Viser arkivet for stikkord sensur

De stakkars gale gubbene

De beriket vår verden

Videoverden i Tromsø legger nå ned sin virksomhet på Stakkevollveien, tredve år etter innehaver Ernst Myrbakk først åpnet dørene. Den gang var det å leie ut film for teknologisk nybrottsarbeid å regne. Det fantes verken internett eller YouTube, vi hadde én TV-kanal og det var her, og bare her, man kunne få se opptak av TV-programmer, fotballkamper eller hva det måtte være.

Da man begynte å leie ut filmer på video, representerte det en aldri så liten kulturell revolusjon her til lands, og det åpnet seg et Klondyke for dem som hadde vett til å starte med videoutleie. Og vi kastet oss over det som utsultede ulver. Til da hadde Statens Filmkontroll sett gjennom hver eneste film som ble vist på TV?og kino, og der visning av brystvorter (spesielt kvinnelige) og unødig bruk av kniv og pistol ble stemplet som såpass usømmelig at vi bare kunne glemme å få det vist på norske TV- og kinoskjermer.

Med videoens inntog strømmet det derimot ut lurvete filmer av ukjente regissører, med innhold som før aldri hadde glidd gjennom kontrollen. Den gang var Derrick, Bergerac og Lomax noe av det råeste vi hadde tilgang på, og det mest seksuelt ladede man kunne forvente å se på en TV-skjerm var de intime scenene i Dynastiet, eller en halvdrøy musikkvideo, de få gangene slikt ble vist.

Markedet for filmutleie var som for vann i Sahara. Jeg husker vi spleiset på leiefilmer, kompisene mine og jeg. Å eie originalfilmer på video var det bare de mest tvilsomme og rike som gjorde. På midten av åttitallet kostet det 35 kroner å leie en. Det tilsvarer litt over 90 kroner i dag. I tillegg leide vi en moviebox (for de av oss som ikke hadde egen videospiller).

Bare det å skrape sammen nok kapital til å dekke inn depositum for en slik krevde lyssky virksomhet i evigheter. Og straks rydde det inn nye, kulturelle inntrykk. Var du tenåringsgutt i 1985 og ikke hadde sett en eneste av Haisommer- eller Dirty Harry-filmene, «Motorsagmassakren», eller noen danske og tyske filmer der skuespillerne hadde urovekkende lite klær på seg, var du for et uopplyst og fattig menneske å regne. Stedene med videoutleie poppet opp som paddehatter over hele landet. Det var ikke bare i Tromsø og urbane strøk den store verden rullet over skjermene.

Et hvert sted med eget postnummer hadde også en kiosk med videoutleie, gjerne også kombinert med salg av ekstremt fettinnholdig mat utelukkende laget av porsjonspakkede frysevarer. I ettertid vil jeg tro at de ernæringsmessige følgene fra disse butikkene var adskillig mer alvorlig enn de moralske og kulturelle, men der og da var det lite fokus på frityrstekt løvstek med berg av grillkrydder, mens ordet «videovold» var det hyppigst brukte i vokabularet til sosionomer og kristne moralister.

For akkurat her var de enige: Video var skadelig. Veldig skadelig. Barn kom ikke til å få frisk luft, og moralen kom til å skrumpe inn proporsjonalt med det økte konsumet av sex og vold på video, og i takt med mangelen på frisk luft. At de fleste filmene etter ganske kort tid var så snauklipte av norske sensurmyndigheter at til og med handlingen var umulig å fatte var nå én ting. Noe annet er at tilgangen på film i dag er vanvittig mye større, samt at moralistene (som alltid er redd og bekymret for alt nytt) er bekymret for nye tekniske nyvinninger, som trampoline og dataspill.

Det er en tid for alt. De fleste trodde at filmutleierne ville overleve da DVD-formatet (og senere Blu-ray) kom, men her har teknologi og marked forandret seg så fort at det har vært umulig å forutse noe som helst. I dag kan du leie filmer digitalt, og du kan kjøpe dem for samme sum du før betalte i leie; og i særdeleshet hvis du leverte filmen tilbake for sent. Da fikk du bot og straffeleiegebyr og greier. I dag høres det bare komisk ut.

I tillegg er filmer sjokkerende billige å kjøpe på nettet, og fra Det store utland kan du få tilsendt fraktfritt så mye usensurert og åndelig skadelig materiale du bare vil. I tillegg finnes det knapt det utsalgssted med et kasseapparat som ikke selger kjøpefilm til noen tiere per stykk.

Problemene er identiske med de platebutikkene opplevde for ti år siden. At den samme bransjen nå satser på film for å overleve er i beste fall dypt ironisk. Men jeg skåler likevel helt uironisk i gravølet for en bransje som i sin tid var sterkt med på å berike landet vårt; både i forhold til arbeidsplasser og sårt tiltrengt kulturell ekspansjon.

Takk for alt!

