Viser arkivet for stikkord the

Ikke kødd med kongen!

JUSTIN BIEBER: Det største som har skjedd i hele verden siden oppskjært brød, hjulet og iPad på én og samme gang? Nja, det er nemlig ikke helt sånn at man blir det bare fordi man for en stakket stund er større en Kurt Nilsen og pæreis til sammen. Han er iallfall ikke konge. Det finne bare én konge. Og, nei, han hater ikke Harald. Foto: REUTERS/Brendan McDermid

Jeg aldri vært spesielt stor tilhenger av konseptet monarki. Makt er noe man skal gjøre seg fortjent til, og ikke arve. Dette uhyre middelalderske konseptet til tross: Det er noen få som fortjener å bli titulert som konge. I musikken er det én, og bare en, som noen gang vil fortjene denne statusen.

Og med all respekt å melde, for det er selvsagt en drøss uoffisielt titulerte helter og heltinner i musikkhistorien. Madonna omtales ofte som popdronning, selv om karrieren hennes nå ser ut til å ha fått møll i hermelinpelsen, Michael Jackson er etter sigende kongen av pop, Aretha Franklin er dronningen av soul, Justin Bieber er konge av hva det nå enn han er han er konge av, Beyoncé og Rihanna er sikkert begge dronninger av noe, Åge er kongen av trønderrock. Ja, også Jahn Teigen, da. Som er MGP-konge.

Og daglig krones det konger og dronninger over en lav sko. Utelivskonger, dekkonger, TV-dronninger, forfatterkonger, håndballdronninger, glamourdronninger, kjendiskonger, eiendomskonger, finanskonger, hotellkonger, countrydronninger, blueskonger, reklamekonger, værdronninger, driblekonger og missedronninger. Det er til å miste pusten av. Og da har jeg unnlatt å nevne alle prinsessene og kronprinsene.

Én sak er at monarkiet med dette står i alvorlig fare for å utvannes, hånd i hånd med et språk som øyensynlig dras ned i den samme søla. For det er bare én konge, og han trengte ikke engang ei krone på hodet for å bli det. Han ble det fordi han forandret verden, og fordi han i dag fortsetter å gjøre det, og alle som utfordrer tronen hans blir for latterlige hoffnarrer å regne, uansett hva Justin Bieber sine beliebers måtte mene. Og det er selvsagt Elvis Presley, kongen av rock’n’roll. Og man kan like det eller la være, men man oppnår kun å vaske ut egen troverdighet ved å forsøke seg på å gjøre ham rangen stridig. Elvis var, er og vil alltid være kongen. Ædda superbædda!

Så nå når Justin Bieber-støvet har lagt seg litt her i landet, kan det være på sin plass å understreke noe vesentlig, og det er at Justin Bieber aldri, aldri, aldri kommer til å kunne hamle opp med Elvis. Bare tanken på hva Elvis kunne stelt i stand om han hadde YouTube, Twitter og Facebook er overveldende. Men selv uten disse hjelpemidlene har han klart å selge over en halv milliard skiver, og den dag i dag – 35 år etter hans «død» – er han det største popkulturelle fenomenet verden har sett og hørt.

Hans rent musikalske kvaliteter var ubestridte, han er til dags dato en av de største vokalistene verden har hørt og hans produktivitet ufattelig å begripe i dag. Bare å sammenligne Michael Jackson, enn si gi ham en kongetittel, er for grov majestetsfornærmelse å regne. Skarve ti studioalbum, en bråte hits og noen vel utførte dansetrinn Gudfaren av soul gjorde lenge før han er ikke nok. Sorry, Espen Eckbo.

Og Justin Bieber? Haha! Arti’ førr ongan, som vi sier her oppe. Så når presumptivt oppegående journalister her til lands, og noen ikke fullt så oppegående, begynner å snakke om at han har «en gudbenådet stemme» og at han er «det største som har skjedd innen popkultur» er det til å le seg i hjel av. Har de hørt Elvis, eller «The Power of E» som karakteren Sailor kaller det i filmen «Wild at Heart»? Sannsynligvis ikke.

Justin Bieber er pen og har scenetekke mot en begrenset publikumsmasse, men der stopper det, og om noen år står det klar en ny, glattbarbert kloning klar til å overta. Og så nært kommer vi; altså at han klones. Ikke krones. Så la oss sitere garasjerock-kongen Lux Interior (R.I.P.) fra kongebandet The Cramps (der også gitardronninga Poison Ivy spilte), en mann hvis utseende i sin tid ble karakterisert som «En Elvis fra Helvete» av undergrunnskongen Jeffrey Lee Pierce:

«People laughed at Elvis cause he was fat or something, and forgot that he completely changed the world ».
Nemlig. Klok mann, Lux Interior. Ja, helt konge, faktisk.

Kjeften påræi, kjøttpuck!

Perspektiver. Det er viktig med perspektiver. Ofte er nettopp dette en skrikende mangelvare i norske debatter. Takk og lov finnes det utlendinger som likevel kan få oss til å føle oss durabelig smarte. Visse utlendinger. Én spesiell utlending. Og han kan gjerne bli laget pølse av med én gang.

Det er lov å dumme seg ut. Alle må ha muligheten for å uttrykke seg klønete, og samtidig få lov til å beklage seg etterpå. I kjølvannet av terroraksjonen i Oslo og på Utøya har vi alle sammen vært ganske lammet av både alvoret og omfanget. Siden hodet i utgangspunktet ikke er utstyrt med mekanismer til å absorbere slike grusomheter, kan noen hver få seg til å si dumme ting.

Som da Siv Jensen sa at stigmatiseringen av Frp var minst like ille som selve terroraksjonen. Ryggmargsrefleksen sendte henne rett i offerrollen, og det tok da ikke lang tid før hun gikk ut og understreket med all tydelighet at hun selvsagt ikke mente dette, og det var ord som hadde falt uheldig i et opphetet øyeblikk. Så da godtar vi det.

