Viser arkivet for stikkord tom

Mesterhjernen kommer

Man kan si mye om den norske folkesjela; for eksempel at vi er en nasjon som de siste tiårene har blitt stadig mer høye på oss selv, der våre velferdsmettede hoder har blitt så innoljet av materiell rikdom at det kan få noen hver ellers i verden til å gråte av misunnelse. Og jeg skal skrive under på det meste av det.

Samtidig har dette lille og rare landet hatt en egen tendens til å trykke til seg den mørkere delen av rocken og løfte den opp mot toppen av hitlistene, artister som i andre land er å regne som kuriøse kultartister. Og da tenker jeg ikke på Smokie, Rainmakers eller Bonnie Tyler. Men det er ganske sykt å tenke på at en artist som Tom Waits aldri har toppet de kommersielle albumlistene i noe annet land enn Norge. Den genierklærte pensjonisten Leonard Cohen har også hatt en status her på berget som ikke kan sammenlignes med noe annet land. Også har vi Nick Cave.

Nick Cave er kalt alt fra mørkemann, mørkets fyrste, king of darkness og andre okkulte merkelapper, og har bygget seg opp som artist ved å skrive helt avsindig kølmørke sanger, diktsamlinger, filmmanus og bøker. Ser man på det lyriske innholdet til det han mer eller mindre alltid har bedrevet, er det egentlig ganske snodig å tenke på at han faktisk er så ekstremt populær i Norge.

Nick Cave har trukket fullt Oslo Konserthus, Grieghallen og Oslo Spektrum, og han har vært headliner og trekkplaster !til både hippe Øyafestivalen og den mer etablerte og satte Norwegian Wood på Frogner. Og terningkastene (primært fra fem til seks) har drysset over ham som konfetti. Fortjent nok.

Så akkurat denne særegne fascinasjonen for mørk, askebegermarinert og svigermors strisvettende mareritt-musikk er noe vi kan være stolte av her til lands (og det er mye tøffere enn både binders og ostehøvel). Det er f.eks. svært vanskelig å se for seg at et band som Madrugada kunne blitt så kolossalt digert i Norge som det de ble, hadde det ikke vært for den enorme populariteten og det grunnlaget som fra før var lagt ned av de ovennevnte mørkemennene. For min egen del er Nick Cave den største av dem alle.

I disse dager er det mer enn vanlig at oppløste band og artister, som for lengst stoppet sin egen produksjon av musikk, reiser rundt og suger store penger ut av festivalbudsjetter landet rundt. Noen av dem har så avgjort både krav på og rett til å gjøre det (at Iggy Pop & co. skal kunne tjene litt penger på The Stooges for første gang er ikke bare rettferdig, men noe nær en religiøs lovmessighet), men det er ikke til å stikke under en stol at mange av disse gjenforeningene har noe geriatrisk og musikalsk giktigst over seg.

I tilfelle Nick Cave er saken helt annerledes. Nick Cave har bestandig vært uhyre produktiv. Han debuterte helt tilbake i 1978, og har siden den gang spydd ut singler, EP-er, studioskiver og videoer. Og han har aldri gått inn i noen kunstnerisk dvale, men hele tiden vært på tå hev og på hugget, om enn med en noe varierende helse og tilbakevendende rusproblemer. På toppen av det hele har han skrevet to romaner som har mottatt stående ovasjoner, og filmmanus til en av de bedre filmene iallfall jeg har sett de siste årene, The Proposition.

Når Nick Cave da tar med seg sine kumpaner i bandet Grinderman til Telegrafbukta, er det altså ikke bare ei fetert legende som setter sine ben på ei scene for å tjene inn til pensjonen, men det er en sulten artist som har startet et nytt band med noen av sine gamle kamerater, og som dundrer ut bekmørk, bluesbasert rock’n’roll, som ei blanding av The Stooges, Howlin Wolf og et vekkelsesmøte.

