Viser arkivet for stikkord streaming

Kunsten å gi noe en sjanse

Her om dagen ble jeg helt i bedaring over hva jeg skulle sette på av musikk på min relativt korte vei til jobb. Jeg har det ofte slik. Det ble enda verre etter jeg fikk iPod, av den enkle grunn at det er mer å velge mellom. Det var enklere med walkman. Nå har jeg over 35.000 låter å velge i, og dermed noen tusen skiver inni den lille dingsen. Det er et sant mareritt om man er småtrøtt og lite lysten til å stilles overfor valg. Takk og lov at jeg ikke har en iPhone med Spotify og WiMP i tillegg. Da hadde jeg vært nødt til å stå opp før jeg la meg for å rekke jobb.

I slike situasjoner tenker jeg på muldyret, denne sliteren som er ei krysning av hest og esel; dette genetiske blindsporet (det er ikke forplantningsdyktig) har visstnok en programmeringsfeil som gjør at det går helt i lås om dyret tvinges til å velge, med den litt triste bieffekten at det kan bli stående å virre mellom to hauger havre og sulte i hjel, fordi det ikke klarer å bestemme seg for hvilken haug den skal begynne å ete av. Parallellen til meg selv om musikkvalg er skremmende lik. Løsningen blir som regel å sette på noe gammelt jeg med hundre prosent sikkerhet vet at jeg liker. Så her om dagen satte jeg på Talking Heads-plata «Remain in Light» og gikk på jobb.

For folk som kjenner meg godt, og dernest musikksmaken min, er dette noe av et paradoks. Denne tidvis svært dansbare, eksperimentelle og nokså underlige plata er ganske langt unna det meste annet jeg liker (og jeg har en mer variert samling enn mange tror, bare så det er sagt). Ikke er jeg spesielt fan av det legendariske New York-bandet heller. Men jeg elsker «Remain in Light». Og grunnen er enkel: Jeg ga den tid. Uhorvelig mye tid. Og jeg ville like den.

Jeg var femten år da jeg kjøpte den på ei platesjappe som het Utopia i Oslo, fem/seks år etter den ble sluppet. Husker at jeg sto der og snudde og vendte på den. Synes det var noen jækla stilige fly på bakcoveret. Også hadde jeg nettopp sett livefilmen «Stop Making Sense». Talking Heads var skikkelig bra, hadde jeg skjønt. Eller, det vil si, jeg trodde at Talking Heads var dritbra. Så skiva havnet i en bunke i lag med seks eller sju andre og ble kjøpt uhørt.

Vel hjemme i herlige Nordland var jeg nok et syn for penger ved første avspilling av plata. Det var noe av det rareste og mest utålelige jeg hadde hørt. Haka mi formelig datt i golvet med et tomt klask. Pling-plong-lyder, elementer av funk, en steinrar produksjon (den gang ante jeg ikke hvem Brian Eno var), også dro jeg kjensel på en låt jeg hadde hørt på ungdomsdiskotek (herregud, man hadde fritidsproblemer) og ikke kunne fordra. «Once in a Lifetime», het den. Den liker jeg fortsatt ikke, og har slettet den på iPoden.

Men jeg hadde fryktelig lite penger og den gang ei nokså begrenset platesamling. Så når jeg hadde spilt de andre platene mine i filler, var det bare å gyve løs på plata med de stilige flyene på bakcoveret igjen. Presse meg gjennom den, gang etter gang. Og så begynte det å skje noe. Låtene og melodiene smøg seg inn og platas storhet åpenbarte seg sakte, men sikkert.

Sånn var det. Sånn er det ikke. Ikke at det nødvendigvis var bedre før, men våre lyttevaner er totalt endret. Én sak er at bevisstheten rundt konseptet «album» er mindre (men ikke utdøende!), men når man gjennom diverse streamingtjenester har tilgang på millioner av låter, sier det seg selv at man ikke gidder å gi ei plate et tosifret antall sjanser. Fordi man vet at det bare er å punche inn et nytt navn i søkefeltet, så er veien til et nytt lydspor sekunder unna.

Og la meg på ingen måte bli misforstått dit hen at jeg klandrer folk for ikke å nilytte på skiver de ikke liker. Jeg bare vet at dette for min egen del ga meg lytteropplevelser jeg ellers aldri ville fått, simpelthen for at jeg ga skivene mine mer og lengre tid til å sette seg enn det, ikke bare folk, men jeg selv gjør nå.

Og da er vi tilbake til utgangspunktet, og nå er jeg over i det selvsentrerte igjen, for dette gjør det jo helt uutholdelig å være meg; dette musikalske muldyret som ikke aner hva jeg skal høre på for at det er så mye å høre på.
Jeg får lyst til å vrinske høylytt i ren fortvilelse.

REMAIN IN LIGHT: Bør kjøpes på vinyl, og så bør du isolere deg med intet annet å høfre på i noen uker. Tortur, sier du? Muligens, men det KAN hende du får et musikalsk kick av det. Spotify, schmotify, du liksom

Det er feige parti!