Da er det verre med de som ikke engang beklager seg, men som heller utviser en total mangel på både empati, intelligens og perspektiver. I forrige uke spilte den engelske artisten Morrissey på Klub Stodola i Warszawa i Polen.

Den tidligere The Smiths-frontfiguren og legenden (i hvert fall sett med britiske øyne) er kjent for å være både frittalende og relativt lite opptatt av hva som regnes som politisk korrekt eller ikke. I Warszawa toppet han likevel sine egne dumheter. Hvorvidt det var med overlegg, eller om det bare var en tøysete forsnakkelse, vites ikke. Sikkert er det uansett at han stod igjen som en skikkelig kjøttskalle.

Morrissey er vegetarianer. Og det må han selvsagt få lov til å være. Personlig har jeg likevel alltid hatt trøbbel med hans svært dogmatiske og militante retorikk rundt sitt noe hysteriske syn på kjøtt og de som spiser det. Blant annet har han stoppet konserter fordi han har kjent lukten av kjøttinnholdig mat, har nektet å spille på festivaler som selger animalske matretter osv.

I Warszawa hoppet han derimot i ehhh… salaten under introen av den gamle The Smiths-låten «Meat Is Murder». Uttalelsene var like dumme som de var sjokkerende:
«Vi lever alle i en morderisk verden, som hendelsene i Norge har vist. Men dette er ingenting mot det som skjer på hurtigvarematkjedene».

Siv Jensens brøler fremstod med ett som både følsom og smart. At han tidligere på samme konsert urfremførte låten «Scandinavia» med åpningslinja «Crime in Trondheim; I despise each syllable in Scandinavia. Let the people burn, let their children cry and die in blind asylum» gjør liksom ikke saken spesielt bedre.

Og, jo da, låten har en poetisk vending der han i siste vers bekjenner sin elsk til nettopp Skandinavia. Jeg er, for ordens skyld, stor motstander av sensur i kulturen, men så var det dette med timing da. Det er jo ikke strengt forbudt å tenke. Ei heller for Morrissey eller andre kunstnere.

At Morrissey tidligere har kommet med uttalelser av det politisk sett nokså brune slaget, gjør ikke saken bedre. Fuglene må vite hva det er han prøver på nå. Om det bare er for å provosere, er et utslag av klassisk kjekkaseri eller om det skyldes en total mangel på timing og empati er i grunnen revnende uinteressant.

Det som uansett er konklusjonen er at Morrissey fremstår som både usmakelig og emosjonelt forflatet. Og han går attpåtil så langt at han gjør det vrient å lytte på musikken hans. Og det kommer fra en som virkelig var superfan av The Smiths.

Man skal selvsagt skille kunsten og kunstneren, men det er jaggu ikke lett heller. Det er jo nok bare å si «Hamsun!», så vet man hvilke debatter som automatisk kommer haglende. Av en eller grunn synes jeg likevel Morrisseys siste fremstøt er enda mer avskyelig og uforståelig.

Muligens kan noe av dette skyldes at vi fortsatt står midt oppe i sjokket, og at uttalelsene hans kom allerede før et eneste av ofrene var begravet. Men noen ganger skal man ikke tolke alt eller være så fordømt opptatt av å lete etter unnskyldninger.

Noen ganger er bare folk idioter, og da skal man kalle dem for nettopp dét. Høyt og tydelig.

BIGMOUTH STRIKES AGAIN: Av og til prøver Morrissey å låne seg rekvisitter for å fremstå som snill og kul. Nei da. Ikke la deg lure. I det hele tatt

Noe var faktisk artigere før

Nei, dette skal ikke handle om at The Stooges er tidenes beste band, og hvilken plate med hvilket band som er best. Ingen lister eller rangering av musikk. Ei eller om streaming er bra eller ikke (jeg synes fortsatt at «strømming» høres litt underlig ut).

Men det skal handle om lytteropplevelser. Og at endringer i disse nødvendigvis må påvirke folks måter å forstå musikk på. Og jeg sier ikke at alt nødvendigvis var bedre før, men det var så definitivt annerledes. Der er selv nostalgikere og hipstere noenlunde enig.

Jeg hører minst like mye på musikk nå som jeg gjorde da jeg var skikkelig ung (og muligens også litt lovende). Men det plager meg at jeg hører annerledes på musikken. Før i tiden (grrr, nå høres jeg gammel ut!) hørte jeg nemlig grundigere gjennom skivene mine enn hva jeg gjør i dag. Ble det kjøpt inn ei plate, pløyde jeg meg gjennom den med en helt annen innfallsvinkel og motivert fandenivoldskhet enn hva tilfellet er i dag. Jeg hørte gjennom skiva fra start til slutt, kun avbrutt av den obligatoriske snuoperasjonen, med en mye større konsentrasjon plata gjennom enn jeg gjør når jeg sveiper meg gjennom skivene iPoden, eller for den saks skyld CD-ene mine.

Teorien min på dette har lenge vært at jeg hadde mye dårligere råd da jeg var ung. Og klart, noe av forklaringen ligger her. Med begrensede inntekter, som primært ble sopet inn gjennom intens sommerjobbing, var det et færre antall skiver i måneden som utvidet samlingen enn det skulle bli når man fikk seg jobb; og i en kort, intens og naivt gøyal tid med studielån og stipend. At man skulle betale disse pengene tilbake var derimot ikke en tanke man ofret nevneverdig mye energi og tid til. Men her ligger overhodet ikke hele forklaringen. Det viktigste er nemlig formatet.

