s special blowjob (m/eplemost) i bakgården, om dette er noe du ønsker. Og uten at det skal koste deg noen verdens ting.

Til våren kommer den nye serien med Rolex-klokker. Jippi! De lages bare i noen tusen eksemplarer, men det er ingenting å være redd for. Nypris er nitti tusen kroner. Men slapp helt av, for i lanseringsuka selges de på nærmeste kjøpesenter til den innbydende prisen av en tusenlapp, og du blir båret på gullstol hjem til din egen inngangsdør. Og inne på kjøkkenet ditt står Eivind Hellstrøm og lager syvretters middag for deg. Alt for at du skal bli en fornøyd kunde. Halleluja! Amen, og alle tilbuds mor, gigantsalgets King Kong og The Big bang of all mammutsalg i det høyeste!

Vi har blitt et snodig land. Vi har aldri hatt mer penger, og vi har aldri vært mindre fornøyd med hva varer koster. Det er noe alvorlig galt fatt med markedet når ferske reker –midt på sommeren– koster mindre per kilo enn overmodne bananer, og når fersk ribbe er så billig før jul at jeg selv vurderte å bygge meg et hus med en grunnmur av ribbe, er det ikke som det burde være.

Fremveksten av kjedene er selvsagt en av årsakene, og det er heller ikke slik at jeg klager over lave priser, men når ferskvarer nærmest kastes etter forbrukerne som utgått ris i et ellevilt latinsk bryllup som har gått helt fra konseptene, er det noe feil som ikke er rett.

Mange har prøvd å spå hva som kommer til å skje med musikksalget, stilt ovenfor den nye hverdagen med streaming og nedlastning. Jeg skal være forsiktig i dette farvannet, som bugner av skarpe og farlige skjær, men på utrolig kort tid har vanene til folk blitt snudd, om ikke på hodet, så iallfall noe bort fra utgangspunktet.

Da CD-en kom for fullt for litt over tjue år siden kostet den litt over 150 kroner. Den har aldri bikket 200. Så kan man selvsagt diskutere om 150 var for dyrt i utgangspunktet, men musikk har uansett blitt billigere og billigere, og prisene har beveget seg sakte nedover. Idag har Platekompaniet mer eller mindre et reelt monopol på platemarkedet i landet. Det er de som dikterer hva som skal satses på, og det er de som definerer prisen på varene.

Da jeg i går klikket meg inn på sidene deres, så jeg at de nye skivene til artistene Stein Torleif Bjella og Lucinda Williams (som begge slippes til helga) er satt til kroner 99. Fra og med releasedato, altså.

Og den nye skiva til PJ Harvey, som har fått et historisk dryss av terningkast seks-anmeldelser (også her på huset) er allerede nede i 119 kr. Etter ei uke i salg. Skiva er, i motsetning til den versjonen du laster ned iTunes eller streamer fra WiMP eller Spotify, et nydelig produkt, med håndskrevne dikt albumet er skrevet rundt.

Man gidder altså ikke selge dette til mer enn det som for ti år siden ble regnet som det man på godt norsk kalte nice price. At det ville vært mulig å dra inn f.eks. 149 kroner på den er udiskutabelt. Og artig nok koster vinylen til det samme produktet 179kr, et produkt som ble erklært dødt for over tjue år siden. Haha! Poetic justice, som de sier over there.

Men det er panikk nå. CD-en er allerede opplest og vedtatt som helt død, og bransjen vil åpenbart ha den bort, og for å dra folk inn i noe så gammeldags som butikker der fysiske produkter selges, måker man altså ut indrefilet til spottpris for å få flere til å komme innom og kjøpe kulturelle dagligvarer.

Og det er jo unektelig himmelropende ironisk at bransjen selv er med å devaluere sine egne produkter, for liksom å diktere sine egne kunder –med teskje– at musikk, nei det bør jaggu meg ikke koste noe særlig. Akkurat som ribbe til jul og reker på en varm sommerdag. Som igjen genererer holdninger som gjør at du i 2011 kan oppleve å komme inn på utesteder og kafeer der de uten skam bruker gratisversjonen av Spotify.

Fremskritt my ass.

PJ HARVEY: Hun har et helt nytt produkt ute, et av de mest bejublede album som har kommet ut i Europa på flere år. Etter den har eksistert på markedet i cirka ei uke synes bransjen at nå er det ikke noen vits å tjene særlig mer penger på skiva. Er jo mye artigere å ta på seg julenissemaska og gi den bort, må vite.