Viser arkivet for stikkord psykiatri

«Idolet» fra helvete

Å følge Hans-Erik Dyvik Husby/Hank Von Helvete (HVH) de siste årene har vært en underlig øvelse. Fra å være en karismatisk frontfigur i Turboneger, et av Norges mest omtalte, populære og bejublede band de siste femten årene, har det blitt vanskeligere og vanskeligere å skjønne hva som foregår. HVHs store problemer med rusavhengighet har vært en offentlig kjent sak i mange år.

Da Turboneger ble oppløst i 1998 var det på grunn av nettopp dette, og derfor var gleden stor for mange, undertegnede inklusivt, da han og bandet gjorde comeback sommeren 2002. I mellomtiden hadde bandets fanskare vokst med mange tusen prosent, og året etter toppet de VG-lista. Hva som skjedde på veien etter dette er ikke godt å si, men de siste par årene har det blitt mer og mer underlig å følge mannen og hans mange (tilsiktet eller ikke) ablegøyer.

Hans kristne livssyn har jeg aldri hatt nevneverdige problemer med. Det er som kjent religionsfrihet her til lands. At han har kommet med stadig mer intolerante uttalelser om andres liv og levnet har derimot vært vanskelig å svelge, og ikke minst forstå. Spesielt siden han har frontet et band som nettopp spilte på folks fordommer, og som hadde utspring fra et tolerant og fordomsfritt punkrock- og hardcoremiljø.

HVHs sammenligninger av homofile med de som utøver sex med husdyr, og noen islamparanoide uttalelser den ytterste høyre og mørkebrune fløy ville bejublet, var så drøye og dustete at det for det meste genererte småoppgitte skuldertrekk.

Mannens siste korstog er det derimot ingen grunn til å le av. At han har blitt rusfri igjen er gledelig på de fleste måter, og noe alle med selv den minste mengde empati unner ham oppriktig. Samme at han har fått barn og livet på rett kjøl igjen. Hans koblinger til scientologikirka er derimot alt annet enn stilig.

Og la meg ile til å skyte inn at folk må få lov til å tro på absolutt hva de vil; at jorda er flat, at samme planet har eksistert i bare 6000 år, jomfrufødsel, engler, snakkende hester eller hva de måtte føle for. Det er helt greit for meg. Men når HVH, i lag med sin livvakt (avdankede rockvokalister i Norge må også få lov til å tro at de trenger livvakt her til lands), raller rundt og advarer barn og voksne mot å la seg behandle i psykiatrien, er det ikke gøy lenger.

Spesielt ikke når det bygger på en lurvete «vitenskapsteori» fra en høyst omstridt sjarlatan ved navn L. Ron Hubbard, også kjent som grunnleggeren av scientologikirken.

Hubbard og den svært omstridte scientologikirken har utvist et hatsk og grunnleggende negativt syn på psykiatrien, og fordømmer bruk av medikamenter for å hjelpe de som sliter. I 2011 fremstår dette omtrent like intelligent som å fraråde diabetikere fra å innta insulin eller hjertesyke fra å ta hjertemedisin.

Likevel gjør de det, og en av metodene de har blitt kjent for å benytte seg av til å spre budskapet, er å skyve foran seg nyttige idioter i form av kjendiser. Tom Cruise har gjort det for dem i USA. I Norge har vi HVH. Uten sammenligning for øvrig. For hvor stor påvirkningskraft har egentlig denne mannen i dag?

Som rockmusiker?
Neppe. Hans nye band Doctor Midnight & The Mercy Cult, som frontfiguren tidligere i år uttalte at kom til å bli både større og viktigere enn Turboneger, later allerede til å være oppløst. Hjemmesidene er statiske. Den kommende turnélista fraværende.
Som skuespiller?
Nja, han er neppe Norges største håp for realistisk Hollywood-eksport, og det er bare et visst antall ganger du kan spille Cornelis Vreeswijk på svorsk.
Som Idol-dommer?
Vel, i dette TV-programmet har de klart å skape i underkant av to Idoler på seks sesonger. Og, for ordens skyld, det var ikke en av dommerne.