Jeg kjøpte ikke CD-spiller før våren 1991, noe som var ganske sent i iallfall min kompisflokk. Grunnen var enkel. Vinylutgavene av nye plater begynte å komme ut på markedet flere uker etter CD-versjonene, og for en ubehjelpelig nerd var det helt utenkelig å skulle vente med å få høre musikk vennegjengen allerede hadde begynt å danne seg meninger og oppfatninger om. Man ble dum tidlig før.

Så jeg begynte å kjøpe CD-er. Fryktelig mye CD-er. Herregud, så mye CD-er. Altfor, altfor mange CD-er. Jeg aner ikke hvor mange slike jeg eier i dag, men det er sikkert mulig å stille både alvorlige diagnoser og trekke ufordelaktige konklusjoner om man begynner å telle dem. Likevel har jeg ikke samme forhold til disse digitale rundingene som jeg har til vinylen. Og derfor har jeg heller aldri sluttet å kjøpe vinyl, denne herlige gamle vriompeisen som bare nekter å dø.

Og da slo det meg: Vinylformatet er som skapt for lytting. Du orker ikke gå frem og tilbake, løfte opp stiften og sette den ned på neste spor når det kommer en låt du ikke rådigger med én gang. Du lytter deg heller gjennom hele album på en helt annen måte, og slik det sannsynligvis var ment å være. Og misforstå meg rett, for jeg elsker konseptet med iPod og lignende maskiner, og jeg ser klart masse fordeler med WiMP og Spotify.

Men jeg blir ikke glad i skivene på samme måte. Jeg kan ikke ta ut alle mp3-filene mine med f.eks. The Stooges, se på dem, kose med coveret og lukte på papiret. OK, dette kan muligens oppfattes som noe i grenselandet mot ytterligere diagnoser, fetisjer og seksuelle blindgater, men det får heller våge seg. Og greit nok, det var og er mye mer sexy med vinyl. Lydfiler og streaminger vil alltid være hermetikk sammenlignet med vinyl.

«Åh, men det er jo så kjedelig å snu plata», tenker du kanskje? Men det er ikke det. Det er nemlig skikkelig koselig å snu plata, er det. Så tørker man litt støv av den og legger den ned på tallerkenen med den største kjærlighet og smiler.
Og førstelåten på B-sida var alltid et av platas beste spor.
Og man lærte seg tittelen på den. I dag memoreres heller låten som f.eks. «nummer 6», og den er bare en låt mellom start og slutt. Æbuuuuh! Og derfor synes jeg det er lidderlig gøy at vinylsalget bare øker igjen.
Og det er masse unge folk som har begynt å kjøpe det også, og de kan jo ikke være nostalgiske. Så de kommer etter.

Verden går heldigvis ikke bare fremover.

VINYL: Mmmmmm… sjekk den fine etiketten på den engelske pressinga av The Stooges-klassikeren «Raw Power» fra 1973. Heia vinyyyyyl!

Vis meg din samling!

For noen uker siden var jeg på innflyttingsfest hos en gammel kompis og samboeren hans. Førstnevnte og undertegnede har nogenlunde samme musikksmak. Rundt 1996-1997 var vi en gjeng på nachspiel hos ham, og da ble jeg nokså brått transformert fra å være et i overkant utadvendt og sosialt vesen, og til å bli stum og siklende, mens jeg (nei, nå tror du nok heeeelt feil), nettopp, bladde gjennom platesamlinga hans.

Han hadde hentet store deler av samlinga si over fra USA, og her var det uhorvelig mye gull. Mannen er en del år eldre enn meg også, og hadde av den grunn kjøpt skiver noen år lenger enn meg. Og siden han var amerikansk, og i USA kom CD-eksplosjonen tidligere enn her til lands, var det fryktelig mye artig å se på nettopp dette formatet.

Pussig hvordan tidene forandrer seg. En gang i tiden var det nemlig kjempestilig å bivåne skiver på CD som jeg selv hadde på vinyl. Og han hadde flust av dem. Hi hi hi, så gøy det var å se bittesmå og rare versjoner av skiver jeg selv hadde i digre vinylutgaver. Så der satt jeg og kniste, klukket og koset meg.

Og plutselig brettet øyenbrynene mine seg over hodet og langt ned i nakken. Midt i all denne eventyrlige miksen av det jeg selv mener er kvalitetsrock, skinte skiva mot meg, som om den hadde neonlys på seg. Plata het «Miami» og ble gitt ut av et kultband som heter The Gun Club, et av mine store favorittband fra åttitallet.

Og greit nok, det var artig å se den på CD, men det verste av alt var at den var signert av bandets frontfigur, Jeffrey Lee Pierce. «Welcome to Miami Beach», tror jeg det stod. Pluss navnetrekket. Jeffrey hadde dødd bare et år tidligere. Og der satt jeg altså og holdt skiva i hendene. En personlig hilsen fra avdøde Jeffrey til min amerikanske venn.

– Han signerte den til meg da jeg jobba på et utested der de spilte, tilføyde han verdensvant.

The Gun Club spilte aldri på Fauske, der jeg kom fra. Der var vi heldige om Jahn Teigen kom og kastet glans over Fauskemessa hvert tredje skuddår. Og sånn gikk nå den natta. Hele samlinga ble gått nøye etter i sømmene. Musikk ble diskutert. Låtrekkefølge, coverart, konsertopplevelser, anekdoter fra livet. Hvor de hadde blitt kjøpt etc. Sånn drev man nå på før i tiden. I forrige årtusen. Men ikke nå lenger.

I dag er det stadig sjeldnere å se at folk har skivene sine fremme i stua. Dette skyldes for så vidt ofte at de jeg kjenner blir stadig straightere (og eldre, fuglene må vite hvorfor), og at de heller velger å flashe de nye designmøblene sine, eller alle de artige vasene og suvenirene de har kjøpt ute i den store verden. Og grønnplanter. Masse grønnplanter.

