Viser arkivet for stikkord rock

Takk for absolutt alt!

LØRDAG | klassikeren
(hver lørdag i Nordlys’ papirmagasin LØRDAG)

THE CRAMPS
«Psychedelic Jungle»
(I.R.S. Records – 1981)

Nytt år – nye nedturer! I så måte tenkte jeg det var greit å starte opp året med å hylle noe av det aller ypperste rocken noensinne har hatt å by på, for liksom å bygge opp et imaginært skjold mot middelmådigheter, meningsløshet og grå og triste hverdager i 2013.

For undertegnedes del vil dét alltid være The Cramps. At jeg ikke har hatt dem med en eneste gang i denne spaltens over femårige eksistens, skyldes nok i all hovedsak at jeg blir fylt med ærefrykt og sentimentalitet bare jeg sier bandnavnet. Men nå tør jeg.

Når jeg har valgt en såpass pretensiøs overskrift, er det fordi ingen enkeltstående band eller artister har betydd mer for meg enn The Cramps.

Det var de som fikk meg til å skjønne at Elvis og Roy Orbison var fantastiske artister, det var de som indirekte vekket min store interesse for å samle på gamle vinylsingler, det var de som introduserte meg for amerikansk trashkultur, og som virkelig fikk meg til å dykke ned i femti- og sekstitallets b-univers; med alt fra skrudde filmer, strippere, outsidere, pre-punkere og ville garasjerockartister som The Sonics, The Wailers, The Stooges, Hasil Adkins, Screamin’ Jay Hawkins, Wanda Jackson osv.

Jeg tror ikke jeg hadde tilbragt over ti år bak disken på ei platesjappe, hadde det ikke vært for The Cramps’ innflytelse på musikkinteressen min. Jeg ble kjent med Willy B (R.I.P.) på grunn av The Cramps.

Lista er uendelig, men ville for meg og mange andre vært betydelig kortere uten The Cramps’ viktige innpisking. De er dessuten tidenes mest amerikanske band, såfremt slikt kan kulturelt gradbøyes.

The Cramps tok rocken tilbake der den hører hjemme. De gjorde den farlig, morsom, utstudert, sexy og støtende, ikke minst gjennom noen sceneopptredener ingen andre har vært i nærheten av. Hver konsert ble fremført som om det var det siste de gjorde; der blod, sikkel, svette og rødvin rant utover scenegulvet.

Og hovedpersonene: det eksentriske kjæresteparet Lux Interior (vokal, og av og til munnspill) og gitarens femme fatal – Poison Ivy – trofast ved siden av seg; smellvakker, gravalvorlig og kronisk autoritær, tyggende på en tyggis, som om den knallrøde lebestiftmunnen var inngangen til en sementblander.

Selv fikk jeg oppleve dem fem ganger. Fire av konsertene er på en personlig topp 20 av det beste jeg har sett. Man ble aldri den samme etter å ha bivånet en The Cramps-konsert. Da Lux overraskende døde i februar 2009 pga. en medfødt hjertefeil, vokste bare deres status ytterligere, og i dag går førstepressingene av skivene deres til svimlende høye priser.

Selv husker jeg denne vinterdagen så altfor godt. Venner av meg som var på Facebook hadde allerede fått det med seg, og da jeg våknet, var det til en drøss tekstmeldinger som stort sett alle så likedan ut: «Lux Interior R.I.P.». Jeg husker at det plagde meg hvor mye det gikk inn på meg, og jeg husker klisjéen om at «Nå blir verden et kjedeligere sted» føltes utrolig reell. Lux Interior var så avgjort noe for seg selv. Slesk, farlig, skummel, outrert, burlesk, sylskarp og helt ubegripelig morsom.

Det siste var noe han også måtte lide for, da hans drøye humor, ikke minst i bandets tekster, gjorde at mange ikke tok ham alvorlig; som om humor ikke er alvorlig. Trøsten for oss fans får være at Lux garantert dreit i det. Lux Interior var ikke i rock’n’roll-businessen for å bli akseptert. Men herregud, som vi fansen respekterte ham. Ikke minst som vokalist, der han med en blanding av genuine Elvis-hooks, stort register og ei gudbenådet timing plasserte seg selv helt der oppe blant de store.