Og da står vi strengt tatt ikke igjen med så mye mer enn Husby og hans livvakt. Og da er det begrenset hvor skummel og farlig han i realiteten er. For andre iallfall. Men jeg håper av hele mitt hjerte at det går bra med ham til slutt.

HVH: Kanskje på tide å konsentrere seg om musikken, og så la fagpersonell uttale seg om ting han ikke har fullt så mye peiling på; psykiatri f.eks. Her foreviget fra hovedscenen under årets Buktafestival, som frontfigur i det allerede oppløste «superbandet» Doctor Midnight & The Mercy Cult

De tause og døde tallene

(“Dagens kommentar”, side 2 i Nordlys, fredag 08.07.)

En tragisk helikopterulykke har dominert nyhetene hele den siste uken. Sakens omfang og hjerteskjærende, personlige detaljer er noe de aller fleste har fått med seg. Det tok ikke lang tid før kritiske røster meldte seg.

Og det store temaet var at denne ulykken bare var nok et eksempel på de klanderverdige forholdene i norsk luftfart. Grunn: De siste 15 årene har det omkommet hele 18 mennesker i helikopterulykker her til lands.

18 døde mennesker er selvfølgelig 18 for mange. Og derfor kunne samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa allerede på tirsdag garantere at Flysikkerhetsforum på statsbudsjettet for 2012 skal få alle de ekstra midler som er etterspurt. Det er selvsagt bra. Likevel er det rart med det hvor mye litt ekstra medieoppmerksomhet gjør for en sak. For det er ikke alle personlige tragedier som genererer like mange forsider og politiske lovnader, nå når det lakker mot valg.

I Norge er det mellom 400 og 500 mennesker som tar livet av seg hvert år. Altså over ett menneske i snitt hver eneste dag hele året. Tallet er sannsynligvis mye høyere. En regner også med at cirka ti ganger så mange begår såkalt mislykkede forsøk; altså at de overlever.

Statistisk sett betyr dette at det siden helikopterulykken på mandag er flere som har tatt livet av seg enn det døde i denne familietragedien. I løpet av de siste femten årene har sju/åtte tusen mennesker (et forsiktig antatt tall) tatt sitt eget liv i landet vårt. Det er Finnsnes befolkning ganger to med mennesker som ikke har orket belastningen det har vært å leve.

Og dette er bare siden 1996. Likevel er det forsvinnende lite trøkk rundt temaet på den politiske dagsorden, ikke minst i disse valgtider, da det til og med er vanlig å komme med løfter en ikke engang trenger å innfri om man kommer til makta. Det er mildest talt sjokkerende.

Jeg har ingen grunn til å tro at det ikke er et politisk ønske om å begrense disse fryktelig fæle og monumentale tallene. Akkurat det tar jeg for gitt. Det er sågar noe så obskurt som bred, politisk enighet om at dette ikke er bra i det hele tatt. Men størrelsen på problemet står overhodet ikke i et logisk samsvar med hvor forsvinnende lite det knallharde og skremmende ordet «selvmord» er nevnt i politiske sammenhenger.

Og forklaringen er nok dessverre uløselig knyttet til at folk flest er nedtynget av fordommer, uvitenhet og manglende vilje til å snakke om psykisk sykdom, psykiske problemer og psykisk helsevern. Og politikere er folk flest; i hvert fall er det dét som er meningen i vårt representative demokrati.

I 2011 er det dessverre fortsatt slik at problemer knyttet til det psykiske er voldsomt tabubelagt og assosiert med skam og gammelmodige stigmaer. Dette koster i dag mange mennesker livet. Og jeg vet at det er dustete å sette forskjellige politiske tema opp mot hverandre. Vi trenger kultur, vi trenger idrettsanlegg, vi trenger eldreomsorg og vi trenger å få veiene våre merket, asfaltert og brøytet. Og det er innlysende at vi både skal og bør diskutere eiendomsskatt, bensinpriser og skjenkepolitikk i et valgår.

Men når et cirkaantall på fem tusen mennesker i landet hvert eneste år gjør et eller flere forsøk på å ta livet sitt, og ti prosent av disse «lykkes», burde det også etterfølges av en unison, tverrpolitisk vilje til å gjøre noe med det, og i hvert fall snakke om det.
Vi har ikke råd å la være.