Viser arkivet for stikkord turboneger

Tåkeprat i kulturbingen

(Nordlys, 05.09.’12)

TURBONEGER: Deathpunkens fanebærere er glade for å bli nevnt av statsråder, som eksempler på styrking av demokrati og ytringsfrihet. Dét feirer de ved å sitere seg selv: «I am a denim demon. I got my penis steaming, and your asshole screaming help!» Kulturpolitikk er sannelig ikke hva det en gang var. Ei heller betydningen av ordene «ytringsfrihet og demokrati»

For ei drøy uke siden gikk den rødgrønne statsrådstrojkaen Jonas Gahr Støre, Anniken Huitfeldt og Heikki Holmås ut og lanserte det de kalte en dugnad for norsk kultureksport. Denne skal etter sigende lanseres i 2013, i god tid før valget. Les mer…

«Idolet» fra helvete

Å følge Hans-Erik Dyvik Husby/Hank Von Helvete (HVH) de siste årene har vært en underlig øvelse. Fra å være en karismatisk frontfigur i Turboneger, et av Norges mest omtalte, populære og bejublede band de siste femten årene, har det blitt vanskeligere og vanskeligere å skjønne hva som foregår. HVHs store problemer med rusavhengighet har vært en offentlig kjent sak i mange år.

Da Turboneger ble oppløst i 1998 var det på grunn av nettopp dette, og derfor var gleden stor for mange, undertegnede inklusivt, da han og bandet gjorde comeback sommeren 2002. I mellomtiden hadde bandets fanskare vokst med mange tusen prosent, og året etter toppet de VG-lista. Hva som skjedde på veien etter dette er ikke godt å si, men de siste par årene har det blitt mer og mer underlig å følge mannen og hans mange (tilsiktet eller ikke) ablegøyer.

Hans kristne livssyn har jeg aldri hatt nevneverdige problemer med. Det er som kjent religionsfrihet her til lands. At han har kommet med stadig mer intolerante uttalelser om andres liv og levnet har derimot vært vanskelig å svelge, og ikke minst forstå. Spesielt siden han har frontet et band som nettopp spilte på folks fordommer, og som hadde utspring fra et tolerant og fordomsfritt punkrock- og hardcoremiljø.

HVHs sammenligninger av homofile med de som utøver sex med husdyr, og noen islamparanoide uttalelser den ytterste høyre og mørkebrune fløy ville bejublet, var så drøye og dustete at det for det meste genererte småoppgitte skuldertrekk.

Mannens siste korstog er det derimot ingen grunn til å le av. At han har blitt rusfri igjen er gledelig på de fleste måter, og noe alle med selv den minste mengde empati unner ham oppriktig. Samme at han har fått barn og livet på rett kjøl igjen. Hans koblinger til scientologikirka er derimot alt annet enn stilig.

Og la meg ile til å skyte inn at folk må få lov til å tro på absolutt hva de vil; at jorda er flat, at samme planet har eksistert i bare 6000 år, jomfrufødsel, engler, snakkende hester eller hva de måtte føle for. Det er helt greit for meg. Men når HVH, i lag med sin livvakt (avdankede rockvokalister i Norge må også få lov til å tro at de trenger livvakt her til lands), raller rundt og advarer barn og voksne mot å la seg behandle i psykiatrien, er det ikke gøy lenger.

Spesielt ikke når det bygger på en lurvete «vitenskapsteori» fra en høyst omstridt sjarlatan ved navn L. Ron Hubbard, også kjent som grunnleggeren av scientologikirken.

Hubbard og den svært omstridte scientologikirken har utvist et hatsk og grunnleggende negativt syn på psykiatrien, og fordømmer bruk av medikamenter for å hjelpe de som sliter. I 2011 fremstår dette omtrent like intelligent som å fraråde diabetikere fra å innta insulin eller hjertesyke fra å ta hjertemedisin.

Likevel gjør de det, og en av metodene de har blitt kjent for å benytte seg av til å spre budskapet, er å skyve foran seg nyttige idioter i form av kjendiser. Tom Cruise har gjort det for dem i USA. I Norge har vi HVH. Uten sammenligning for øvrig. For hvor stor påvirkningskraft har egentlig denne mannen i dag?

Som rockmusiker?
Neppe. Hans nye band Doctor Midnight & The Mercy Cult, som frontfiguren tidligere i år uttalte at kom til å bli både større og viktigere enn Turboneger, later allerede til å være oppløst. Hjemmesidene er statiske. Den kommende turnélista fraværende.
Som skuespiller?
Nja, han er neppe Norges største håp for realistisk Hollywood-eksport, og det er bare et visst antall ganger du kan spille Cornelis Vreeswijk på svorsk.
Som Idol-dommer?
Vel, i dette TV-programmet har de klart å skape i underkant av to Idoler på seks sesonger. Og, for ordens skyld, det var ikke en av dommerne.