På plate er det egentlig best å anbefale singel- og EP-samleren Off The Bone (1983), men blir jeg tvunget til å velge ei studioskive, blir det Psychedelic Jungle, deres andre fullengder. Ironisk er det den mest atypiske The Cramps-skiva som finnes der ute. Låtene er seigere og mindre røffe i uttrykket, dog uten at det er noen grunn til å heise svigermors drøm-flagget spesielt høyt. Det var det aldri når det kom til The Cramps.

Halvparten av låtene på skiva er skrevet av Interior/Ivy, mens resten er obskure covere av diverse gull fra 50- og 60-tallet, som det var på nesten alle skivene deres. Kjæresteparet eide ei av verdens mest rikholdige og fascinerende samlinger av singler, kassetter, LP-er, videoer og smalfilmopptak med det mest alternative, skrudde og urettferdig forbigåtte fra trash-, rockabilly- og b-filmkulturen.

Mest kjent på denne skiva her er The Novas’ hyllest til bryteren Reginald «The Crusher» Lisowski, mens den kanskje mest viktige er tolkningen av The Groupies’ «Primitive», bandet som ikke rakk å gi ut mer enn nettopp denne singelen før vokalisten døde. Uten The Cramps ville vi sannsynligvis aldri hørt om den, så kan vi heller – i anstendighetens navn – unnlate å nevne hva som er best; coverversjonen eller originalen.

Uansett: The Cramps har satt dype og varige spor og riller etter seg i rocken, og aldri har et band mer fortjent prefixet «kult-» foran navnet sitt. De skjønte hva hver trevl i rock’n’roll var og handler om, de pustet og levde rock, som om det var det viktigste i verden å gjøre. Og kanskje er det det? Det er iallfall ingen andre enn The Cramps som har fått meg nært å dele denne oppfatningen.
Gud hjelpe meg, som jeg savner dem.

THE CRAMPS: Opp gjennom årene var det en drøss folk med i bandet, men alltid med Lux Interior og Poison Ivy. På Psychedelic Jungle ble de supplert av Nick Knox og Kid Congo Powers. Sistnevnte spilte også i The Gun Club og i Nick Caves The Bad Seeds

Sure, gamle, dumme oppgulp

Vi har hørt det minst tusen ganger før. Denne gangen er det Bob Geldof som er leverandør av det tradisjonelle tullballet. Sak: Den 59 år gamle Geldof holdt nylig åpningstalen ved South By South West i Austin, årets største bransjetreff i musikkindustrien.

Og anledningen brukte han i all hovedsak til å lange ut en kraftig tale om at rocken nå er død, eller iallfall døende, at det mangler en revolusjonerende kraft i rocken, at den er altfor lite opprørsk og at rocken ikke lenger er en trussel mot det etablerte osv. Og vi har hørt det før, og vi kommer sikkert til å høre det igjen. For dette er ikke noe nytt.

Menn som nærmer seg 60 år, som ikke har gjort seg musikalsk bemerket på årtier, og som åpenbart ikke evner å følge med lenger, dekker seg ofte bak at alt var mye bedre før og at de nye generasjonene er slappe og irrelevante. Han kunne like godt tilføyd at ungdommen ikke reiser seg for ham på bussen, at de har dårligere manerer enn det han hadde da han var ung og at musikken var så utrolig mye bedre før. Stønn. Jeg blir helt matt.

Bob Geldof skal selvsagt ha masse skulderklapp og ære for sin jobb som veldedighetsentreprenør og sitt engasjement for den tredje verden, men hans musikalske bidrag til rocken er heller nokså magre. Han hadde et par hits med det trivelige bandet The Boomtown Rats, men deres posisjon i rockhistorien er nærmest forsvinnende.

De hadde sin første hit – Rat Trap – i 1978, fulgte opp med signaturlåten I Don’t Like Mondays i 1979 og fikk sin siste (Up All Night) i 1981. Det er, for ordens skyld, over tretti år siden. I låten I Don’t Like Mondays har til og med Geldof viet lyrisk spalteplass til å omtale en teleksmaskin. Siden har han vært kjent for alt annet enn sine bidrag til rockhistorien. Da han var i Tromsø og holdt konsert på Kulturhuset i 2008 trakk han bare noen få hundre betalende. Hadde han holdt foredrag om sultne barn i Afrika, ville sannsynligvis antall publikummere vært dobbelt så høyt.

