Viser arkivet for stikkord song

Det årlige kultursnobb-gulpet

En eller annen gang på denne tiden i fjor lovte jeg å la være –resten av året– å skrive mer om det vi kaller Melodi Grand Prix (MGP) her til lands (og som jeg vet at heter Eurovision Song Contest. Slapp av!). Så nå er det på høy tid igjen.

Jeg ber om å bli trodd når jeg sier at øregangene mine fortsatt er ubesudlet av årets norske vinnerlåt, og resten av de musikalske bidragene fra Europa. Jeg har rett og slett ikke hørt dem. Ikke sånn å forstå at jeg har noen bevisst antikampanje gående. Jeg gir derimot fullstendig blanke F i hele hopprennet.

Og saken er veldig enkel: Når jeg hører på radio, går det i den musikkfrie kanalen «Alltid nyheter»; en kanal kjemisk rensket for både MGP, formatert søppel og andre buskvekster. Og jeg har ikke koblet til TV-en min, så der ser jeg kun på DVD og Blu-ray. Og resten av dagen hører jeg på musikk jeg selv velger å høre på, enten av ren forlystelse, eller fordi det skal anmeldes her på huset. Så jeg slipper. Takk og lov.

Og dette skyldes verken arroganse eller et ønske om å fremstå som spesiell eller sær. Men jeg bryr meg ikke, akkurat som jeg heller ikke bryr meg om håndball eller Paradise Hotel. Jeg har ikke tid, og derfor har jeg valgt å eliminere MGP fra livet mitt. Nå er det sikkert de som vil hevde at det er min jobb å følge med også i dette fjollete sirkuset, men der er jeg selvsagt dirrende uenig. Jeg klarte lenge å holde meg unna både Lambada, Macarena og OL-floken, og jeg følte meg ikke som noe dårligere menneske, enn si som noe bedre og mer komplett menneske da jeg til slutt ble eksponert for faenskapet.

Det viktigste poenget er likevel at MGP har helt enormt lite med musikk å gjøre. Det andre er at avgjørelsen er tuftet på empiriske slutninger. Jeg har hørt min dose MGP-sanger, og jeg har fortsatt til gode å høre musikk fra denne «musikalske» brønnen som har klart å bevege meg annet enn å gi meg eksem og lyst til å bli permanent døv.

Sjansen for å oppdage noen artister eller band her som er skikkelig bra er i beste fall mikroskopiske. Og, ja, jeg har hørt om Abba. Men de var unntaket, og det er snart førti år siden de vant med den helt OK låten «Waterloo». Og det er relativt skrinn uttelling, spør dere meg.

MGP handler primært om nasjonal tevling, latterlige kostymer, koreografi og programledere. Musikken kommer ganske langt ned på lista. Og det er helt greit. Akkurat som det selvsagt er helt greit at folk flest ser på. Og det er ditto greit at folk tar flere dager avspasering for å følge semifinaler og hele sulamitten. Selvsagt er det greit, akkurat som at andre gjør det samme når det er Fotball-VM. Folk lever sine egne liv og bestemmer selv.

At årets norske vinner ble gjenstand for en politisk mediesak, der artistens hudfarge ble brukt som argument for at vi ikke burde heie på henne i de internasjonale rundene, var i grunnen bare trist for den åndelig forkvaklede ordførerkandidaten som lot sitt rasistiske tankegods og sin elendige humor lekke ut på Twitter. Slike holdninger og uttalelser er smått uforståelige og ekstremt duste, ikke minst med tanke på at vi nå skriver 2011. Dustekjerringa som avslørte seg selv ble da også pælma ut av politikken. Men selv da handlet det aldri om musikk. For det er ikke dét MGP handler om. Og det har det så å si aldri gjort.

Så igjen: Undertegnedes totalt manglende interesse for MGP handler verken om image eller prinsipielle motforestillinger. Det er en ren prioriteringssak. Skal jeg høre på musikk, begynner jeg heller å lete et sted der det ikke går førti år mellom hvert gullkorn. Og hvis det står så dårlig til med med de seksuelle fantasiene at man må se på MGP for å memorere lettkledde, polske piker, står det virkelig dårlig til på mer enn ett område for dem det gjelder. Og husk dessuten: Sist Norge vant, med den heseblesende og helt fantastisk irriterende «Fairytale» av Rybak, var resultatet at TV-tilbudet ble svekket som følge av at NRK måtte betale for den påfølgende festen. Og da ble jeg forbanna, da. For da innvirket plutselig MGP på livet mitt.

I skrivende stund vites det ikke om Norge har gått videre til finalen, men alle MGP-eksperter var krystallklare på at det var lett match. Men la oss håpe at hun ikke vinner, men kommer foran Sverige.

Det siste er uansett alltid viktig.

ESC: La oss være enige nå: Eurovision Song Contest er noe skikkelig tullball! Jo da, det er det. Ånkli’, skikkli’ supertullball, er det. JO DA!!!