Og alle kvinner får ha meg unnskyldt, men det er ofte kvinnene som har bestemt at de ikke vil ha platesamlingene fremme i hjemmet sitt. Eller «sitt», om du vil. Der er jo mannens også. Ikke engang bøker skal vises frem. Det ser liksom så rotete ut. Jeg er av en helt annen oppfatning. Jeg blir direkte glad om jeg kommer hjem til noen og stua deres bugner over av bøker, CD-er, vinyl og filmer. Det vitner om folk som er fulle av kulturell kapital.

Også kommer unnskyldningene. At barna kan rive det ned. At det trekker til seg så mye støv, blablabla. Men det er bare tull. Hovedgrunnen er kjønnspolitiske forskjeller og kompromisser. Iallfall har det vært slik. Men nå er situasjonen en helt annen. For i dag har ikke folk skivene fremme fordi de ikke trenger dem. Fordi de heller spiller fra iTunes-biblioteket sitt, Spotify, WiMP eller –Gud forby!– YouTube. Og hva er da vits med å ha samlinga fremme? Enn si ha den i det hele tatt?

Problemet er da at det er uhorvelig mye vanskeligere å knekke den kulturelle koden når du kommer hjem til folk. Ikke liker jeg å trekke konklusjoner basert på klesdrakt eller dialekt heller. Ergo er vi i ferd med å fullstendig miste noe viktig, altså muligheten til å forstå hverandre litt bedre, bare ved å sende et blikk i hylla.

Men min amerikanske venn hadde ikke firt på kravene. Heldigvis. I hans nye hjem, som han nå deler med samboeren sin, stod store CD-stativ og svaiet i stua. Vel, en del var stampet i esker og kjørt bort; litt må en ofre for å berge husfreden. Men noe annet og viktig hadde skjedd. Da jeg, tradisjonen tro, begynte øverst til venstre for å bla meg gjennom, var det urovekkende mye reggae og etnisk musikk.

Misforstå meg rett, men dette er altså smådramatisk i vårt relativt felles musikalske univers. Herregud, han hadde skiftet fil, liksom! Og jeg kunne se det med mine egne øyne. Og når han så øyenbrynene mine, som av helt nye årsaker igjen befant seg i nakkeregionen, kom han ilende til.

– Det er ikke mine plater, altså! De begynner ikke før her nede. Du blar i hennes nå!

Han pekte febrilsk med fingrene. Så dro han ut gode, gamle «Miami», klappet meg beroligende på skuldra, slik menn gjør for å roe hverandre ned, og så satt han CD-en på, for å lage ytterligere god stemning. Han hadde altså skjønt alt. Man blander nemlig ikke platesamlingene sine, om man er aldri så forelsket. Og man har hver sin tannbørste.

For hvordan skal man da klare å lese folk, eller rettere sagt, de få som fortsatt flasher samlingene sine i stua si? Vel, det er ikke akkurat et problem for kommende generasjoner. Men de kommer til å bruke dæven så mye lengre tid på å bli kjent med hverandre.

På den annen side slipper de å rydde opp i skivene dagen derpå.
Og jeg hater å innrømme det.

PLATESAMLING: Vis meg din samling, og jeg skal si hvem du er! Her er f.eks. et bilde av platesamlinga til kollega Morten Rydland Høyning, ei samling som mer enn tydelig avslører at han er i overkant glad i Metallica, og da i særdeleshet debutskiva til bandet.

Subjektive klassikervalg

Jøye meg, man skal ikke kødde med smaken til folk! Ikke at det er noe nytt, men etter forrige ukes kommentar fikk jeg nok en gang smertelig erfare hvor ille mange kan ta det opp at man ikke anerkjenner den musikken de holder høyt.

Nå var heller ikke dette poenget mitt, men i stedet å understreke at det de siste tjue årene er mye lenger mellom de mer eller mindre objektive klassikerne i populærmusikken enn hva som var tilfellet de foregående tjue. Og det betyr altså ikke at jeg ikke mener det har kommet ut skiver de siste to tiårene som jeg selv ikke definerer som rystende bra og ditto superviktige.

Her følger derfor en høyst personlig guide av skiver hvis originaltaper jeg hadde forsvart med mitt eget liv. På en øde øy med disse hadde jeg hatt det helt topp (og resten av verden ville vel òg vært brukbart fornøyd, da dette også hadde betydd at alle hadde sluppet mitt nærvær i lang tid fremover).

Så her er de siste tjue års subjektivt utplukket og viktigste album for undertegnede:

1: Uncle Tupelo – «Anodyne» (1993).
Jeg har bestemt meg: Uncle Tupelo var det beste bandet på hele nittitallet. Tok countryrock opp på et nytt nivå, og fikk sågar en genre kalt opp etter seg og debutplata si, nemlig No Depression. Svanesangen fra 1993 er dog den beste.

2: Nick Cave & The Bad Seeds – «Let Love In» (1994).
Han kunne glatt ha fått med tre skiver her, men i denne sammenhengen lar jeg hver artist/band kun få med ei skive. Dette er dessuten Caves beste plate noensinne, og dét sier ikke lite.

3: The Hellacopters – «High Visibility» (2000).
Den beste plata i hele forrige tiår for min del. Et klassisk, tidløst og evig slitesterkt album som jeg rett og slett ikke klarer å bli lei av. Bandet kunne glatt hatt med to-tre til på denne lista.

4: Jon Spencer Blues Explosion – «Orange» (1994).
Så langt unna Notodden Bluesfestival som det er mulig å komme og samtidig hete noe med blues. Et sjokk av et album som fortsatt gjaller.

5: PJ Harvey – «To Bring You My Love» (1995).
Et sant mesterverk som ikke er forringet med årene overhodet. Hennes «Let England Shake» fra i år er det beste som har kommet ut i år per nå. Også en kandidat til å ha med flere plater på lista.

