Viser arkivet for stikkord stooges

Noe var faktisk artigere før

Nei, dette skal ikke handle om at The Stooges er tidenes beste band, og hvilken plate med hvilket band som er best. Ingen lister eller rangering av musikk. Ei eller om streaming er bra eller ikke (jeg synes fortsatt at «strømming» høres litt underlig ut).

Men det skal handle om lytteropplevelser. Og at endringer i disse nødvendigvis må påvirke folks måter å forstå musikk på. Og jeg sier ikke at alt nødvendigvis var bedre før, men det var så definitivt annerledes. Der er selv nostalgikere og hipstere noenlunde enig.

Jeg hører minst like mye på musikk nå som jeg gjorde da jeg var skikkelig ung (og muligens også litt lovende). Men det plager meg at jeg hører annerledes på musikken. Før i tiden (grrr, nå høres jeg gammel ut!) hørte jeg nemlig grundigere gjennom skivene mine enn hva jeg gjør i dag. Ble det kjøpt inn ei plate, pløyde jeg meg gjennom den med en helt annen innfallsvinkel og motivert fandenivoldskhet enn hva tilfellet er i dag. Jeg hørte gjennom skiva fra start til slutt, kun avbrutt av den obligatoriske snuoperasjonen, med en mye større konsentrasjon plata gjennom enn jeg gjør når jeg sveiper meg gjennom skivene iPoden, eller for den saks skyld CD-ene mine.

Teorien min på dette har lenge vært at jeg hadde mye dårligere råd da jeg var ung. Og klart, noe av forklaringen ligger her. Med begrensede inntekter, som primært ble sopet inn gjennom intens sommerjobbing, var det et færre antall skiver i måneden som utvidet samlingen enn det skulle bli når man fikk seg jobb; og i en kort, intens og naivt gøyal tid med studielån og stipend. At man skulle betale disse pengene tilbake var derimot ikke en tanke man ofret nevneverdig mye energi og tid til. Men her ligger overhodet ikke hele forklaringen. Det viktigste er nemlig formatet.

Jeg kjøpte ikke CD-spiller før våren 1991, noe som var ganske sent i iallfall min kompisflokk. Grunnen var enkel. Vinylutgavene av nye plater begynte å komme ut på markedet flere uker etter CD-versjonene, og for en ubehjelpelig nerd var det helt utenkelig å skulle vente med å få høre musikk vennegjengen allerede hadde begynt å danne seg meninger og oppfatninger om. Man ble dum tidlig før.

Så jeg begynte å kjøpe CD-er. Fryktelig mye CD-er. Herregud, så mye CD-er. Altfor, altfor mange CD-er. Jeg aner ikke hvor mange slike jeg eier i dag, men det er sikkert mulig å stille både alvorlige diagnoser og trekke ufordelaktige konklusjoner om man begynner å telle dem. Likevel har jeg ikke samme forhold til disse digitale rundingene som jeg har til vinylen. Og derfor har jeg heller aldri sluttet å kjøpe vinyl, denne herlige gamle vriompeisen som bare nekter å dø.

Og da slo det meg: Vinylformatet er som skapt for lytting. Du orker ikke gå frem og tilbake, løfte opp stiften og sette den ned på neste spor når det kommer en låt du ikke rådigger med én gang. Du lytter deg heller gjennom hele album på en helt annen måte, og slik det sannsynligvis var ment å være. Og misforstå meg rett, for jeg elsker konseptet med iPod og lignende maskiner, og jeg ser klart masse fordeler med WiMP og Spotify.

Men jeg blir ikke glad i skivene på samme måte. Jeg kan ikke ta ut alle mp3-filene mine med f.eks. The Stooges, se på dem, kose med coveret og lukte på papiret. OK, dette kan muligens oppfattes som noe i grenselandet mot ytterligere diagnoser, fetisjer og seksuelle blindgater, men det får heller våge seg. Og greit nok, det var og er mye mer sexy med vinyl. Lydfiler og streaminger vil alltid være hermetikk sammenlignet med vinyl.

«Åh, men det er jo så kjedelig å snu plata», tenker du kanskje? Men det er ikke det. Det er nemlig skikkelig koselig å snu plata, er det. Så tørker man litt støv av den og legger den ned på tallerkenen med den største kjærlighet og smiler.
Og førstelåten på B-sida var alltid et av platas beste spor.
Og man lærte seg tittelen på den. I dag memoreres heller låten som f.eks. «nummer 6», og den er bare en låt mellom start og slutt. Æbuuuuh! Og derfor synes jeg det er lidderlig gøy at vinylsalget bare øker igjen.
Og det er masse unge folk som har begynt å kjøpe det også, og de kan jo ikke være nostalgiske. Så de kommer etter.

Verden går heldigvis ikke bare fremover.

VINYL: Mmmmmm… sjekk den fine etiketten på den engelske pressinga av The Stooges-klassikeren «Raw Power» fra 1973. Heia vinyyyyyl!

Klassikertørke i tidsmaskinen

Sist helg var jeg dj ved et av byens utesteder, og et av ønskene jeg mottok var fra ei jente på cirka 19-20 år. Hun ville høre noe Pixies, og helst fra plata «Doolittle», et ønske som var lett å innfri. Jeg husker godt da jeg kjøpte den på våren i 1989, og jeg digga den hemningsløst.

