Viser arkivet for stikkord sv

Respektér sofaen

Hele 37,5 prosent av landets stemmeberettigede lot av forskjellige årsaker være å avgi stemme ved årets kommune- og fylkestingsvalg. Det har ikke vært måte på hvor mange som har uttrykt bekymring og indignasjon på demokratiets vegne over dette faktum. Effekten av terrorangrepet 22. juli ble altså ikke like demokratisk utslagsgivende som det mange hadde håpet på.

Hva årsaken til dette er, tevles valgforskere, politikere, akademikere og all de andre dyra i Hakkebakkeskogen om. Ingen har svaret. Ergo må vi andre også ha lov til å synse litt. Og dette handler altså om landet generelt og sett under ett. Ikke hver enkelt kommune eller by, noe som krever mange, lange og interne forklaringer.

Det som virker å være på det rene er at krisestemninger og kollektiv uro gjør folk mindre lysten på å ta sjanser, at de heller tviholder på det trygge og søker mot politiske valg de allerede kjenner innholdet i. I Norge vil dette tradisjonelt sett si at folk sokner mot de historiske gigantene Arbeiderpartiet og Høyre.

Det har også skjedd ved årets valg. Å gi 22. juli den hele fulle forklaringen er likevel for enkelt. Man vet at Arbeiderpartiet gang på gang har vist en formidabel mobiliseringsevne når det drar seg til, og Høyre har da også vokst jevnt og trutt på meningsmålingene lenge før tragedien i Oslo og på Utøya fant sted.

Nå er jeg selv av den oppfatning at en av de viktigste godene ved å bo i et fritt demokrati er retten til å treffe egne valg og gjøre som en selv vil, iallfall innenfor et relativt anstendighetsnivå og uten å bryte loven. Å la være å stemme er også en rettighet, og det dummeste vi som stemte gjør nå er å rakke ned på, uffe oss eller latterliggjøre de som avsto fra å benytte seg av stemmeretten sin.

For de har også bestemt seg. De har bestemt seg for å gi faen. Og vi kan mislike det herfra til evigheten, akkurat som vi kan velge å mislike at presumptivt oppegående mennesker stemmer på politiske partier vi selv ikke hadde tatt i med ildtang. Demokrati er også å godta at dine medborgere gjør andre valg enn du selv ville ha gjort.

Og til alle de hverdagsheltene som driver partipolitikk i Norge, for det mener jeg helt uironisk at dere er, så fremstår dere nok dessverre som dørgende kjedelige og uinteressante for mange. Selv tradisjonelle oppviglere og opposisjonelle partier som Frp og SV er ikke lenger noe gøy å stemme på, om man har lyst til å vise fingeren til det politisk etablerte Norge. Når Frp mest av alt ønsker å komme i styre og stell og bli et bredt parti «for folk flest», mister de ei fjær i hatten for mange.

Og et Frp som må drive en valgkamp med bremsene inne på fremmedfryktsaken mister mye av sin politiske attraktivitet for mange. Akkurat som miljøpartiet SV, som går i demonstrasjonstog utenfor Stortinget og roper slagord mot miljøpolitikken til regjeringen de selv sitter i.

Da er det lett å sitte igjen med inntrykket at de tradisjonelle opposisjonspartiene har det samme forholdet til reell politisk makt som bikkjer har til bilene de elsker å jage og bjeffe mot. For de aner virkelig ikke hva de skal gjøre når de tar dem igjen.

Og sentrumspartiene og de ytre fløyene mangler allmenn appell. Og da lar mange være å stemme. Fordi de tenker at det ikke er viktig nok om det blir Høyre eller AP. Da er det er deres demokratiske rett å slippe å mene noe. Dessuten er de strengt tatt inne på noe vesentlig.

SOFAVELGER: 37,5 % av de stemmeberettigede lot være å stemme ved årets valg. Det har skapt mange unødvendige og moralistiske bekymringer blant folk.

Synge-Hjort vs. Furte-Halvdan

Folk må slutte å klage over at det er lite som skjer i norsk kulturliv og i norsk politikk. OK, mandagens offentliggjøring av vinnerkandidatene til Spellemannprisen var en daff og flau vind, men det er ingen som gidder å hisse seg opp over det. Og norsk politikk er i sannhet ganske søvndyssende. Vi har det rett og slett for bra, og man skjønner noe er alvorlig galt når Frp forsvarer ulovlige innvandrere som skal sendes ut av landet. Da er det etter all sannsynlighet ikke spesielt mye å hisse seg opp over.