En vanlig forsvarsmekanisme for å dekke til at man ikke lenger følger med eller orienterer seg i samtiden, er å klage på ungdommen. Sånn har det vært bestandig. At de ikke er like flinke, ordentlige, frigjorte eller (som her) opprørske. Og dette er latterlig på mer enn én måte.

Det opplagt stupide er at eldre generasjoner bestandig kommer til å se på ungdommen som mindre attråverdig enn det de selv var; akkurat som at ungdom bestandig vil mene at generasjonene over seg er satte, kjedelige og uhippe. Dette er konstant. Variabelen er bare at vi underveis bytter kategorier i vår ferd mot grava.

I tillegg er det en helt uhorvelig stor misoppfatning at rocken må eller skal være så fordømt opprørsk og/eller revolusjonerende. Eks-punkeren Geldof tar i så måte elegant over det romantiserte fortidsperspektivet til 68-ere som savner refsende låter mot Vietnam, porno og dyrtid.

Det er akkurat like saklig som å kreve at bluesmusikere i dag skal jobbe tjuetimers arbeidsdager med å sanke inn bomull, og lage triste toner de resterende timene av døgnet, tuftet på melodilinjene til We Shall Overcome, for å opptre med troverdighet til sine musikalske røtter. Eller at forfattere skal være syfilisbefengte narkofylliker.

Opprøret og revolusjonen er så å si aldri hovedmålet bak en rockmusikers skaperkraft, men heller det å treffe en eller annen nerve. I så måte har seksualdrift og retningsløs, antiautoritær attitude vært betydelig viktigere som en konstant kraft i rocken enn det såkalte opprøret. Og punken, som Geldof var en bitte, bitte liten del av, var heller ikke en stor, samlet politisk bevegelse, slik gamle eks-punkere gjerne liker å fremstille det. Jeg kan knapt tenke meg noe mer usexy og mindre rocka enn en hvilken som helst politisk bevegelse.

Og jeg klarer ikke annet enn å le når denne kritikken av dagens rockungdom kommer fra en fyr som er slått til ridder av selveste antitesen til – og symbolet på – alt som er opprørsk, nemlig Dronning Elisabeth. Geldof, som er nullskatteyter og kompis med Bono og Oprah, som i 2008 forlangte over en halv million norske kroner, samt opphold på luksushotell og flyreise på stiv business class, for å holde et foredrag om den vestlige verdens skamløse sløsing og manglende vilje til å dele godene.

En mann som tiltales med prefikset «Sir» tar altså til orde for at det er for lite opprør og revolusjon. Så kjære Bob: I stedet for å klage på ungdoms opprørsmangel og dalende interesse for revolusjon, kan du heller ringe din venninne Elisabeth ved Buckingham Palace, så kan dere begge stampe i det juvelbelagte gulvet med hver sin skinnende gullrullator, til tonene av The Sex Pistols’ God Save The Queen.

Det hadde i det minste bevist at du hadde litt humor og selvironi igjen under det grå håret ditt. Nå later det til at begge deler fullstendig har dødd ut.

BOB GELDOF: Geldof mener at rocken er død, mens rocken på sin side mener at det i stedet er Geldofs rockkarriere som er stein, hakke dau.

Revolusjonen i Afrika

Det er natt til lørdag forrige helg, i Shabangu street i utkanten av Dube-området, vest i Soweto i Sør-Afrika. Sju gutter i midten av tjueårene står foran ei rusten oljetønne og brenner søppel, varmer seg på fingrene og diskuterer musikk. Gutta er lokale og kaller seg Finni, Senzo, Basil, Chumpy, Lesiba, Siya og Star.

De har rappa en bærbar MP3-spiller fra det lokale supermarkedet. Strøm har de tjuvkobla fra en trafokiosk like bortenfor. De står der og koser seg, spiser fatbread med grillet kylling og drikker Heineken av digre litersflasker. Hodene deres gynger i takt frem og tilbake. I kveld går det i garasjerock. Skikkelig streng, hard og vilt energisk garasjerock. Ut av høyttalerne strømmer lydene av The Cramps’ «Garbageman». De ler litt av dét, at de brenner søppel og spiller «Garbageman». Også nikker de bekreftende til hverandre.

