Viser arkivet for stikkord raga

Rockens Hall Of Shame

Jeg tror folk flest som ikke bor i Trondheim gir ganske så blaffen i det nyåpnede Rockheim, nasjonalmuseet for pop og rock i Norge. Men Rockheim skal uansett være hoppende glade for én ting; nemlig at de har fått mange til å reagere på deres høyst merkelige, svært ulogiske, fryktelig begrensede og smått lattervekkende nominasjon for det som er tenkt å bli vår egen variant av Rock and Roll Hall Of Fame, fiffig kalt «Rockheims Hall of Fame».

Rockheim trenger all den oppmerksomhet de kan få, og i så måte har de iallfall greid å havne på debattkartet, og det er jo ikke verst bare det. Bare så synd at det er fordi de har trampet skikkelig i salaten, så rock’n’roll–dressing og –krutonger fyker veggimellom.

Da de bestemte seg for å lage denne lista, plukket de ansvarlige ut en jury på sju personer, ledet av artisten Marit Larsen. De skulle så plukke ut 15 navn, og av disse skulle kun fem «adles» (etter at en storjury på 100 personer har stemt) og få den presumptivt høye utmerkelsen å være innlemmet i denne norske rockens Hall of Fame.

Allerede her har de dummet seg fullstendig ut. Det skal altså kåres kun fem nye navn i året. Nå er riktig nok den norske musikkhistorien atskillig spinklere enn f.eks. den britiske og den amerikanske, men med dette tempoet vil vi kun ha femti navn der oppe om hele ti år. La oss håpe at ikke for mange av dem dør før de er havnet i Rockheim i Det høyeste. Og dermed har det også blitt helt umulig å være konsekvent med tanke på både tidsepoker, genre og ikke minst i forhold til hvem som skal utelates.

Eneste kriterium er at de utvalgte har platedebutert for minst 25 år siden (altså senest i 1986). Hvorvidt dette er på singel eller i fullengderformatet sies det ingenting om. Uansett: de nominerte er: a-ha, Alf Prøysen, Anne Grete Preus, Arne Bendiksen, Bjørn Eidsvåg, Jokke & Valentinerne, Lars Lillo Stenberg, Mari Boine, Popol Vuh, Radka Toneff, Terje Rypdal, Audun Tylden, The Monn Keys, Wenche Myhre og Åge Aleksandersen.

La oss påkoste oss en aldri så lite gapskratt, for her er det mye å le av. Kom igjen, dere: Hahahahahahaha! Noen har allerede påstått at undertegnede har «rast» mot dette. Det har jeg ikke. Ei heller har jeg tordnet. Men jeg har ledd. Mye og lenge. For dette er i sannhet himmelropende latterlig.

Av de femten navnene er det mange som er lette å forsvare at er her. Men du verden, så mange av de utelatte de sliter med å logisk forklare uteblivelsen av. De har enda til gode å forsvare dette med troverdighet. Derfor nevner jeg bare noen små poenger her, men det er mye mer. Fryktelig mye mer.