Men akkurat da nøden var som sterkest, kommer heldigvis Jens Johan Hjort (syngende advokat og ordførerkandidat til Tromsø Høyre) og Halvdan Sivertsen (tidligere SV-representant i bystyret i Bodø og populær visesanger) susende inn fra høyre og venstre. Og vips, så var norsk kulturliv og politikk noen prosent morsommere.

For dem som har ligget i koma det siste døgnet, eller sett så mange filmer på TIFF at de ikke har rukket å lese ei avis eller snakke med noen andre mennesker, er saken som følger:
Forrige uke gjorde Nordlys et videoopptak med Jens Johan Hjort, der han sang en egenkomponert valgsang, på melodi av Halvdan Sivertsens for lengst kanoniserte viseklassiker «Kjærlighetsvisa». Dette har blitt hvisket i øret på Sivertsen, som nå er så eitrende forbanna på Hjort at han truer med både advokat og det som verre er. Jeg tror advokat Hjort kommer til å sove relativt trygt om natta. Som nybakt aktør i politikken er det atskillig vanskeligere utfordringer som vil komme ham i møte det inneværende kalenderåret.

Men jeg forstår Halvdan til dels. «Kjærlighetsvisa» er ei av de mest spilte og kjære visene som er risset inn i berget her til lands, til tross for dens mæææget kontroversielle innhold. Nå er det ikke ofte at SV-ere tar til orde for drikking på offentlig sted, men denne visa inneholder ei setning jeg har skrevet om i denne spalten tidligere, og som har skapt harme i tandre kretser. Linja er «[…] og fire kald pils ligg neri vannet, og vi é brun og fin og hand i hand». Faktisk var dette drikkfeldige og amoralske poenget av såpass drøy karakter at den pietistiske og paranoide musikklæreren til min tremenning på Levanger i Nord-Trøndelag forlangte at de skulle bytte ut pilsen med brus. Ordet «jævlig», som også er i sangteksten, ble selvsagt også visket bort.

Det som derimot har fått Halvdan til å se rødgrønt er at linja «Da har æ ei som vet at folk vil våkne/ Og at vinden ifra høyre snart må snu» er skrevet om av Hjort, og på toppen av det hele gjort til inntekt for nettopp en høyrevind som for tiden feier over Europa. At han er irritert er i og for seg greit, men det er slik verden fungerer.

Og, for all del, man trenger overhodet ikke like alt som skjer i verden bare for at det er slik, men når en låt blir tilstrekkelig kjent, som f.eks. «Kjærlighetsvisa» er, er det alltid noen som vil bruke melodien for å tonesette egne tekster, fordi det å skrive melodier ikke er noe folk flest behersker. Og dette vet Halvdan alt om (og sikkert også Hjort), med mindre han har drukket så mange pils som ligger neri vannet i det siste at han har svidd bort all hukommelse.

Halvdan Sivertsen er Bodø/Glimt-supporter, og han har sikkert stått på Aspmyra og sunget sangen «Bodø/Glimt suuuuperlag! Det é det bæste vi har i dag!», en låt hvis opphav kommer fra tittelsangen til musikalen Jesus Christ Superstar. Personlig kan jeg knapt tenke meg verre skjending av en låt enn at den blir gjort til en Glimt-hymne, men det er nå en annen sak. Ikke tror jeg Jesus hadde spesielt sans for det heller. Og teksten er jo fullstendig absurd. Men det er sånn det fungerer her i verden.

Og har Halvdan glemt helt av at han regelrett radbrekte og sosialdemokratiserte den i utgangspunktet briljante rennesteinspoesien til Shane MacGowan og The Pogues, med en daff og markedstilpasset versjon av juleeposet «Fairytale of New York»?

Men det er lov. Også for Halvdan. Og det skjer. Også kan man selvsagt mislike det, men av og til kan det være lurt å heve seg over slikt, i stedet for å gi sine motstandere masse oppmerksomhet, for ikke å glemme at man selv fort kan fremstå som både furtete, hårsår og smålig.

DEN SYNGENDE ADVOKAT: Jens Johan Hjort har skapt harme, nærmere bestemt hos den tromsøfødte bodøartisten Halvdan Sivertsen. Bodø SV mot Tromsø Høyre. Snakker vi her rett og slett om kulturpolitikkens «clash of the titans»? Spennende, spennende! Følg med, følg med!