Det gamle sensurtrollet

Det er ikke ofte, men av og til synes jeg direkte synd på deler av kristenfolket, de mest paranoide og virkelighetsfjerne av dem. Ikke fordi jeg definerer dem som noen ofre, men fordi det er så sørgelig å se at de gang på gang går rett på limpinnen og stuper ned i fellene som legges ut for dem.

Jeg har få problemer med religiøse grupperinger her til lands, uansett farge, form eller trosretning. Følger du norsk lov må du for min del tro på hva du vil. Det er nedfelt i samme lov. Vi har –heldigvis– religionsfrihet her til lands. Så det er bare å tro i vei for min del. Jesus, Allah, Tor, Odin, engler, Snåsamannen, tarotkort eller Drillo. Så lenge du ikke bryter de juridiske rammene er det bare å peise på, og jeg skal attpåtil forsvare din rett til å forfekte selv ideer jeg personlig finner riv ruskende gale. Jeg liker at vi har det slik, og jeg liker grunntanken ved at jeg kan tro på hva jeg vil uten at verken nabo eller arbeidsgiver har noen rett til å legge seg opp i det.

Religiøse grupperinger med litt for mye makt har derimot alltid hatt en lei hang til å ønske sensur av annerledes tenkende, og slik er det fortsatt. Når voksne mennesker mener å ha rett til å drepe noen for at de har tegnet en karikaturtegning av en profet skjønner, man hvor tullete det virkelig kan være. I Norge har det likevel vært de ytterliggående og konservative kristne som har skreket mest om sensur, forbud og bøter hvis det de driver på med blir harselert med eller på et eller annet vis utsatt for tull, tøys eller retoriske angrep (det er heldigvis en god stund siden de samme sluttet å drepe folk her til lands).

Arnulf Øverlands tirade i 1931 i Studentersamfundet i Oslo, det i ettertid legendariske foredraget «Kristendommen, den tiende landeplagen» ble anmeldt og trukket inn i retten av professor Ole Hallesby ved Menighetsfakultetet. Og da Kirkvaag, Lystad, Mjøen i en sketsj på NRK (på åttitallet) danset rundt på et jorde i prestekjoler og kastet frisbee med prestekragene sine, var det ramaskrik og «et rødglødende sentralbord» (som det het den gang) av kristne seere som tordnet og raste mot statskanalens løssluppenhet og manglende evner til å stoppe blasfemiske gjerninger.

Og sånn går no dagan i pietistiske og hårsåre miljøer. Så det er ikke akkurat noe nytt når Krf i Alta nå vurderer å anmelde black metal-bandet Troll. Grunn: Bandet spilte forrige helg under den årlige Aronnesrocken, der de fremførte det snart femten år gamle tittelsporet fra den relativt kjente utgivelsen «Drep de kristne», og samtidig sendte av gårde en hilsen til den lokale sognepresten.

Nå har heldigvis politiet sagt at en slik anmeldelse ikke vil bli prioritert, og i tillegg har ytringsfrihetekspert Njål Høstmælingen uttalt helt utvetydig at en slik sak aldri vil kunne føre frem. Heldigvis. Verden går da fortsatt fremover på noen felt.

Nå kan man mene akkurat hva man vil om plate- og låttittelen til bandet Troll. Dét overlater jeg til den enkelte å synes noe om. Men man skal alltid være på hugget, og man skal aldri la være å reagere, når folk tar til orde for å stoppe rene ytringer. Høstmælingen understreker også den doble idiotien i Krfs utspill, som går på at den uønskede oppfordringen fra scenen retter seg mot en diger og sterk gruppe i samfunnet, og at tøysete og infantile ytringer mot slike er noe som bare må tolereres at finner sted.

Og så det morsomste aspektet ved det hele: Kjære moralister og sensurkåte naivister i alle land: Skjønner dere ikke at det eneste dere oppnår med deres hårsårhet og manglende evner til å heve seg over uskyldige gutte- og jentestreker er å gi de dere dømmer en hjelpende hånd til å oppnå enda mer oppmerksomhet? Det er jo for Guds skyld (eller iallfall egen skyld) nettopp slike reaksjoner man ønsker.

Når Madonna kveiler seg rundt en mørkhudet Jesus i en musikkvideo, når Marilyn Manson erter kyske tabuallergikere, når The Sex Pistols viser fingeren til kongehuset i England eller når black metal-band truer kristendom og kristne, så er det bare en bonus å bli anmeldt eller å terge noen lettlurte klovner ut i media, hvor de vifter febrilsk og fånyttes med moralske fingre og tær. Det selger skiver og det selger konsertbilletter. Og ikke får dere stoppet det heller.

Vi skal være utrolig glade for at vi bor i en del av verden der det er relativt høyt tak for hva vi skal godta av ytringer, enten de er skrevet ned, fremføres muntlig eller spilles inn på ei plate. De som mener noe annet tasser med ryggen mot fremtiden, demokratiet og fornuften.

Og det er ikke spesielt stilig. Ja, det burde nesten forbys.