– The Cramps er verdens beste garasjerockband, sier Senzo.

Også går diskusjonen. Finni holder en knapp på The Fuzztones, Lesiba mener at tidlig The Kinks kan regnes som garasjerock, og at de således er øverst på lista, Chumpy hevder at norsk garasjerock er helt på høyde med det beste fra USA og UK, spesielt bandene fra Moss på åttitallet, mens brødrene Siya og Star har slått seg sammen og insisterer på at The Sonics er garasjerockens The Beatles.

– Bortsett fra at G. Roslie var en bedre vokalist enn John Lennon. Primalskrikene hans savner sidestykke i musikkhistorien, tilføyer Siya korrekt og belærende.

Det hadde vært sånn en stund nå. Man kunne merke at en musikalsk revolusjon var i emning. Det formelig sitret i lufta. De sju gutta rundt oljefatet er trendsetterne i nærmiljøet. Det blir slik de sier. Tidligere hadde det gått i helt andre musikkdiskusjoner i nabolaget. Den gang var det monoton house, dunkende trance og amerikansk hip hop som gjaldt, slik det var i store deler av den enorme townshipen utenfor Johannesburg.

Siden en gang i juli 2010 har det derimot gått i knallhard garasjerock, for ikke å glemme bekmørk folk/country, i hvert fall når festene nærmet seg slutten, de var trøtte av all garasjerocken og trengte å roe seg ned med litt smektende folk-toner av deres nye favoritter i Uncle Tupelo, Richard Buckner, Whiskeytown, Gene Clark og mesteren over alle, selveste Townes Van Zandt. Ja, også Mark Lanegan, da. Chumpy hadde sågar fått tak i ei Mark Lanegan-klokke som han hadde kjøpt på eBay med et stjålet kredittkort.

Og ikke nok med det. Det kanskje mest paradoksale av alt var et hele gjengen fullstendig hadde lagt sin elsk på Raga Rockers. Fra Norge! De hadde sågar lært seg flere av tekstene; mange av dem med et lyrisk inn hold som til gagns var kompatibelt med livet i Soweto. Spesielt Basil, denne tynne, blide og konstant leende piratdrosjesjåføren, hadde trykket Raga Rockers og Michael Krohns treffende og grovkantede enderimslyrikk til sitt bryst. Han var blitt glad i å sitere Raga Rockers i lystig lag.

– Blakk! Jeg er helt blakk! Jeg er for lat til å jobbe, for feig til å stjele, for stolt til å tigge spenn. Og får jeg lånt meg en hundrings så havner jeg på fylla og er like blakk igjen!

Basil ler lurt. De andre skåler. Snakker om å ta Soweto-livet på kornet, hoier de, og dét attpåtil sett gjennom øynene på en friker i Oslo i 1984!

Nei, Dube og Soweto er ikke hva det engang var, spesielt ut ifra et musikalsk ståsted. Og dette er ikke nabolaget som er fremmed med endringer og det å tilpasse seg nye tider. Selv disse unge gutta husker første gang de kunne gå opp og ned Shabangu street på nylagt asfalt. De husket da springvann, elektrisitet og kloakk ble vanlig blant folk. De husker da Apartheid-systemet ble knust.

Men dette er ikke engang historiske fotnoter sammenlignet med den musikalske revolusjonen som nå er i gang. Den vil ikke la seg stoppe. Akkurat som demokrati og krav om grunnleggende borgerrettigheter presset seg frem fra dette miljøet, står nå Soweto, Sør-Afrika, hele det afrikanske kontinentet og deretter resten av verden foran en ny, musikalsk dagsorden der garasjerock, folk/country og Raga Rockers vil vise vei og knuse hul, vestlig kropp-pop, trance og andre vederstyggeligheter til kulturell pinneved.

Og alt dette bare fordi min 160 GB iPod classic tilfeldigvis ble stjålet i Shabangu street da jeg var der i forbindelse med Fotball-VM i sommer. Vel, jeg liker iallfall å tenke at dette ble følgene av tyveriet. Og man sjekker aldri gehalten eller troverdighetsnivået i en god historie eller til en rørende idé. Man lukker heller øynene og drømmer. Og drømmene skal man definitivt ikke ta fra noen.
Heldigvis hadde jeg backup.