Og han leverer alltid live. Jeg har ikke helt oversikt over hvor mange ganger jeg har sett ham, men det har alltid vært ekstremt bra. Og hver gang han har stått der og spyttet ut sine tekster om drap, elendighet, sosial dysfunksjon og religiøs forvirring og fordervelse, har det alltid slått meg hvor enormt paradoksalt det er at nettopp denne mannen er en såkalt norgesvenn.

Men det gjør meg litt stolt av å være norsk, noe jeg ikke er bestandig. Også kan Buktafestivalen klappe seg selv på skuldrene. For dette er ei booking du må være direkte imot rock for ikke å juble over. Og da har du jo ikke tenkt deg på festivalen uansett.

NICK CAVE: Det er et smått historisk sus over at den australske kultartisten og multikunstneren er klar for Bukta. Hans enorme popularitet i Norge er dessuten noe av et paradoks. For vi snakker ikke akkurat svigermors drøm her, den veltrimmede barten til tross.

Det halle kunne vært nok

En stor snakkis den siste tiden har vært debatten rundt det såkalte «gullegget» i Tromsø, en koloss av en hall, med hipt og moderne utseende, som med sin eggeformede arkitektur og sine storslåtte kapasitetsfasiliteter skal kunne bli et lokomotiv for både byens kultur-, idretts- og næringsliv (for uinnvidde: Tegningene av hallen har vist et gigantisk bygg som er arkitektonisk formet som et egg, og som derfor har fått det fiffige tilnavnet «gullegget»).
Nå ser det ut til at det ikke er et tilstrekkelig politisk flertall for å realisere en slik idé, og dette er neppe en tragedie for verken byen, Tromsøs befolkning eller kulturlivet.

Det er viktig med visjoner og det er viktig at det finnes folk med store tanker. Hvis ikke vil verden stå stille, og dét er ikke spesielt stilig. Derfor vil jeg heller ikke være noen festbrems, men det er likevel betimelig å minne om at selv den minste fest er nødt å forholde seg til et budsjett, for ikke å si virkeligheten. Den gode, gamle virkeligheten.

Menn (det er nesten alltid menn) med store tanker har tross alt gitt oss Den kinesiske mur, pyramidene, Operahuset i Sydney, Nidarosdomen og Peterskirken, og menn med store tanker har også gitt oss Mongstad, børskrakk, verdenskriger og finanskrisa.

Tromsø er en by med nesten kunstig høyt nivå på den kulturelle arenaen. Teater, festivaler av alle slag, klubbkonserter med alt fra visesang til metal, hip hop, electronica, punk, klassisk musikk, country og garasjerock, kino, restauranter og puber, kunstutstillinger og et utall forskjellige nisjeidretter og subkulturer. Alt dette er mer eller mindre godt representert i Tromsø.

Spør folk i Fredrikstad, Arendal, Sandnes, Bodø, Drammen, Moelv, Sarpsborg og Ålesund om de mener de har et like rikt tilbud som Tromsø (dette er byer på mellom 40.000 – 70.000 innbyggere), og jeg er rimelig sikker på at de fleste er litt misunnelige på Tromsø. Men dette tilbudet, samt mengden av tilflyttede mennesker uten noen medfødt klubblojalitet til TIL, er et minus for TIL. Så jeg tror ikke TIL noen gang vil trekke et snitt på godt over 10.000 per kamp, for å se Gutan spille mot f.eks. andre norske toppklubber som Sarpsborg, Hønefoss, Haugesund eller Strømsgodset. Dessverre. Kall meg gjerne festbrems, men jeg endrer ikke mening likevel.

