Viser arkivet for stikkord queen

Sure, gamle, dumme oppgulp

Vi har hørt det minst tusen ganger før. Denne gangen er det Bob Geldof som er leverandør av det tradisjonelle tullballet. Sak: Den 59 år gamle Geldof holdt nylig åpningstalen ved South By South West i Austin, årets største bransjetreff i musikkindustrien.

Og anledningen brukte han i all hovedsak til å lange ut en kraftig tale om at rocken nå er død, eller iallfall døende, at det mangler en revolusjonerende kraft i rocken, at den er altfor lite opprørsk og at rocken ikke lenger er en trussel mot det etablerte osv. Og vi har hørt det før, og vi kommer sikkert til å høre det igjen. For dette er ikke noe nytt.

Menn som nærmer seg 60 år, som ikke har gjort seg musikalsk bemerket på årtier, og som åpenbart ikke evner å følge med lenger, dekker seg ofte bak at alt var mye bedre før og at de nye generasjonene er slappe og irrelevante. Han kunne like godt tilføyd at ungdommen ikke reiser seg for ham på bussen, at de har dårligere manerer enn det han hadde da han var ung og at musikken var så utrolig mye bedre før. Stønn. Jeg blir helt matt.

Bob Geldof skal selvsagt ha masse skulderklapp og ære for sin jobb som veldedighetsentreprenør og sitt engasjement for den tredje verden, men hans musikalske bidrag til rocken er heller nokså magre. Han hadde et par hits med det trivelige bandet The Boomtown Rats, men deres posisjon i rockhistorien er nærmest forsvinnende.

De hadde sin første hit – Rat Trap – i 1978, fulgte opp med signaturlåten I Don’t Like Mondays i 1979 og fikk sin siste (Up All Night) i 1981. Det er, for ordens skyld, over tretti år siden. I låten I Don’t Like Mondays har til og med Geldof viet lyrisk spalteplass til å omtale en teleksmaskin. Siden har han vært kjent for alt annet enn sine bidrag til rockhistorien. Da han var i Tromsø og holdt konsert på Kulturhuset i 2008 trakk han bare noen få hundre betalende. Hadde han holdt foredrag om sultne barn i Afrika, ville sannsynligvis antall publikummere vært dobbelt så høyt.

En vanlig forsvarsmekanisme for å dekke til at man ikke lenger følger med eller orienterer seg i samtiden, er å klage på ungdommen. Sånn har det vært bestandig. At de ikke er like flinke, ordentlige, frigjorte eller (som her) opprørske. Og dette er latterlig på mer enn én måte.

Det opplagt stupide er at eldre generasjoner bestandig kommer til å se på ungdommen som mindre attråverdig enn det de selv var; akkurat som at ungdom bestandig vil mene at generasjonene over seg er satte, kjedelige og uhippe. Dette er konstant. Variabelen er bare at vi underveis bytter kategorier i vår ferd mot grava.

I tillegg er det en helt uhorvelig stor misoppfatning at rocken må eller skal være så fordømt opprørsk og/eller revolusjonerende. Eks-punkeren Geldof tar i så måte elegant over det romantiserte fortidsperspektivet til 68-ere som savner refsende låter mot Vietnam, porno og dyrtid.

Det er akkurat like saklig som å kreve at bluesmusikere i dag skal jobbe tjuetimers arbeidsdager med å sanke inn bomull, og lage triste toner de resterende timene av døgnet, tuftet på melodilinjene til We Shall Overcome, for å opptre med troverdighet til sine musikalske røtter. Eller at forfattere skal være syfilisbefengte narkofylliker.

Opprøret og revolusjonen er så å si aldri hovedmålet bak en rockmusikers skaperkraft, men heller det å treffe en eller annen nerve. I så måte har seksualdrift og retningsløs, antiautoritær attitude vært betydelig viktigere som en konstant kraft i rocken enn det såkalte opprøret. Og punken, som Geldof var en bitte, bitte liten del av, var heller ikke en stor, samlet politisk bevegelse, slik gamle eks-punkere gjerne liker å fremstille det. Jeg kan knapt tenke meg noe mer usexy og mindre rocka enn en hvilken som helst politisk bevegelse.

Og jeg klarer ikke annet enn å le når denne kritikken av dagens rockungdom kommer fra en fyr som er slått til ridder av selveste antitesen til – og symbolet på – alt som er opprørsk, nemlig Dronning Elisabeth. Geldof, som er nullskatteyter og kompis med Bono og Oprah, som i 2008 forlangte over en halv million norske kroner, samt opphold på luksushotell og flyreise på stiv business class, for å holde et foredrag om den vestlige verdens skamløse sløsing og manglende vilje til å dele godene.

En mann som tiltales med prefikset «Sir» tar altså til orde for at det er for lite opprør og revolusjon. Så kjære Bob: I stedet for å klage på ungdoms opprørsmangel og dalende interesse for revolusjon, kan du heller ringe din venninne Elisabeth ved Buckingham Palace, så kan dere begge stampe i det juvelbelagte gulvet med hver sin skinnende gullrullator, til tonene av The Sex Pistols’ God Save The Queen.

Det hadde i det minste bevist at du hadde litt humor og selvironi igjen under det grå håret ditt. Nå later det til at begge deler fullstendig har dødd ut.

BOB GELDOF: Geldof mener at rocken er død, mens rocken på sin side mener at det i stedet er Geldofs rockkarriere som er stein, hakke dau.

Et lite dykk i arkivet

Aiaiaiai, nostalgien er ikke hva den engang var. Her man ubønnhørlig rykker stadig fremover i køen mot sin egen grav, er det ikke til å unngå at man nå og da blir lettere sentimental og lengter tilbake til tider man i ettertid innbiller seg at var så mye bedre enn hva tilfellet er nå.