Dagen da nyheten sprakk

Mandag denne uka sprakk nyheten. Verden hadde lenge stått stille. Vi visste det ville komme. Det dirret i luften og vibbene var til å ta og føle på. Det var bare å sette seg ned, sørge for å ha noe sterkt i glasset, se ned, skru opp radioapparatet, knipe sammen øynene og ta imot budskapet.

OK, først måtte man lide seg gjennom noen kjedelige trivialiteter om et eller annet wikkiliks eller hva det nå het, og dernest en oppdatering om en potensiell atomkrig mellom USA og Kina på koreansk jord, også en oppdatering på treningsmetodene til Petter Northug jr. Men så smalt det. Nå kom endelig en offentliggjøring av samtlige deltagere til årets norske utslagsrunder av Eurovision Song Contest, eller Melodi Grand Prix (MGP), om du vil. Endelig noen skikkelige nyheter.

Og det er klart, det finnes knapt noe viktigere. I hele verden. Og de to påfølgende dagene kunne vi lese, se og høre analyser, intervjuer og fortolkninger om hva dette nye, kulturelle laguttaket var et symbol på.

Per Sundnes, sirkusets ubestridte sjef og åndelige leder her til lands, var klar i sin tale: dette var et tilnærmet perfekt laguttak. Her hadde man blandet både gammelt og nytt, her kunne man finne kommende og forhenværende stjerner; de sistnevnte med voldsomt potensial og nyvunnen sult på gammel suksess. Og hva man nå enn måtte mene om Per Sundnes og hans eventuelle habilitet, er det bare å feie all skepsis til side. Vi snakker tross alt om mannen som både landets største avis (Aftenposten) og landets selvutnevnte kulturspydspiss (Dagbladet) i ramme alvor tidligere i år mente at er den aller, aller mektigste mannen i hele Musikk-Norge. Og det er klart, man lytter når den aller, aller mektigste snakker.

Dernest kunne man høre og lese intervjuer, blogger og kommentarer fra journalister i de samme avisene, nå også supplert av VG. Her så man kjapt at det iallfall ikke er noe gærent med integriteten, selvtilliten eller størrelsen på de kulturelle testiklene, for det var på langt nær noen unison enighet mellom analytikerne og Keiser Sundnes. Puh, det er godt vi fortsatt har en fri presse her til lands! En presse som våger å ta til motmæle når makta har lagt sine klamme, inhabile og stramme klør over en sak. Vi bor, tross alt, ikke i Nord-Korea. Eller Sør-Korea (i likhet med Sarah Palin sliter jeg med å huske forskjellen).

Og dommen var klar: I motsetning til i fjor, da MGP ifølge de samme kommentatorene nærmest bugnet over av talent, kvalitet og en fint balansert blanding av ungt og gammelt, var beholdningen i år smått skuffende. Med mulig unntak i de kommunistiske hip hop-veteranene i Gatas Parlament og hele Norges The BlackSheeps.

Når det gjelder Gatas Parlament er det muligens vrient å skjønne hvorfor de akkurat nå skulle stille opp i MGP. Men det er nærliggende å tro at det hviler en slags «if you can’t beat them, join them»-filosofi, samt at de i sin iver etter å tjene fotfolket har funnet ut at MGP i mye større grad representerer gutta på gølvet enn en ensom vandring i obskuritetens mørke, med sviktende platesalg og oppmerksomhet.

The BlackSheeps er en helt annen historie. Da de vant barnehagekonkurransen til MGP, MGP jr., var det med en låt som var så bra at norske musikkjournalister i en felles kåring kronet låten «Oro jaska beana» til den beste låten som kom ut i 2008. I verden. Foran Beyoncé, Nick Cave, Madrugada, AC/DC, Coldplay og alle andre. I hele verden, altså. Og de ble booket til Buktafestivalen, med følgende attest fra festivalsjefen: «De er det mest omtalte og interessante som har skjedd på den nordnorske rockscenen siden The Pussycats herjet på midten av 60-tallet». Stekk og pess, Madrugada og alle dere andre, kunne han gjerne ha tilført.

Men bortsett fra gjenlevningene fra verdens beste låtskrivere og det mest interessante bandet fra Nord-Norge siden 60-tallet, og de ironiske rapkommunistene, var det visst ikke mye å skryte av. Falne Idol- og andre realitystjerner utgjorde visstnok en litt for stor andel.

Og det er klart: Slikt blir det overskrifter av. For det er vel ingen som med hånden på hjertet kan påstå at MGP er et musikalsk undermåls sirkus, der det popper opp en og annen halvgod låt hvert skuddår? Nei, klart det ikke gjør. Og de som måtte være i tvil kan jo bare spørre Jahn Teigen eller Johnny Logan, to av Europas beste artister. Noensinne. I hele verden.

MGP viser vei. MGP peker mot kvalitet. MGP leder de musikalsk rettroende mot musikkens hellige gral. MGP er Gud. MGP i det høyeste, vi tilber deg.
Amen.

MAKT-PER: Også benytter vi oss av nok en mulighet til å vise bildet av Musikk-Norges overlegent mektigste mann, som med stø hånd regjerer over landets viktigste og mest kvalitetsfulle gruppering musikere, selveste Crème de la Crème innen moderne musikk: Melodi Grand Prix.