ROCKREVOLUSJON: Garasjerockere, folk/country-entusiaster og Raga Rockers-fans i alle land: Foren eder!

Kulturell fremmedfrykt

Det er nesten en hel måned siden Frps Christian Tybring-Gjeddes innlegg «Drøm fra Disneyland» sto på trykk i Aftenposten. Siden har debatten levd og pulsert i landet. Og det er selvsagt bra. Kun med dialog og debatt er det mulig å dra dette lille landet videre, men jeg haddepersonlig tenkt å la det hele ligge i utgangspunktet.

Grunn: Jeg synes hele innlegget var så stupid og logisk haltende i sin egen urimelighet at jeg tenkte det ikke var noen vits å ta til motmæle. Jeg kan ikke huske sist jeg leste noe så intolerant og fremmedfryktfullt, og i hvert fall ikke fra en presumptivt aktet stortingsrepresentant.

Innholdet i innlegget kjenner vel de fleste nå. Pga. den påståtte vederstyggeligheten flerkultur kommer den norske kulturen, enn si hele landet vårt, til å (sitat:) «rives i filler». Og det var nok til at jeg datt av hele debatten. Eller «debatten», om du vil. Når man nå ser hva som skjer i Sverige, der et parti mer eller mindre utelukkende basert på fremmedfrykt får inn hele 20 representanter i Riksdagen, er det viktig å ta tak i denne debatten også på eget gress. Veldig viktig, er det.

Tybring–Gjedde skriver blant annet følgende:
«Norsk kultur er summen av det vi feirer på 17. mai: Felles land, historie, tradisjoner, språk, høytider, religionsbakgrunn, verdigrunnlag, kulturarv, lovverk, valuta, skikk og bruk, flagg, oppvekst, forsvar, nasjonalsang, kongehus, landslag og tusen andre små og store ting som utgjør et kulturfellesskap. Det er norsk kultur for alle dere som er tilgjort uvitende».

Nå er det lett å påpeke en haug ulogiske påstander og selvmotsigelser bare i dette lille utsnittet. Som f.eks. at vi har importert både kongehus og religion fra utlandet (Kong Harald er den første som ikke har importert dronning fra utlandet), at nasjonalsangens tekst er skrevet av en ateist, at vårt forsvar er en del av et internasjonalt samarbeid som også inkluderer en rekke land og kulturer som er langt unna alt som er norsk (og som kriger i lag i f.eks. Afghanistan), at våre høytider (jul, påske, pinse) er alt annet enn urnorske osv. Det er nå én sak.

Det største logiske hullet er likevel at man liksom skal være nødt til å ta et valg for om man enten vil ha norsk kultur eller den flerkulturelle. For dette er ikke noe enten eller-spørsmål. Begge deler eksisterer ved siden av hverandre, og det er ikke slik at det ene utelukker det andre, jamfør debatten om man støtter pølse eller lompe.

Det er fullstendig meningsløst, akkurat som at du ikke trenger å tilhøre noen spesiell trosretning eller kulturell bakgrunn for å kunne heie på landslaget i f.eks. fotball (et spill som eksisterer over hele verden og som ikke er et særnorsk fenomen i det hele tatt. Da hadde vi jo i så fall ikke hatt noen å spille mot).

Vi er et lite land, greit nok, og jeg har overhodet ikke noe imot å ivareta våre egne kulturelle skikker, men det er nå en gang slik at det som har fått både Norge og resten av verden fremover er når man nettopp har blandet kulturer. Det er når kulturer krysses og blandes at det oppstår så vel magi som nyvinning, og ikke når man sitter på hver sin lille øy og nekter å utveksle ideer og erfaringer med hverandre.

Derfor er det eksotiske krydderet pepper i fårikålen og på ribba vår, derfor dro noen ut i verden og kom tilbake med kaffe og te så vi i dag slipper å drikke kokt myrvann, derfor ble poteten (som vi høyst ufortjent regner som urnorsk) importert fra Sør-Amerika osv. Og vi har tatt til oss hvitløk, pizza, tapas, lasagne, taco, sjokolade, brus, vin, iskrem m.m. og gjort det til en selvfølgelig del av vår egen kultur. For ikke å snakke om den suverene matmetaforen bacalao, der potet, klippfisk, hvitløk, olivenolje og chili skaper en flerkulturell og kulinarisk premieblanding.