6: The Shins – «Chutes Too Narrow» (2003).
De tok popmusikk opp til helt nye høyder, og har med sine tre album vist at de er sanne genier. En slags kunstnerisk storebror til Band Of Horses. Helt fantastisk og storslått pop med skyhøye låtkvaliteter.

7: Johnny Cash – «American Recordings (1994).
For en revansje! På dette tidspunkt var Cash sparket av plateselskapet sitt, og var en artist få brydde seg om. Dét gjorde han til skamme med denne oppreisningen, som løftet han på gullstol inn i pensjonsalderen. Høyst fortjent, og episk rettferdig helt til det rørende.

8: The Reigning Sound – «Time Bomb Highschool» (2002).
Greg Cartwright er en levende geni og forbilde for mange låtskrivere. Med rette. Et album rensket for svakheter.

9: Monster Magnet – «Spine Of God» (1992).
Ga ut flere skiver med noe av den beste harde musikken som er laget de siste tjue årene. De hadde lett fått inn tre skiver på denne lista.

10: The Soundtrack Of Our Lives – «Welcome to the Infant Freebase» (1996).
Nordens beste band de siste tjue årene, om man sammenligner hele katalogen til alle. Debuten er en påle.

White Stripes, Lambchop, Neil Young, Tindersticks, Cosmic psychos,The Hives, Baby Woodrose, The Black Keys, The Cramps og mange andre får ha meg unnskyldt. UNNSKYLD UNNSKYLD UNNSKYLD!!!

En norsk underbobler topp fem ser slik ut:
Ricochets – «The Ghost Of Our Love»
Turboneger – «Apocalypse Dudes»
My Midnight Creeps – «Histamin»
Stein Torleif Bjella – «Heidersmenn»
Madrugada – «Industrial Silence»
Helldorado – «The Ballad of Nora Lee»
(faen, det ble jaggu seks)

Midnight Choir, Gluecifer, Cato Salsa Experience, WE og mange andre får ha meg unnskyldt. UNNSKYLD UNNSKYLD UNNSKYLD!!!

Hadde lett overlevd kulturelt på en øde øy med disse kulturkulinariske godbitene i nærheten (samt en spiller og en bråte med batterier).

ANODYNE: Et av artikkelforfatterens soleklare favorittalbum fra nittitallet. Han sier også at det er noe av det aller beste han har sett live.

Klassikertørke i tidsmaskinen

Sist helg var jeg dj ved et av byens utesteder, og et av ønskene jeg mottok var fra ei jente på cirka 19-20 år. Hun ville høre noe Pixies, og helst fra plata «Doolittle», et ønske som var lett å innfri. Jeg husker godt da jeg kjøpte den på våren i 1989, og jeg digga den hemningsløst.

Plata har så avgjort tålt tidens tann, og kan lett regnes inn under kategorien «klassiker», da plata utgjorde en brøyteplog i å åpne verden for det man da kalte undergrunnsrock.

Det er f.eks. veldig vanskelig å forestille seg suksessen til Nirvana uten Doolittle-bautaen. Også så begynte jeg å tenke, og da ble jeg ganske paff:

Da denne tjuetoårige plata kom ut var det under tjueto år siden debuten til The Stooges og Led Zeppelin, The Doors og The Velvet Underground hadde gitt ut sine første plater, The Beatles eksisterte fortsatt, The Kinks hadde flere knallskiver igjen og Elvis var fortsatt i filmtåke og stod foran sitt comeback. Og midt mellom alt dette kom diskoen, punken, heavyrocken, glamrocken, hiphopen, garasjerocken, osv.

Og det var da jeg begynte å tenke på tidsbegrepet i musikken og at tjue år i 1989 var uendelig mye mer enn tjue år bakover er i dag. Ikke for at alt nødvendigvis var så mye bedre før, jeg er verken nostalgiker eller spesielt reaksjonær, men det er likevel ikke til å stikke under en stol at antall klassikere i populærmusikken er besynderlig færre enn hva det var.

Jeg har kommet frem til noen få eksempler, og dette er påstander jeg virkelig har diskutert og verifisert i kryssilden med mange av mine (nokså) musikkinteresserte venner. Så min påstand er at det ikke har kommet ut mer enn et énsifret antall klassikere siden 1990. Og med klassikere mener jeg selvsagt ikke klassiske gode plater jeg selv holder høyt.

Herregud, jeg har sågar en beskjeden spalte i herværende avis der jeg en gang i uka omtaler skiver under denne vignetten. Men jeg tenker på plater som har flyttet fjell, hatt en sterk påvirkning og i tillegg var kommersielle suksesser.

Og jeg er mer enn villig til å diskutere dette videre, men jeg har nok dessverre skammelig rett her, og jeg tar som kjent ikke feil. Som Jerry Lee Lewis sa (fritt oversatt etter hukommelsen):
«Jeg tar aldri feil. Jeg har alltid rett. Men én gang tok jeg feil, men så sjekket jeg det opp. Og jeg hadde rett likevel!»

Så her er de siste åpenbare klassikerne som har kommet etter Pixies-plata til min unge venninne, og jeg understreker at dette ikke har noe som helst med min smak å gjøre.

1: Nirvana. «Nevermind» (1991)
De snudde rocken og populærmusikken på hodet. På cirka ett døgn var heavyrocken død, og den dag i dag selger den fortsatt som hakka møkk og inspirerer nye generasjoner. Ingen andre band fra denne bølgen er i nærheten. Nei, ikke Pearl Jam heller!

2: Metallica: «Metallica» (aka «The Black Album») (1991)
Solgte helt ellevilt mye og gjorde at de var et av få metalband som overlevde overgangen til nittitallet. Mange holder muligens deres første tre skiver høyere, men dette var plata som gjorde dem til et av verdens største og mest innflytelsesrike band.