Jeg har et ordentlig traumatisk minne fra barndommen. Vel, noen flere kanskje, men jeg har ett som er fotballrelatert og som handler om urettferdighet. Vi var det som da het smågutter. Og vi var, ja, små gutter. Tolv år eller deromkring, og vi skulle spille mot et lag fra Trondheim i fotballturneringen Scandia Cup.

Under oppvarmingen stusset vi litt over at motstanderne våre ikke varmet opp på motsatt side av banen, men at det i stedet jogget en gjeng kolossale ballhester med skjeggvekst både i hendene og på tennene, og med overarmer som var større enn lårene på de største guttene på vårt lag. Da dommeren manet til kampstart, og vi på Fauske/Sprint tok av oss overtrekksdraktene og blottgjorde de superstilige og oransje kampdraktene våre, var det fortsatt de samme gorillaene som sto på motsatt side.

Det viste seg i ettertid at de var et slags farmerlag til Rosenborgs yngre avdeling, og det var mer enn tydelig at dette var en gjeng rurale obelixer som ikke engang hadde smakt morsmelk, men som umiddelbart etter fødselen var blitt koblet direkte på siloer med illegalt kraftfôr og veksthormoner som i utgangspunktet var ment mer for brunstige dølahester enn ballglade smågutter pre puberteten. Vi ble livredde, og en på laget vårt bøyde seg ned i knestående og brølte mot dommeren av fulle lungers kraft: «Det e’ feige parti!!!»
Han fikk gult kort før kampen startet, en kamp vi tapte med kalassifre.

Det er som regel alltid lettest å være størst, selv om vesle David slo filisteren Goliat mot alle odds, i hvert fall i følge Første Samuelsbok i Den hellige skrift. Hadde utfallet vært omvendt hadde neppe historien vært verdt å nedtegne og filisteren, enn si filleristeren, Goliat hadde stått igjen som det eneste verdt å huske.

Platebransjen er ikke noe unntak. Også der er det feige parti, og sånn har det alltid vært, og sånn kommer det alltid til å bli. Jo større et plateselskap er, desto lettere er det for dem å forhandle seg til ordninger og avtaler de små og uavhengige bare kan drømme om, på samme måte som at de selvstendige platebutikkene (de få som fortsatt finnes) stiller mye svakere enn de store og sterke kjedene.

Den eksplosjonsartede fremveksten av Spotify og Wimp som avspillingsmetode for musikk har understreket disse forholdene ytterligere. Aftenposten kunne i går skrive det mange – undertegnede inklusiv ­– allerede har hevdet lenge: De store plateselskapene har mye bedre avtaler med stremingstjenestene enn de små selskapene. Petter Singsaas, den norske sjefen for Universal, som er verdens største plateselskap, og som også i Norge er klart størst med sin markedsandel på hele 35%, sier det i klartekst: «Alle slike avtaler er resultat av forhandlinger, og da kommer vi selvfølgelig inn med kiloene våre».
Og det er selvsagt ikke noe gærent i at Universal vagger inn på forhandlingsrommene til Spotify og Wimp, dumper ned på de pløsete rumpene sine, måker de fettete fleskepølsene sine i bordet og krever spesielbehandling. Det hadde jo alle gjort. Det som er gærent er at de får det slik.

Det har til nå hvilt en slags stupid hippiefilosofi om at nedlastning og streaming er en stor fordel for de små selskapene og artistene. At de nå ikke trenger det enorme apparatet for å nå frem til sitt publikum, at de nå skal tjene penger på konsertvirksomhet osv. Og det er klart, tanken er fin, den. Men som det er ellers i verden er det de største og mektigste som vinner også her. Derfor er det nå flere små selskaper som vurderer å trekke seg fra hele sulamitten. Grunn: Fordi det er feige parti. Fordi de, i likhet med en gjeng livredde smågutter fra Fauske på åttitallet, allerede kan se utfallet av kampen, og da er det overhodet ingen vits å spille den først, med alle de skader, ydmykelser og traumer det i tillegg kan medføre.

Når selskapene bak relativt etablerte artister og kommersielt tunge navn som Erik og Kriss, Madcon, Henning Kvitnes, Vamp og Karpe Diem velger å holde sine siste produkter unna Spotify, er det selvsagt ikke fordi de ikke vil at mange skal få høre låtene, men fordi de vil tjene penger på dem mens de fortsatt er ferskvare.

Og dét er ikke noe rarere enn at de som lager julenissemasker ikke selger dem på billigsalg i desember. Det er nemlig lurt, og skal man kjempe mot krefter større enn en selv, er kløkt og intelligens et av få midler man har tilgjengelig, om man da ikke melder seg ut av hele dansen.

DAVID MOT GOLIAT: Det gikk jo skikkelig i bra bibelen, sier du kanskje? Jo da, greit nok, men der gikk det også helt strålende å lage vin av vann. Og vannet kunne man gå på. I ettertid er det i grunnen ikke så mange som har fått til det samme.