Og jeg er helt vanvittig glad for at vi har importert og blitt påvirket av andre kulturer når det kommer til musikk, da jeg har et heller begrenset engasjement i forhold til tindrende ren norsk folkemusikk. Ikke at det er noe galt i den, men jeg elsker rock, pop, country, blues, gospel, soul, garasje osv., musikkgenre som aldri ville nådd meg om jeg bodde i et land der kulturell proteksjonisme var den styrende malen. Og jeg har snakket med folk som har bodd i kulturelt lukkede samfunn, som har lyttet i smug til smuglekassetter med såkalt ødeleggende, utenlandsk kultur.

Det gamle Øst-Europa, som jeg antar ikke appellerer 100% til Frps partiprogram, var spesielt glade i dette. Kina og Nord-Korea praktiserer det fortsatt, uten at akkurat store deler av verden applauderer det.

Den suverent viktigste kulturstormakten i dag er USA, dette i anførselstegn relativt unge landet (iallfall om vi for en stakket stund glemmer indianernes skjebne), og nettopp denne kolossale smeltedigelen av ei multinasjonal gryte er nok en stor del av svaret. Rock, soul, pop, funk, disco, hip hop, garasje, crooning osv. er alle musikalske avarter som hver og en har oppstått i det øyeblikket kulturelle motsetninger har møttes og blitt blandet med hverandre.

Lik det eller la være, men slik er det. På samme måte kommer også Norge til påvirkes av verden utenfor så lenge vi velger å la fremmedkulturelle slippe til over grensene våre, og så lenge vi selv reiser ut i verden og tar med oss hjem igjen impulser fra en verden som –enten vi vil eller ikke– er mye større og innflytelsesrik enn oss.

Akkurat som at Tybring-Gjedde tok deler av sin utdannelse på to forskjellige amerikanske universiteter. Det vil overraske meg om han ikke hadde med seg én eneste ny tanke hjem. Ikke tror jeg det ville revet Norge i filler heller. Det vil derimot intoleranse, fremmedfrykt og banal Stutum-paranoia gjøre til gagns.

Og det har vi ikke råd til.

NORGE: Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem. Og takk og lov ønsker de fleste også å ta inn over oss andre kulturer og tradisjoner. Det er da vi virkelig stiger frem.

Gi meg rock med baller - uansett kjønn

(var på trykk i Nordlys onsdag 11.august)

Det er noen debattema man kan stille klokka etter. Man vet de kommer og man kjenner til argumentene fra før. Og da må man nok en gang si fra.

Med festivalsommeren er det også noen faste gjengangere. I Tromsø er det skjenkereglene som er hyppigst debattert, der en rekke lokalpolitikere mener at det beste for alle vil være å sette opp masse gjerder som deler konsertpublikummet i (minst) to. Akkurat den debatten skal vi la ligge her. En annen artigkar av en debatt har også dukket opp igjen i år, og det er hvorvidt festivalarrangører bør booke artister etter et kjønnsperspektiv eller etter musikalske kriterier.

Det hele startet (denne gangen) med at den svenske institusjonen Arvikafestivalen gikk ut med ei pressemelding og tok selvkritikk for at kvinneandelen av årets artister ikke var minst 50%. Dette vil de, ifølge festivalens markedssjef Emma Finnkvist, gjøre noe med til neste år.

Nå er dette selvsagt noe en festival velger helt selv, og for min del må gjerne Arvikafestivalen hige etter å booke 100% kvinnelig, hvis dette er noe de selv ønsker. Enhver festival bestemmer sin egen profil. Når dét er sagt er jeg langt fra sikker på at dette vil skje neste år, og det skyldes primært helt andre faktorer enn at jeg personlig har noe imot jenter eller kvinner som står på ei scene.

Mange synes at all kvotering er noe tøys. Det gjør ikke jeg. I arbeidslivet, i styresammensetninger osv. tror jeg kvotering er nødvendig, der to eller flere kandidater er likt kvalifisert. Av samme grunn bør enhver festival av en viss størrelse bestrebe å utjevne kjønnsforskjeller i deres bookingstyrer (og andre styrer). Bookingbransjen er en ekstremt mannsdominert bransje og flere kvinner inn her bejubles så definitivt også herfra. Dette er likevel ikke det samme som at artistvalget på den endelige plakaten bør settes sammen på like kriterier.