3: Radiohead: «OK Computer» (1997)
Kommer til evig ettertid å prege diverse kåringer over tidenes album, og tok bandet fra å være et interessant popband til å bli noe mye større, hva man nå enn synes om Thom Yorkes pretensiøse vesen.

4: Eminem: «The Marshall Mathers LP» (2000).
Tok hip hopen inn i det nye årtusenet og har solgt cirka 20 millioner eksemplarer, hele tre millioner bare den første uka den var i salg. Ommøblerte platebransjen og fikk plutselig eldre –og ikke spesielt musikkinteresserte– damer i Dagbladet til å skrive kronikker om hans lyrikk og kvinnesyn. Sier i grunnen alt.

Og that’s it! På tjueto år har det altså ikke kommet mer enn fire objektive klassikere (for dette er ikke ei smaksliste, men ei liste av skiver som tåler å bli nevnt i samme åndedrag som «Revolver», «Appetite for Destruction», «The Doors», «Velvet Underground & Nico», «Exile On Main St.», «London Calling», «Thriller» osv.).

Og dét er jo ganske tynne greier, er det ikke? Og det sjokkerer meg litt. Jeg har ikke engang noen bastant konklusjon, for det lages jo fortsatt bra musikk. Og det går heller ikke an å si at albumet har avgått ved døden, for det levde i aller beste velgående i begge de to foregående tiårene.

Og mange artister har i denne perioden hatt viktige skiver eller enkeltlåter som har satt sitt preg på bransjen (Britney Spears, Jeff Buckley, PJ Harvey, Jay-Z, Alanis Morissette, Beyoncé, Madonna, Red Hot Chili Peppers), men internasjonale klassikere som er helt der oppe?
Nei. Mener nå jeg. Og jeg skal definitivt være mer enn åpen for innspill og debatt.
Men at jeg er inne på noe er jeg brennsikker på.
Noe annet skulle tatt seg ut.

NIRVANAS NEVERMIND: En av de aller siste klassikerene som har kommet ut, hva man nå enn måtte mene om selve musikken (men den var bra den, altsaå!)

Et alternativt julekort

_Det var julaften, pus,
i fyllearresten
En gamling sa til meg:
Jeg kommer neppe å oppleve en til
[…]
Du er en slask,
du er en kjeltring
Du er ei narkorøykjerring
Ligger der nesten død
med ei sprøyte som drypper

Ditt avskum, din drittsekk,
Din råkjipe hestkuk
God jul midt i ræva
Jeg ber til Gud: ikke mer nå!_

Linjene over er ikke hentet fra en uutgitt låt av Jokke & Valentinerne. Ei heller er det dassgraffitti risset inn med blodige negler fra et offentlig toalett i en europeisk storby. De er derimot tatt direkte fra det jeg selv mener er den suverent vakreste og mest bedårende julesangen som noensinne er skrevet. Og før du lader kanonen og hisser deg opp over det du eventuelt tror er undertegnedes ønske om å fremstå som sær, avskyelig eller poetisk festbrems i julas kollektive koserus, må jeg dessverre skuffe med at låten teksten er hentet fra er alt annet enn obskur.

I tiåret 2000 til 2010 var denne låten den neste mest spilte julesangen på NRK P1, Norges uten sidestykke største radiokanal, og kun slått av Chris Reas enda mer ihjelspilte «Driving Home For Christmas». Låten heter Fairytale Of New York, er skrevet av den geniale og tørste rennesteinspoeten Shane MacGowan, i lag med hans musikalske våpendrager Jem Finer i det irsk/engelske bandet The Pogues. Låten er løftet fra bandets ubestridte mesterverk If I Should fall From Grace With God (1988) og har siden den gang toppet utallige kåringer over hva som er tidenes beste julesang.

Julaften 1989 fikk jeg en god, gammeldags og keitete VHS i julegave som het The Pogues: Live at the Town & Country: St. Patrick’s Night. Den er en av få konsertfilmer jeg har sett om og om og om igjen, da den er noe så sjeldent som en konsertfilm med høy verdi, også for de som ikke var til stede. Og den viser The Pogues, et av åttitallets suverent beste band, da de var helt på toppen av sin karriere.

Med et tosifret antall musikere på scenen, og en låtkatalog som til da var tilnærmet uten kvalitative hull, inviterte The Pogues til fest med det som må ha vært et høydepunkt i livet – uansett kategori – for alle de fremmøtte. Som om ikke det var nok er hele konserten, og hvert medlem av bandet, presentert underveis av en glisende Joe Strummer (R.I.P.), frontfiguren i legendariske The Clash.

På tampen av det hele tror man så at konserten når sitt klimaks, da Strummer plutselig strener ut på scenen og blir backet av The Pogues i en formidabel folkrock-versjon av sin egen klassiker London Calling, foran et vilt begeistret London-publikum. Men det er likevel ingenting mot det crescendoet som utspiller seg da den rødhårede gjestevokalisten Kirsty MacColl (R.I.P.) kommer trippende ut på scenen, geleidet av sin makker Shane MacGowan (vel, det er vel snarere hun som geleider ham enn omvendt). Og publikum vet hva som kommer. Det er tid for litt musikalsk julemat. Det er tid for Fairytale Of New York.

Låten starter som kjent med noen enkle og sakrale pianotoner. På konserten klamrer MacGowan seg til mikrofonstativet og snøvler på umiskjennelig vis ut den kjente åpningsstrofen:

«It was christmas eve, babe. In the drunk tank»
(Det var julaften, pus. I fyllearresten)

Så øker tempoet på, og da Kirsty MacColl sparker inn fra høyre eksploderer lokalet. Kameralinsene drypper av øl, og man bivåner en rocka og euforisk juletrefest uten like. Det er et av de mest magiske konsertøyeblikkene jeg har sett festet til bånd.