Når det gjelder hvilke enorme muligheter en storhall vil gi for konsertvirksomhet, er det jeg blir aller mest oppgitt. Og motspørsmålet er enkelt: Hvilke artister er det vi snakker om, og hvem er det som skal betale for dem? I et glitrende skrevet oppslag under tittelen «Vad ska alla nya arenor fyllas med?» i den svenske avisen Dagens Nyheter, var det for litt over en uke siden en oversikt over de 32 (!) nye storhallene som er reist i vårt naboland bare de siste ti årene.

Alle hadde de budsjettert med enorme publikumsmengder til ishockey, fotball og konserter. De aller fleste av dem sliter økonomisk som bare juling i dag. Så å si ingen av dem har klart å etterleve forventningene, vyene og festtalenes innhold hva angår konsertdelen av planene for hallenes bruksområder.

Og Telenor Arena, rett utenfor Oslo, som har huset både AC/DC og Eurovision Song Contest, er nå i seriøst trøbbel, og kan til syvende og sist ende med å pælme fotballklubben Stabæk ut i friluft igjen. Da planene for storhallen ble lagt, skulle menn med store tanker innvie den med Bruce Springsteen-konsert og Stabæk-kamp mot Barcelona i Champions League. Ingen av delene har skjedd. Ingen av delene kommer til å skje.

Det er i dag kun en håndfull norske artister som har en publikumsetterspørsel på flere tusen mennesker, noe som automatisk betyr at de konsertene initiativtagerne primært har tenkt å hente hit er utenlandske. Med en estimert kapasitet et sted mellom 10.000 og 15.000 mennesker er det altså ikke snakk om obskure indieartister, men digre verdensstjerner.

Med all respekt for Mandelakonserten, Døgnvill og Buktafestivalen; disse er enten svært tidsavgrensede eller unike, enkeltstående evenement: Det er fullstendig hodeløst å tro at Tromsø by vil være i stand til å trekke digre, internasjonale artister på jevn basis. I konkurransen med byer og områder som er fra dobbelt til ti ganger større en oss er ikke Tromsø interessant nok til at det er realistisk å snakke om mer enn kanskje én til tre slike arrangementer i året, og da er man heller overhodet ikke garantert at arrangementene vil gå i pluss. Jeg trenger vel i så måte ikke si mer enn TIL, Tom Bendiksen og Bryan Adams for å helle litt nøkternhet i det berusede kulturbegeret.

Jeg mener ikke at vi i Nord-Norge skal stå med skinnlua i handa og nekte hverandre å tenke store tanker. Det er store tanker som ga byen universitet, katedral og sin tid sikkert også både bru til fastlandet og elektriske lys.

Men det finnes likevel noe et sted mellom kretsmesterskap i kinasjakk og Sommer-OL, og det finnes også mellomting mellom Royal Albert Hall og Rorbua og Nou Camp og Tromsdalen stadion.
Akkurat som det er forskjell på Barcelona og Tromsø.
På godt og vondt.

SKUFF: Sigurd klarte simpelthen ikke å skjule skuffelsen, da det viste seg at størrelsen på det nye stadionanlegget i Tromsdalen ikke helt svarte til forventningene som var skapt i media

Stump tøvpratet

Så lenge de helsekåte nymoralistene fortsetter å messe ut det paranoide gnålet sitt, kommer jeg bestandig til å gnåle tilbake. Det er et løfte. For jeg nekter simpelthen å la deres kollektivt moralistiske hysteri få stå uimotsagt.

Og vi har hørt det før, og kommer sikkert til å høre det igjen: Nå har amerikanske forskere (igjen!) funnet ut at filmstjerner som røyker i populære filmer mest sannsynligvis genererer økt røyking blant det publikum som ser på filmen. Konklusjon: Vi må sette opp aldersgrensen på filmer med røyking, og vi må anmode regissørene om å skyte færre scener der skuespillere røyker.
Og helsemyndighetene i den vestlige verden jubler over initiativet. Også i det kjernesunne foregangslandet Norge.