Vi har hatt denne debatten her i byen også. Spesielt Buktafestivalen har vært utsatt for kritikk pga. manglende representasjon av kvinner i festivalens artistrekker. I år er det Øyafestivalen som står for tur, og denne gangen er det Aftenposten som har satt seg ned med kule– og kjønnsramme. Resultat: Det er mindre enn 50% kvinner på artistsiden til Norges største og beste festival. Uten å vise til at en eneste konkret kvinnelig artist føler seg neglisjert eller forbigått i årets program konkluderer likevel landets største avis med at Øyafestivalen er både defensiv og –mer eller mindre direkte– gammelmodig og verdikonservativ i sine valg av artister.

Nå har jeg selv drevet med booking i noen år, og jeg er (ifølge meg selv, ja jeg ser habilitetsproblemet) relativt interessert i og opptatt av musikk. Og til tross for en oppvekst med to foreldre som var mer enn gjennomsnittlig opptatt av likestilling, er det uansett ikke til å unngå en innrømmelse om at både platesamlinga mi, og min beskjedne bookinghistorie, avdekker det samme faktum som hva man har avdekket hos Øyafestivalen, Buktafestivalen, Døgnvillfestivalen, Quart, Hove (og sikkert også klubbscener som Rockefeller, Sentrum Scene, Driv, Bastard og Garage, samt stadionscener som Valle Hovin o.l.): Det er flere menn som er artister. Mange flere.

Også kan vi like eller mislike det, men i et stadig trangere og økonomisk vanskeligere marked er det nå en gang slik at man som arrangør primært går etter to kriterium når man skal sette sammen et program, og disse vil til syvende og sist alltid være en blanding av musikalske vurderinger og hvilke navn man tror vil trekke folk. Kjønn på artisten(e) vil således aldri komme i første (eller andre) rekke.

Det er i dag mange flere jenter og kvinner som går på konsert enn det var bare for 15-20 år siden, og det er selvsagt bra. Likevel er det et objektivt faktum at det i dag er en betydelig større andel mannlige musikere enn kvinnelige, og da gir – dessverre – utfallet seg selv.

Arvikafestivalen i år led et økonomisk tap av en slik dimensjon at de i skrivende stund ikke vet om det blir ny festival neste år. Artistene, mannlige som kvinnelige, har ikke fått pengene sine, og det spekuleres i konkursbegjæring. Dét er synd.
Med dét i baktankene tror jeg uansett en ny festival til neste år vil trekke bookingstyret i retning av å velge artister etter kunstneriske vurderinger og kommersiell tiltrekningskraft, og der det artistene har mellom bena kommer i både andre og tredje rekke.

I møte med den harde virkeligheten har romantiske utopier dårlige vekstvilkår.

De lager ikke sånne lenger

Sist fredag døde musikeren, skribenten, eksentrikeren, outsideren, arkivaren, samleren og entusiasten Willy B. av kreft, bare 59 år gammel. Med Willys bortgang forsvant det så uendelig mye mer enn bare en flott mann med et hjerte for undergrunnen.

Willy B. var noe så sjelden som en vaskeekte, genuin og uangripelig entusiastisk idealist, en tilstand han stod urokkelig ved helt til sin død. I norsk media er han nok mest kjent for å være et vandrende leksikon innenfor spesielt norsk rock, men også innen rock’n’roll generelt. Hans sirlige og utfyllende stamtre til alskens band, etter modell av Peter Frame (det hadde han nok forlangt at jeg skulle tatt med. Willy var svært rettskaffen og opptatt av å ære de som æres burde), har vært til stor glede og hjelp for mange, og ikke minst hans tre bøker om norsk rock. I tillegg var Willy en uredd og oppofrende talsmann/forsvarer av det mange kaller b-kultur, den mindre akademisk opphøyde biten av det brede kulturfeltet.