Plata har så avgjort tålt tidens tann, og kan lett regnes inn under kategorien «klassiker», da plata utgjorde en brøyteplog i å åpne verden for det man da kalte undergrunnsrock.

Det er f.eks. veldig vanskelig å forestille seg suksessen til Nirvana uten Doolittle-bautaen. Også så begynte jeg å tenke, og da ble jeg ganske paff:

Da denne tjuetoårige plata kom ut var det under tjueto år siden debuten til The Stooges og Led Zeppelin, The Doors og The Velvet Underground hadde gitt ut sine første plater, The Beatles eksisterte fortsatt, The Kinks hadde flere knallskiver igjen og Elvis var fortsatt i filmtåke og stod foran sitt comeback. Og midt mellom alt dette kom diskoen, punken, heavyrocken, glamrocken, hiphopen, garasjerocken, osv.

Og det var da jeg begynte å tenke på tidsbegrepet i musikken og at tjue år i 1989 var uendelig mye mer enn tjue år bakover er i dag. Ikke for at alt nødvendigvis var så mye bedre før, jeg er verken nostalgiker eller spesielt reaksjonær, men det er likevel ikke til å stikke under en stol at antall klassikere i populærmusikken er besynderlig færre enn hva det var.

Jeg har kommet frem til noen få eksempler, og dette er påstander jeg virkelig har diskutert og verifisert i kryssilden med mange av mine (nokså) musikkinteresserte venner. Så min påstand er at det ikke har kommet ut mer enn et énsifret antall klassikere siden 1990. Og med klassikere mener jeg selvsagt ikke klassiske gode plater jeg selv holder høyt.

Herregud, jeg har sågar en beskjeden spalte i herværende avis der jeg en gang i uka omtaler skiver under denne vignetten. Men jeg tenker på plater som har flyttet fjell, hatt en sterk påvirkning og i tillegg var kommersielle suksesser.

Og jeg er mer enn villig til å diskutere dette videre, men jeg har nok dessverre skammelig rett her, og jeg tar som kjent ikke feil. Som Jerry Lee Lewis sa (fritt oversatt etter hukommelsen):
«Jeg tar aldri feil. Jeg har alltid rett. Men én gang tok jeg feil, men så sjekket jeg det opp. Og jeg hadde rett likevel!»

Så her er de siste åpenbare klassikerne som har kommet etter Pixies-plata til min unge venninne, og jeg understreker at dette ikke har noe som helst med min smak å gjøre.

1: Nirvana. «Nevermind» (1991)
De snudde rocken og populærmusikken på hodet. På cirka ett døgn var heavyrocken død, og den dag i dag selger den fortsatt som hakka møkk og inspirerer nye generasjoner. Ingen andre band fra denne bølgen er i nærheten. Nei, ikke Pearl Jam heller!

2: Metallica: «Metallica» (aka «The Black Album») (1991)
Solgte helt ellevilt mye og gjorde at de var et av få metalband som overlevde overgangen til nittitallet. Mange holder muligens deres første tre skiver høyere, men dette var plata som gjorde dem til et av verdens største og mest innflytelsesrike band.

3: Radiohead: «OK Computer» (1997)
Kommer til evig ettertid å prege diverse kåringer over tidenes album, og tok bandet fra å være et interessant popband til å bli noe mye større, hva man nå enn synes om Thom Yorkes pretensiøse vesen.

4: Eminem: «The Marshall Mathers LP» (2000).
Tok hip hopen inn i det nye årtusenet og har solgt cirka 20 millioner eksemplarer, hele tre millioner bare den første uka den var i salg. Ommøblerte platebransjen og fikk plutselig eldre –og ikke spesielt musikkinteresserte– damer i Dagbladet til å skrive kronikker om hans lyrikk og kvinnesyn. Sier i grunnen alt.

Og that’s it! På tjueto år har det altså ikke kommet mer enn fire objektive klassikere (for dette er ikke ei smaksliste, men ei liste av skiver som tåler å bli nevnt i samme åndedrag som «Revolver», «Appetite for Destruction», «The Doors», «Velvet Underground & Nico», «Exile On Main St.», «London Calling», «Thriller» osv.).

Og dét er jo ganske tynne greier, er det ikke? Og det sjokkerer meg litt. Jeg har ikke engang noen bastant konklusjon, for det lages jo fortsatt bra musikk. Og det går heller ikke an å si at albumet har avgått ved døden, for det levde i aller beste velgående i begge de to foregående tiårene.

Og mange artister har i denne perioden hatt viktige skiver eller enkeltlåter som har satt sitt preg på bransjen (Britney Spears, Jeff Buckley, PJ Harvey, Jay-Z, Alanis Morissette, Beyoncé, Madonna, Red Hot Chili Peppers), men internasjonale klassikere som er helt der oppe?
Nei. Mener nå jeg. Og jeg skal definitivt være mer enn åpen for innspill og debatt.
Men at jeg er inne på noe er jeg brennsikker på.
Noe annet skulle tatt seg ut.

NIRVANAS NEVERMIND: En av de aller siste klassikerene som har kommet ut, hva man nå enn måtte mene om selve musikken (men den var bra den, altsaå!)