Fairytale of New York er så langt unna Deilig er jorden og White Christmas som det er mulig å komme. Teksten er både grov og skitten, den fremføres av en snøvlende vokalist, og når den er ordentlig i gang er det en vaskeekte rock’n’roll-låt med kraftige, irske folkemusikktoner.

Hvorfor og hvordan dette har blitt en av verdens mest spilte og populære julesanger kan sikkert folk med mer vekttall enn meg analysere seg frem til. Men jeg vil tro at jula, slik den har blitt med årene, er så til de grader fylt til randen med fløyelsmyk musikk helt uten brodder, kanter og motstand at folk ikke bare tåler, men sågar også trenger noe annet.

For akkurat her er nok det hele litt misforstått. Vi har nemlig godt av litt smuss også i jula, ja kanskje nettopp i jula, og når folk den dag i dag fortsatt ler seg fillete av en full hovmester som snubler kontinuerlig i et tigerskinn og egne ben, burde det også være rom for å la seg henføre av de grovskårne og vulgære tekstlinjene fra en rennesteinspoet av genikaliberet til Shane MacGowan.

Dernest vil jeg takke for året som har gått. Takk for kjeft, ros, tips og innspill av ymse varianter. Fortsett med det! Alt settes pris på, og i særdeleshet fra dere som skriver under med fullt navn.
Nå tar denne spalten pause frem til 5. januar.

PS: Takk til lingvistikkprofessor og eksilamerikaner Peter Svenonius ved UiTø for berikende og sårt tiltrengt ortografisk translasjon.

ORIGINALEN: Her er en scannet versjon av undertegnedes slitte sjutommercovere til verdens fineste julesang. Man jo bli lett nostalgisk av mindre

Dagen da nyheten sprakk

Mandag denne uka sprakk nyheten. Verden hadde lenge stått stille. Vi visste det ville komme. Det dirret i luften og vibbene var til å ta og føle på. Det var bare å sette seg ned, sørge for å ha noe sterkt i glasset, se ned, skru opp radioapparatet, knipe sammen øynene og ta imot budskapet.

OK, først måtte man lide seg gjennom noen kjedelige trivialiteter om et eller annet wikkiliks eller hva det nå het, og dernest en oppdatering om en potensiell atomkrig mellom USA og Kina på koreansk jord, også en oppdatering på treningsmetodene til Petter Northug jr. Men så smalt det. Nå kom endelig en offentliggjøring av samtlige deltagere til årets norske utslagsrunder av Eurovision Song Contest, eller Melodi Grand Prix (MGP), om du vil. Endelig noen skikkelige nyheter.

Og det er klart, det finnes knapt noe viktigere. I hele verden. Og de to påfølgende dagene kunne vi lese, se og høre analyser, intervjuer og fortolkninger om hva dette nye, kulturelle laguttaket var et symbol på.

Per Sundnes, sirkusets ubestridte sjef og åndelige leder her til lands, var klar i sin tale: dette var et tilnærmet perfekt laguttak. Her hadde man blandet både gammelt og nytt, her kunne man finne kommende og forhenværende stjerner; de sistnevnte med voldsomt potensial og nyvunnen sult på gammel suksess. Og hva man nå enn måtte mene om Per Sundnes og hans eventuelle habilitet, er det bare å feie all skepsis til side. Vi snakker tross alt om mannen som både landets største avis (Aftenposten) og landets selvutnevnte kulturspydspiss (Dagbladet) i ramme alvor tidligere i år mente at er den aller, aller mektigste mannen i hele Musikk-Norge. Og det er klart, man lytter når den aller, aller mektigste snakker.

Dernest kunne man høre og lese intervjuer, blogger og kommentarer fra journalister i de samme avisene, nå også supplert av VG. Her så man kjapt at det iallfall ikke er noe gærent med integriteten, selvtilliten eller størrelsen på de kulturelle testiklene, for det var på langt nær noen unison enighet mellom analytikerne og Keiser Sundnes. Puh, det er godt vi fortsatt har en fri presse her til lands! En presse som våger å ta til motmæle når makta har lagt sine klamme, inhabile og stramme klør over en sak. Vi bor, tross alt, ikke i Nord-Korea. Eller Sør-Korea (i likhet med Sarah Palin sliter jeg med å huske forskjellen).

Og dommen var klar: I motsetning til i fjor, da MGP ifølge de samme kommentatorene nærmest bugnet over av talent, kvalitet og en fint balansert blanding av ungt og gammelt, var beholdningen i år smått skuffende. Med mulig unntak i de kommunistiske hip hop-veteranene i Gatas Parlament og hele Norges The BlackSheeps.

Når det gjelder Gatas Parlament er det muligens vrient å skjønne hvorfor de akkurat nå skulle stille opp i MGP. Men det er nærliggende å tro at det hviler en slags «if you can’t beat them, join them»-filosofi, samt at de i sin iver etter å tjene fotfolket har funnet ut at MGP i mye større grad representerer gutta på gølvet enn en ensom vandring i obskuritetens mørke, med sviktende platesalg og oppmerksomhet.

The BlackSheeps er en helt annen historie. Da de vant barnehagekonkurransen til MGP, MGP jr., var det med en låt som var så bra at norske musikkjournalister i en felles kåring kronet låten «Oro jaska beana» til den beste låten som kom ut i 2008. I verden. Foran Beyoncé, Nick Cave, Madrugada, AC/DC, Coldplay og alle andre. I hele verden, altså. Og de ble booket til Buktafestivalen, med følgende attest fra festivalsjefen: «De er det mest omtalte og interessante som har skjedd på den nordnorske rockscenen siden The Pussycats herjet på midten av 60-tallet». Stekk og pess, Madrugada og alle dere andre, kunne han gjerne ha tilført.

Men bortsett fra gjenlevningene fra verdens beste låtskrivere og det mest interessante bandet fra Nord-Norge siden 60-tallet, og de ironiske rapkommunistene, var det visst ikke mye å skryte av. Falne Idol- og andre realitystjerner utgjorde visstnok en litt for stor andel.

