Viser arkivet for stikkord psykisk, helse

De tause og døde tallene

(“Dagens kommentar”, side 2 i Nordlys, fredag 08.07.)

En tragisk helikopterulykke har dominert nyhetene hele den siste uken. Sakens omfang og hjerteskjærende, personlige detaljer er noe de aller fleste har fått med seg. Det tok ikke lang tid før kritiske røster meldte seg.

Og det store temaet var at denne ulykken bare var nok et eksempel på de klanderverdige forholdene i norsk luftfart. Grunn: De siste 15 årene har det omkommet hele 18 mennesker i helikopterulykker her til lands.

18 døde mennesker er selvfølgelig 18 for mange. Og derfor kunne samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa allerede på tirsdag garantere at Flysikkerhetsforum på statsbudsjettet for 2012 skal få alle de ekstra midler som er etterspurt. Det er selvsagt bra. Likevel er det rart med det hvor mye litt ekstra medieoppmerksomhet gjør for en sak. For det er ikke alle personlige tragedier som genererer like mange forsider og politiske lovnader, nå når det lakker mot valg.

I Norge er det mellom 400 og 500 mennesker som tar livet av seg hvert år. Altså over ett menneske i snitt hver eneste dag hele året. Tallet er sannsynligvis mye høyere. En regner også med at cirka ti ganger så mange begår såkalt mislykkede forsøk; altså at de overlever.

Statistisk sett betyr dette at det siden helikopterulykken på mandag er flere som har tatt livet av seg enn det døde i denne familietragedien. I løpet av de siste femten årene har sju/åtte tusen mennesker (et forsiktig antatt tall) tatt sitt eget liv i landet vårt. Det er Finnsnes befolkning ganger to med mennesker som ikke har orket belastningen det har vært å leve.

Og dette er bare siden 1996. Likevel er det forsvinnende lite trøkk rundt temaet på den politiske dagsorden, ikke minst i disse valgtider, da det til og med er vanlig å komme med løfter en ikke engang trenger å innfri om man kommer til makta. Det er mildest talt sjokkerende.

Jeg har ingen grunn til å tro at det ikke er et politisk ønske om å begrense disse fryktelig fæle og monumentale tallene. Akkurat det tar jeg for gitt. Det er sågar noe så obskurt som bred, politisk enighet om at dette ikke er bra i det hele tatt. Men størrelsen på problemet står overhodet ikke i et logisk samsvar med hvor forsvinnende lite det knallharde og skremmende ordet «selvmord» er nevnt i politiske sammenhenger.

Og forklaringen er nok dessverre uløselig knyttet til at folk flest er nedtynget av fordommer, uvitenhet og manglende vilje til å snakke om psykisk sykdom, psykiske problemer og psykisk helsevern. Og politikere er folk flest; i hvert fall er det dét som er meningen i vårt representative demokrati.

I 2011 er det dessverre fortsatt slik at problemer knyttet til det psykiske er voldsomt tabubelagt og assosiert med skam og gammelmodige stigmaer. Dette koster i dag mange mennesker livet. Og jeg vet at det er dustete å sette forskjellige politiske tema opp mot hverandre. Vi trenger kultur, vi trenger idrettsanlegg, vi trenger eldreomsorg og vi trenger å få veiene våre merket, asfaltert og brøytet. Og det er innlysende at vi både skal og bør diskutere eiendomsskatt, bensinpriser og skjenkepolitikk i et valgår.

Men når et cirkaantall på fem tusen mennesker i landet hvert eneste år gjør et eller flere forsøk på å ta livet sitt, og ti prosent av disse «lykkes», burde det også etterfølges av en unison, tverrpolitisk vilje til å gjøre noe med det, og i hvert fall snakke om det.
Vi har ikke råd å la være.