I utgangspunktet er dette en retorikk som bare burde generere lette skuldertrekk og nedlatende fnising. Men det går ikke så lenge masse presumptivt oppegående mennesker i maktposisjoner mener dette i ramme alvor. For nå er jeg lei av denne perspektivløse paranoiaen fra – ironisk nok – sykelig helseopptatte friskuser.

Røyk er skadelig. Veldig skadelig. Og røyk forårsaker hvert år helseproblemer i befolkningen som koster samfunnet enorme summer. Likevel er det nå en gang slik at både tobakk, alkohol, sukkertøy, boller, wienerbrød, brus, feite pølser, pizza med dressing og privatbilisme – enn så lenge – er hundre prosent legalt, og så lenge noe er lovlig får en også ta høyde for at folk benytter seg av det.

Og til tross for at det er masse folk som sliter med livsstilssykdommer som følge av for høyt konsum av den ovennevnte styggedommen, er det også de av oss som faktisk ønsker å ha det gøy noen timer før vi går i torva, og som synes at livet dreier seg om mer enn bare å overleve, noe vi til slutt ikke gjør uansett.

Vi kommer alle til å dø, det er det eneste vi vet om de tarvelige livene våre, og jeg har absolutt ingen problem med å både anerkjenne, akseptere og vise tommelen opp til de som ikke vil ha det gøy, men som i det lengste prøver å holde døden på avstand ved å leve et asketisk liv.

Det er deres valg, akkurat som det er mitt valg og gå ut på byen kommende helg, drikke flere bayere, noen glass vin, et par Fernet Branca og strirøyke sigaretter med begge hendene, gjerne etter å ha inntatt et måltid som inneholder både rødt kjøtt, fett, salt og sukker. Eller drive med basehopping, fridykking, maratonløp, tindstigning eller bygge modellfly. Eller verve meg og frivillig dra til Afghanistan og drepe andre mennesker.

Det er lov, og noen velger å gjøre det. Så kan vi heller ta en diskusjon på om det er klokt eller ikke, men dét er en helt annen sak. Hvis jeg har lyst til og liker noe, og det er innenfor lovens rammer, gjør jeg hva jeg vil. For jeg liker å tilfredsstille egne ønsker og ha det godt. I og med at jeg i morgen kan få en takstein i hodet og dø, eller få en diagnose med en uhelbredelig sykdom, akter jeg å ta vare på livet mitt også utover det rent somatisk helsefornuftige. Det er mange måter å gjøre kropp og sinn fornøyd på.

Og jeg vil stille meg foran og forsvare skuespillere og musikere som poserer med sigaretter i munnvikene sine. Fordi det er noe verken myndigheter eller noen andre har noen verdens ting med å gjøre. Hvor ble det av demokratisk opparbeidede verdier som kunstnerisk frihet, ytringsfrihet, individuell frihet og retten til å bestemme over seg selv? Og hvor skal vi sette grensene?

Skal vi forby filmer og sangtekster som fremmer utroskap, drap, bilkjøring over fartsgrensene, narkotikamisbruk, alkoholkonsum, sukker- og saltspising og ubeskyttet sex? Da hadde jaggu «Sopranos», «Mad Men» og «Gudfaren» blitt gøyale saker. Og skal Nick Cave, Sheryl Crow, Tom Waits, Iggy Pop, Madonna og Natalie Imbruglia la være å røyke på coverbilder, fordi de muligens vil påvirke noen viljesvake fans til å synde selv?

Hvis svaret ditt er et rungende ja har du litt av et forklaringsproblem, om du ønsker å være konsekvent i tankegangen.

Kulturformidlere, herunder musikere, skuespillere, regissører, forfattere, billedkunstnere osv. skal være opptatt av én eneste gjerning, og det er å levere gode produkter innenfor sine respektive felt, så får heller forskere og myndigheter gå i bresjen for holdningskampanjer og forebyggende arbeid.

Kultursektoren får de derimot holde de moralske pekefingrene sine langt unna.