Han skrev med stor entusiasme om alt fra mindre anerkjent (såkalt) kioskkrim, westernserier, ukeblader, kortstokker, brettspill, konsertplakater, tegneserier, løpesedler, platecovere og alt annet han mente var av kulturell verdi, og som han samtidig følte at ble tatt i med ildtang av det etablerte Kultur-Norge. Slik var også hans tilnærming til rock’n’roll.

Willy B. tok pent vare på og arkiverte ei sinnrik samling av alt dette nevnt over (og sikkert masse annet jeg ikke kommer på), og han gjorde det samme med rock’n’roll, og dét i ei tid hvor han ikke hadde mange rundt seg som så viktigheten av arbeidet, og flere tiår før noen i det hele tatt snakket om å lage et rockmuseum.

Han var forut for sin tid, Willy. Og det er ganske gøy å tenke på, all den tid han var fryktelig verdikonservativ og skeptisk til nymotens greier som mobiltelefon, e-post, minibanker og (helt sikkert) e-bøker og MP3-filer. Men han var en foregangsmann i det å skjønne viktigheten av å dokumentere samtiden man lever i, og bare på grunn av hans usvikelige engasjement finnes det i dag et helt enormt arkiv av det som der og da har blitt sett på som skrot, men som i dag er uhyre viktig dokumentasjon på det som har skjedd utenfor riksmedienes og mainstreamkulturens trygge vugge.

For undertegnedes del var også Willy B. svært viktig, f.eks. da han en gang på åttitallet, som gjest i et søndagsprogram på norsk radio (jeg tør ikke påstå sikkert hva navnet på programmet var, i frykt for å bli hjemsøkt av mannen), spilte skiver med blant andre Roky Erickson, The Cramps og The Nomads, tre navn som skulle vise seg å bety voldsomt mye for meg helt frem til i dag.

Jeg skal på ingen måte skryte på meg et nært vennskap med Willy B. Likevel hadde jeg den store gleden av å møte ham flere ganger. Den ene gangen var han hjemme hos meg for «å inspisere The Cramps-samlinga», som han sa. Da han hadde bladd nøye gjennom den to ganger så han skrått opp på meg, over brilleglassene sine, og utbrøt:
«Jeg reggistrerer at du mangler den ammrikanske pressinga av Drug Train-singelen».
Og det hadde han selvsagt rett i. Også påpekte han at han garantert hadde flere The Cramps-postkort enn meg. Og det hadde han jo. Sånn var Willy. Ekstremt opptatt av detaljer, ditto kunnskapsrik, og med en ungdommelig lidenskap som aldri bleknet.

Jeg var også med ham og spiste eplekake med is på en lurvete kafé i Oslo, og det var en stor fornøyelse å se bitene med kake og is gli elegant ned uten å røre den digre barten hans, mens han spurte og grov, samtidig som han øste ut av sin utømmelige og imponerende kunnskap om band, gitarlyd, bøker og annet vi begge holdt kjært.

Og var det noe Willy holdt kjært, så var det omgang med fakta, akkurat som han dypt foraktet wannabes, snobberi og intellektuell nedlatenhet. Han kunne skrive lange og rasende artikler, om små detaljer han mente var dritviktige. For man skulle ikke tukle med fakta. 60-tallsbandet 1 2 6 fra Bodø het nettopp 1 2 6 (med mellomrom) og ikke 126, slik NRK skjødesløst hadde skrevet det i noen linernotes i en CD.

Og her er vel den arven som har forplantet seg mest hos undertegnede fra Willy B. Man skal nemlig ikke kødde med fakta. For de av oss som fortsatt skriver om rock kan det være smart å av og til tenke på at Willy B titter over skuldrene og myser ned i tekstene våre med sitt bestemte og karakteristiske blikk, for da vil iallfall ikke jeg våge å slenge ut årstall, titler eller produsentnavn uten å være hundre prosent sikker på at det stemmer.

I disse dager er tilgangen på informasjon større en noen gang. Google, Wikipedia m.m. er verktøy vi alle bruker daglig. Men det er tørre, leksikalske fakta, og ikke fakta som den Willy satt på, for den var også tuftet på og ervervet av vaskeekte entusiasme, lidenskap og infantil glede for materien.

De lager ikke sånne som Willy lenger. Sant å si har de vel heller aldri gjort det.

Hvil i fred, Willy. Ingen har fortjent det mer enn deg.