  • «De fire store» er et kjent begrep i norsk rockhistorie. Raga Rockers, DumDum Boys, deLillos og Jokke & Valentinerne. Juryen har funnet to av dem for lette; Raga Rockers og DumDum Boys, uvisst av hvilken grunn. Sistnevnte debuterte i 1986 (singel) og er en av tidenes største suksesser innen norsk rock, mens gitarist og låtskriver Kjartan Kristiansen også var med i det viktige og sagnomsuste punkbandet Wannskrækk.
    Raga Rockers LP-debuterte i ‘83, og har vært et av de mest toneangivende og viktigste bandene i norsk rocks historie, ikke minst med tanke på det å uttrykke seg på norsk. Og frontfigur Michael Krohn også var låtskriver og trommis det i banebrytende bandet Kjøtt. Likevel har juryen nominert Lars Lillo Stenberg (som for øvrig ikke solodebuterte før på midten av nittitallet), og ikke deLillos, mens de har Jokke & Valentinerne og ikke Joachim Nielsen. Ko-ko!
  • De har valgt å ta med en helt tydelig definert jazzartist i Radka Toneff. Greit nok, men da er det litt pussig ikke å ta med f.eks. Jan Garbarek, Nora Brockstedt, Arild Andersen og Nils Petter Molvær m.fl. Forstå det den som kan.
  • Nylig avdøde Audun Tylden var en fantastisk viktig mann for veldig mange, ikke minst som plateselskapdirektør, og som fortjent nok mottok både Bjellesauprisen og Kongens Fortjenstmedalje i gull. Men han var overhodet ikke en viktig plateartist, og denne utmerkelsen burde vel strengt tatt forbeholdes rene musikere. Det er jeg også helt sikker på at Tylden selv ville ment. Jeg tror f.eks. at han ville ment at Ole Ivars heller skulle blitt nominert, bandet han lenge gav ut, og som har gitt ut over førti skiver siden av slutten av sekstitallet, og som har badet i Spellemann-trofeer og gull- og platinaplater.
  • Anne Grete Preus’ var med i bandene Veslefrikk og Can Can. Det var også Per Vestaby. Han har også spilt med CC Cowboys, Young Neils, deLillos, Mercury Motors m.fl. Anne Grete Preus solodebuterte ikke før i 1988.
  • Også kan man kjøre traktor gjennom en rekke flere logiske hull og brister. Hvor er f.eks. The Pussycats, Erik Bye, Alf Cranner (man har jo valgt å ta med Alf Prøysen), Prudence, Saft, Ole Paus, Lillebjørn Nilsen, Per «Elvis» Granberg osv.

Gud hjelpe dem, de har mye å svare for her.

Michael Krohn: Frontfigur, vokalist og låtskriver i Raga Rockers; en av «De fire store» i norsk rock. I tillegg var han låtskriver og trommis i for lengst kanoniserte Kjøtt. Men nominert til Rockheims Hall Of fame? Nei dét skulle jaggu tatt seg ut!

Ungdommen nå til dags

Russen er verken spesielt dummere, bedre eller nevneverdig forskjellig fra hva de var før i tiden. Akkurat dét er en forbanna myte. Russen er nemlig akkurat like forfylla, ublu og bråkete som de alltid har vært. Og det synes jeg de skal få lov til å være. At enkelte idioter ødelegger for resten skal overhodet ikke trekkes inn. Slik er det for alle andre grupper også, blant annet for politifolk, lærere, journalister, rådmenn og ordførerkandidater. Det er ingen grunn til å se annerledes på russ.

Men «the times are a changin’», som en klok rabulist så lurt sang en gang på sekstitallet. Og i dette tilfellet er det russens opptatthet og tilnærming til musikk jeg tenker på. Jeg bor selv midt i sentrum, har gjort det i et tosifret antall år, og kommer mai du skjønne milde, kommer også russ i alle regnbuens farger og plystrer, hoier og skyter med vannpistol, med russebilvinduene åpne og drithøy musikk som pumper ut av stereoanleggene deres; anlegg som krever minst ti ekstra bilbatterier i bagasjerommet. Og det er helt greit. Det får vi bare godta. Dra hodetelefoner over pæra, lukk igjen øynene, bit tennene sammen og vent til 18. mai. Eller dra på eksil til ei hytte. Dette er noe man bare må leve med om man har valgt å bo i sentrum.

Men så var det denne musikken, da. Der har det jaggu skjedd noe siden jeg selv røra rundt i en skitten dress for 20 år siden. Vi dro i sin tid til et russetreff i Stavanger, og der var det DumDum Boys og Raga Rockers som stod for den musikalske underholdningen, to band jeg antar (og nærmest forlanger ) at dagens russ ser på som dinosaurer fra en svunnen tid.

Jeg husker til og med vagt i bakhodet at konserten med Raga Rockers fikk meg til å besvime for første og eneste gang på konsert. Ikke for at jeg var på rad én og hylte meg tom av luft, men fordi jeg smuglet inn seks bokser øl i tre seriekoblede skjerf som jeg surra rundt halsen, og at hodet- og halsregionen dermed veide cirka tre kilo for mye, og da får man som kjent gjerne åndenød. Og man besvimer.
Man var ikke akkurat plagsomt smart da man var ung. Ikke da heller. Men det er nå en annen sak.