I forrige uke snakket jeg på telefon med innehaveren av ei platesjappe, og kort tid etterpå sank jeg inn i tankene om de dager jeg selv sto bak disken i en sådan. «Det var tider, det!», tenkte jeg, også strymja minnene på.

Platebutikker er et utdøende fenomen. Og iallfall de selveide og frittstående. Kjedebutikker, nettsalg og den digitale tidsalder har gjort sitt. Og det har skjedd ganske fort. For fem år siden la mine kumpaner og undertegnede ned vårt foretak.

Da jeg åpnet min første butikk her i byen i 1994 var den naive optimismen på topp, og i lag med noen kompiser fylte vi opp et lite lokale i Storgata med skiver. Hadde vi samlet tomflasker i like mange timer som det ble nedlagt i arbeid ville vi nok vært betydelig mer bemidlet etter ti års drift. Men angre? Ikke faen!

Det meste har en tendens til å bli mye artigere jo mer avstand i tid man får til det. F.eks. kunder jeg husker at man hadde lyst til å rive hodet av, men som man smilte til i et forsøk på å gjøre dem tilfreds, så de skulle komme tilbake for å kjøpe mer. Her er noen 100% sanne greatest hits fra hine hårde dager:

1: Nynneren er en kjent kundekategori blant fagfolk. De som ikke helt vet hva de skal ha, men som nynner høylytt, gjerne med et noe begrenset vokalregister (som de selv tror er på konservatorienivå), på den melodien de vil ha. Som regel en trall de har hørt på radio. Det nynneren skal ha er at vedkommende ofte har er et skikkelig stå-på-humør og en usvikelig optimisme på å finne en løsning.

Nynneren: – Hei, jeg skal ha den derre fine sangen som går på radio!
Egon: – Ehh… Den, ja! Du kan ikke gi et aldri så lite hint? Det går jo en og annen låt på radio.
Nynneren: – Mmmmm… Nanana! Na! Nanananana! Øhhh… Også er det noe med «heart» eller «start». Eller begge deler.
Egon: – Er det en mannlig eller en kvinnelig artist, sånn bare for å grunneliminere lite grann?
Nynneren: – Ja, det er det! Garantert! Nanana! Na! Nanananana! Heaaaaart! Staaaart!
Egon: ­– Jeg gjetter på Queen (det var ofte Queen de skulle ha, nynnerne).
Nynneren: – Ja, vi satser på det! Jeg har dårlig tid. Få den siste Quinn! Er den bra?
Egon: – Den selger godt. Og har mannlig eller kvinnelig vokalist, og garantert et heart og et start både her og der.
Nynneren: – Takk! Nanana! Na! Nanananana!

2: *Gavekjøperen *(GK) vet ofte hva han/hun skal ha, men har dessverre ofte glemt det likevel. Er likevel svært streng og krevende. Det kan generere visse kommunikasjonsproblemer.

GK: – Jeg skal ha den «Greatest Hits»
Egon: – OK! Med hvem eller hva, sa du?
GK: – «Greatest Hits», sa jeg. Det er en gave til barnebarnet mitt. Han heter Bård og har rødt hår.
Egon: – Akkurat! Vet du om det er noe spesielt Bård er spesielt glad i, kanskje?
GK: – «Greatest Hits», sa jeg jo! Skal jeg stave det for deg, eller? G-R-E-I-T-E-S-T H-I-T-T-S! Skal ikke du ha peiling, liksom?
Egon: – Ehh… Vi har jo Queen. Greatest hits vol. 1, 2 og 3.
GK: – Forsegl den og pakk den inn! Jeg skal nå en buss.

Eksperten har gjerne lest om noe i et blad, er dundrende sikker i sin sak, er som regel mann og over femti år. Følgende 100% sanne dialog utspant seg i vår butikk i 1994:

Eksperten: – Har du den nye skiva med han blinde, forhenværende negeren?
Egon: – Jeg vet bare om én såkalt «forhenværende» neger. Han heter Michael Jackson og var ikke blind sist jeg sjekka.
Eksperten: – Nei, det er rock’n’roll. Ikke han derre vimsete discotullingen.
Egon: Øhh… Kan det være Ray Charles eller Stevie Wonder? Ikke helt rock, men det innfrir dine krav til rase og manglende syn.
Eksperten: – Jeg sa at det var rock! Han spiller på en Gibson Les Paul-gitar.
Egon (litt stressa nå): – Hmmm… Jeg lurer på om ikke både Lenny Kravitz og Prince trakterer Gibson Les Paul i ny og ne, men de er ikke spesielt blinde, mener jeg å påstå. Tror ikke de bruker lesebriller engang. Mulig linser, men ikke briller. Og definitivt ikke blinde. Husker du om det var en kjent artist?
Eksperten: – Det er en av de mest kjente i rockhistorien! Herregud! Faghandel, du liksom! Jeg skal dra hjem og hente det bladet!
Egon (svært forvirret, og litt redd): – Takk!

Det går tjue minutter, så kommer Eksperten inn i sjappa igjen med et sterkt nedlatende og ditto triumferende blikk. Så lener han seg over disken, tapper fingrene oppå kasseapparatet, ser hånlig på meg og utbryter selvsikkert, slik bare eksperter kan:

– Neil Young! Neil Young! Jeg skal ha den siste Neil Young! Og nå krever jeg rabatt for tort og svie!

Det var kanskje like greit at jeg la ned og skiftet jobb.

PLATESJAPPE: Ja, det var tider det! Da man bladde fysisk i tusenvis av titler og sjikanerte de ansatte