Og det er klart: Slikt blir det overskrifter av. For det er vel ingen som med hånden på hjertet kan påstå at MGP er et musikalsk undermåls sirkus, der det popper opp en og annen halvgod låt hvert skuddår? Nei, klart det ikke gjør. Og de som måtte være i tvil kan jo bare spørre Jahn Teigen eller Johnny Logan, to av Europas beste artister. Noensinne. I hele verden.

MGP viser vei. MGP peker mot kvalitet. MGP leder de musikalsk rettroende mot musikkens hellige gral. MGP er Gud. MGP i det høyeste, vi tilber deg.
Amen.

MAKT-PER: Også benytter vi oss av nok en mulighet til å vise bildet av Musikk-Norges overlegent mektigste mann, som med stø hånd regjerer over landets viktigste og mest kvalitetsfulle gruppering musikere, selveste Crème de la Crème innen moderne musikk: Melodi Grand Prix.

Rockens sommerfugler

Jeg skal ikke påberope meg noen nevneverdig autoritet når det kommer til kaosteorier og filosofi. Se, dét skulle tatt seg ut. Med kun en godkjent eksamen i ex.phil. for snart tjue år siden (for ordens skyld: der kunne man få to karakterer, altså «godkjent» eller «ikke godkjent». Jeg allierte meg med ei eldre – og betydelig smartere – dame, og skrev eksamensoppgave i lag med henne. Jeg burde sendt henne ei flaske vin i posten én gang i måneden siden) er det min eneste formelt beviselige kompetanse på området, og det er strengt tatt ikke mye å henge på juletreet.

Men jeg husker at vi leste noe om kaosteorier, og vi diskuterte noe som het sommerfugleffekten. Nå er vel ikke det sistnevnte et fenomen som utelukkende gir mening i akademiske kretser, for begrepet blir til stadighet brukt som metafor på hvordan små begivenheter og bevegelser kan få enorme følger.

I musikken er dette et stadig tilbakevendende tema. «Uten dette bandet hadde ikke disse…» osv., og etter finkjemming av eget topplokk er det også så avgjort noen band og artister som har flyttet fjell der andre har virvlet opp litt sand. Og her er det ikke nødvendigvis kommersielle salgstall som spiller inn, men hva de har satt i gang og påvirket opp gjennom årene.

Jeg nevner i fleng: The Velvet Underground, The Ramones, The Stooges, The Rolling Stones, Joy Division, The Sex Pistols, The Beatles, Black Sabbath, Kraftwerk, The Byrds, Led Zeppelin, og soloartistene Elvis Presley, Bob Dylan, Jimi Hendrix, Johnny Cash og James Brown. Du skal være en ganske vrien kranglefant for ikke å innrømme disse innflytelse, og for alle de ovennevnte er det ganske lett å hevde at deler av populærmusikken nok ville vært ganske annerledes, hadde det ikke vært for deres inntog. Den debatten tar jeg i så fall gjerne. Og jeg har sikkert glemt noen også (men det er ikke mange, og er heller ikke hovedpoenget).

Når det kommer til enkelthendelser begynner det å bli vanskeligere å påvise objektive sannheter. Robert Johnsons angivelige valg i veikrysset, da han solgte sjela si til Satan mot å bli dritgod på gitar er én sånn. The Beatles’ opptreden på Ed Sullivan i 1964 en annen. Woodstock og Altamond i 1969 en slags yin og yang for hippietidens bølgetopp og endelikt. Så mye mer er det ikke av enkelthendelser.

I disse dager gir mannen og punkentusiasten Trygve Mathiesen ut en bok som ene og alene handler om en konsert punkbandet The Sex Pistols hadde i Norge på Pingvin Club, 20. juli 1977. Ikke en artikkel, men en hel bok, altså. For det er liksom ikke måte på hvor mye denne konserten etter sigende har betydd. Vi må sannsynligvis tilbake til Harald Hårfagres samling av Norge til ett land i år 865, Slaget på Stiklestad i 1030, kong Haakons ilandstigning i 1905 og Edvard Griegs første stagediving for å kunne hoste opp en begivenhet av like historiske, vidtrekkende konsekvenser.

Én av mytene ved denne konserten er visstnok at det er så uhorvelig mange som sier at de var der, som egentlig ikke var det likevel. Konserten hadde litt over 200 betalende, og for ørtende gang blir jeg fortalt hvor grensesprengende viktig denne konserten har vært for både musikkmiljøet i Oslo og byen Oslo som sådan. Og det er her jeg sliter. For hvor viktig var den egentlig? Og hvem vet; kanskje Oslo hadde vært enda mer rocka og kulere uten denne konserten? Det får vi dessverre aldri vite.

OK, The Sex Pistols utgjorde en diger sommerfugleffekt i sitt eget hjemland England, både musikalsk og motemessig, men at denne konserten med et par hundre mennesker har endret hovedstaden i Norge i nevneverdig grad er noe jeg har mer enn vanskelig med å ta alvorlig. Nå er det sikkert lett å si at jeg ikke er fra Oslo, og dermed ikke skjønner denne byen like godt som de innfødte, men dette er nå likevel en gang en by jeg vært i et hundretalls ganger, og da primært i musikalsk relaterte ærender. At et lite diskotek, med en kapasitet lik f.eks. Blårock, i løpet av én kveld, med ett band, skulle snu byen på hodet for evig ettertid er ikke bare usannsynlig; det er nok også en aldri så liten porsjon godt, gammaldags sludder og pølsevev.

Men det er jo gøy med myter. Og man skal visstnok ikke sjekke gehalten i en god historie. Det er kanskje ikke så rart at jeg droppet ut av Universitetet og i stedet begynte å jobbe med rock.