Det jeg derimot er forundret over er at russeindustrien nå tydeligvis har blitt så kommersielt attraktiv at det ikke lenger er bare diverse lurvete aktører på markedet som profitterer på russen ved å pushe russekort, russedresser, russeluer, russekondomer og russebabysparkebukser (for dem som glemte å kjøpe russekondomer). Nei, nå har forsyne meg også musikere skjønt at de kan lure kjøpevillige og vårkåte tenåringer trill rundt.

Spesielt sørpå er russebiler big business. Det skrives om russebiler til flere millioner kroner og om musikkanlegg i flere hundre tusen-kronersklassen. Ikke skjønner jeg hvor pengene kommer fra, men det er da heller ikke mitt problem. De får sikkert solgt skiten til neste års naive kull. Men nå skal hver og en av disse russebilene også ha sin egen låt. Og låten betaler de artister for å lage for dem. Noen betaler opptil åtti til hundre tusen for en slik en.

Hundre tusen! For en russelåt. Haha! Det er nesten så jeg føler for å dra på meg en snerpete Siv Jensen-munn og utbryte: «Jeg er sjokkert!!!». Men det skal heldigvis litt mer til. Men likevel. Dette er ganske sinnssykt, og det får meg adskillig mer opprømt enn at noen attenåringer drikker en kasse øl på et døgn. Også får jeg lyst til å filleriste de artistene som tar seg så grovt betalt for noe så dirrende dustete som en russelåt til én spesifikk russebil.

Men så var det dette med tilbud og etterspørsel. For de hadde selvsagt ikke kunne tatt disse summene om det ikke hadde vært for noen dørgende naive og kjøpevennlige ungdommer som åpenbart har altfor mye penger, eventuelt foreldre med altfor mye penger. Også føler jeg meg veldig gammeldags igjen, og tenker at det er pinadø helt i orden.

For jeg har ikke lyst til å bli så moderne at jeg forstår alt unge folk driver med, og jeg vil så definitivt ikke gå med på å se på dette russelåtopplegget med rasjonelle øyne. Akkurat som at jeg forstår terror. Men jeg er imot det og jeg aksepterer det ikke.

Og er det dette som skal berge musikkindustrien? Gud hjelpe dem. Da er det i så fall bare å grave seg ned i tide og sette de resterende pengene i banken.

RUSS: Et bilde fra den kritikerroste og Oscar-nominerte storfilmen «Hjelp, vi er russ!», som også lett kunne blitt kalt «Hjelp, vi blir lurt!»

Revolusjonen i Afrika

Det er natt til lørdag forrige helg, i Shabangu street i utkanten av Dube-området, vest i Soweto i Sør-Afrika. Sju gutter i midten av tjueårene står foran ei rusten oljetønne og brenner søppel, varmer seg på fingrene og diskuterer musikk. Gutta er lokale og kaller seg Finni, Senzo, Basil, Chumpy, Lesiba, Siya og Star.

De har rappa en bærbar MP3-spiller fra det lokale supermarkedet. Strøm har de tjuvkobla fra en trafokiosk like bortenfor. De står der og koser seg, spiser fatbread med grillet kylling og drikker Heineken av digre litersflasker. Hodene deres gynger i takt frem og tilbake. I kveld går det i garasjerock. Skikkelig streng, hard og vilt energisk garasjerock. Ut av høyttalerne strømmer lydene av The Cramps’ «Garbageman». De ler litt av dét, at de brenner søppel og spiller «Garbageman». Også nikker de bekreftende til hverandre.

– The Cramps er verdens beste garasjerockband, sier Senzo.

Også går diskusjonen. Finni holder en knapp på The Fuzztones, Lesiba mener at tidlig The Kinks kan regnes som garasjerock, og at de således er øverst på lista, Chumpy hevder at norsk garasjerock er helt på høyde med det beste fra USA og UK, spesielt bandene fra Moss på åttitallet, mens brødrene Siya og Star har slått seg sammen og insisterer på at The Sonics er garasjerockens The Beatles.

– Bortsett fra at G. Roslie var en bedre vokalist enn John Lennon. Primalskrikene hans savner sidestykke i musikkhistorien, tilføyer Siya korrekt og belærende.

Det hadde vært sånn en stund nå. Man kunne merke at en musikalsk revolusjon var i emning. Det formelig sitret i lufta. De sju gutta rundt oljefatet er trendsetterne i nærmiljøet. Det blir slik de sier. Tidligere hadde det gått i helt andre musikkdiskusjoner i nabolaget. Den gang var det monoton house, dunkende trance og amerikansk hip hop som gjaldt, slik det var i store deler av den enorme townshipen utenfor Johannesburg.

Siden en gang i juli 2010 har det derimot gått i knallhard garasjerock, for ikke å glemme bekmørk folk/country, i hvert fall når festene nærmet seg slutten, de var trøtte av all garasjerocken og trengte å roe seg ned med litt smektende folk-toner av deres nye favoritter i Uncle Tupelo, Richard Buckner, Whiskeytown, Gene Clark og mesteren over alle, selveste Townes Van Zandt. Ja, også Mark Lanegan, da. Chumpy hadde sågar fått tak i ei Mark Lanegan-klokke som han hadde kjøpt på eBay med et stjålet kredittkort.

Og ikke nok med det. Det kanskje mest paradoksale av alt var et hele gjengen fullstendig hadde lagt sin elsk på Raga Rockers. Fra Norge! De hadde sågar lært seg flere av tekstene; mange av dem med et lyrisk inn hold som til gagns var kompatibelt med livet i Soweto. Spesielt Basil, denne tynne, blide og konstant leende piratdrosjesjåføren, hadde trykket Raga Rockers og Michael Krohns treffende og grovkantede enderimslyrikk til sitt bryst. Han var blitt glad i å sitere Raga Rockers i lystig lag.

– Blakk! Jeg er helt blakk! Jeg er for lat til å jobbe, for feig til å stjele, for stolt til å tigge spenn. Og får jeg lånt meg en hundrings så havner jeg på fylla og er like blakk igjen!

Basil ler lurt. De andre skåler. Snakker om å ta Soweto-livet på kornet, hoier de, og dét attpåtil sett gjennom øynene på en friker i Oslo i 1984!

Nei, Dube og Soweto er ikke hva det engang var, spesielt ut ifra et musikalsk ståsted. Og dette er ikke nabolaget som er fremmed med endringer og det å tilpasse seg nye tider. Selv disse unge gutta husker første gang de kunne gå opp og ned Shabangu street på nylagt asfalt. De husket da springvann, elektrisitet og kloakk ble vanlig blant folk. De husker da Apartheid-systemet ble knust.

Men dette er ikke engang historiske fotnoter sammenlignet med den musikalske revolusjonen som nå er i gang. Den vil ikke la seg stoppe. Akkurat som demokrati og krav om grunnleggende borgerrettigheter presset seg frem fra dette miljøet, står nå Soweto, Sør-Afrika, hele det afrikanske kontinentet og deretter resten av verden foran en ny, musikalsk dagsorden der garasjerock, folk/country og Raga Rockers vil vise vei og knuse hul, vestlig kropp-pop, trance og andre vederstyggeligheter til kulturell pinneved.

Og alt dette bare fordi min 160 GB iPod classic tilfeldigvis ble stjålet i Shabangu street da jeg var der i forbindelse med Fotball-VM i sommer. Vel, jeg liker iallfall å tenke at dette ble følgene av tyveriet. Og man sjekker aldri gehalten eller troverdighetsnivået i en god historie eller til en rørende idé. Man lukker heller øynene og drømmer. Og drømmene skal man definitivt ikke ta fra noen.
Heldigvis hadde jeg backup.

ROCKREVOLUSJON: Garasjerockere, folk/country-entusiaster og Raga Rockers-fans i alle land: Foren eder!