Og da står vi strengt tatt ikke igjen med så mye mer enn Husby og hans livvakt. Og da er det begrenset hvor skummel og farlig han i realiteten er. For andre iallfall. Men jeg håper av hele mitt hjerte at det går bra med ham til slutt.

HVH: Kanskje på tide å konsentrere seg om musikken, og så la fagpersonell uttale seg om ting han ikke har fullt så mye peiling på; psykiatri f.eks. Her foreviget fra hovedscenen under årets Buktafestival, som frontfigur i det allerede oppløste «superbandet» Doctor Midnight & The Mercy Cult

Subjektive klassikervalg

Jøye meg, man skal ikke kødde med smaken til folk! Ikke at det er noe nytt, men etter forrige ukes kommentar fikk jeg nok en gang smertelig erfare hvor ille mange kan ta det opp at man ikke anerkjenner den musikken de holder høyt.

Nå var heller ikke dette poenget mitt, men i stedet å understreke at det de siste tjue årene er mye lenger mellom de mer eller mindre objektive klassikerne i populærmusikken enn hva som var tilfellet de foregående tjue. Og det betyr altså ikke at jeg ikke mener det har kommet ut skiver de siste to tiårene som jeg selv ikke definerer som rystende bra og ditto superviktige.

Her følger derfor en høyst personlig guide av skiver hvis originaltaper jeg hadde forsvart med mitt eget liv. På en øde øy med disse hadde jeg hatt det helt topp (og resten av verden ville vel òg vært brukbart fornøyd, da dette også hadde betydd at alle hadde sluppet mitt nærvær i lang tid fremover).

Så her er de siste tjue års subjektivt utplukket og viktigste album for undertegnede:

1: Uncle Tupelo – «Anodyne» (1993).
Jeg har bestemt meg: Uncle Tupelo var det beste bandet på hele nittitallet. Tok countryrock opp på et nytt nivå, og fikk sågar en genre kalt opp etter seg og debutplata si, nemlig No Depression. Svanesangen fra 1993 er dog den beste.

2: Nick Cave & The Bad Seeds – «Let Love In» (1994).
Han kunne glatt ha fått med tre skiver her, men i denne sammenhengen lar jeg hver artist/band kun få med ei skive. Dette er dessuten Caves beste plate noensinne, og dét sier ikke lite.

3: The Hellacopters – «High Visibility» (2000).
Den beste plata i hele forrige tiår for min del. Et klassisk, tidløst og evig slitesterkt album som jeg rett og slett ikke klarer å bli lei av. Bandet kunne glatt hatt med to-tre til på denne lista.

4: Jon Spencer Blues Explosion – «Orange» (1994).
Så langt unna Notodden Bluesfestival som det er mulig å komme og samtidig hete noe med blues. Et sjokk av et album som fortsatt gjaller.

5: PJ Harvey – «To Bring You My Love» (1995).
Et sant mesterverk som ikke er forringet med årene overhodet. Hennes «Let England Shake» fra i år er det beste som har kommet ut i år per nå. Også en kandidat til å ha med flere plater på lista.

6: The Shins – «Chutes Too Narrow» (2003).
De tok popmusikk opp til helt nye høyder, og har med sine tre album vist at de er sanne genier. En slags kunstnerisk storebror til Band Of Horses. Helt fantastisk og storslått pop med skyhøye låtkvaliteter.

7: Johnny Cash – «American Recordings (1994).
For en revansje! På dette tidspunkt var Cash sparket av plateselskapet sitt, og var en artist få brydde seg om. Dét gjorde han til skamme med denne oppreisningen, som løftet han på gullstol inn i pensjonsalderen. Høyst fortjent, og episk rettferdig helt til det rørende.

8: The Reigning Sound – «Time Bomb Highschool» (2002).
Greg Cartwright er en levende geni og forbilde for mange låtskrivere. Med rette. Et album rensket for svakheter.

9: Monster Magnet – «Spine Of God» (1992).
Ga ut flere skiver med noe av den beste harde musikken som er laget de siste tjue årene. De hadde lett fått inn tre skiver på denne lista.

10: The Soundtrack Of Our Lives – «Welcome to the Infant Freebase» (1996).
Nordens beste band de siste tjue årene, om man sammenligner hele katalogen til alle. Debuten er en påle.

White Stripes, Lambchop, Neil Young, Tindersticks, Cosmic psychos,The Hives, Baby Woodrose, The Black Keys, The Cramps og mange andre får ha meg unnskyldt. UNNSKYLD UNNSKYLD UNNSKYLD!!!

En norsk underbobler topp fem ser slik ut:
Ricochets – «The Ghost Of Our Love»
Turboneger – «Apocalypse Dudes»
My Midnight Creeps – «Histamin»
Stein Torleif Bjella – «Heidersmenn»
Madrugada – «Industrial Silence»
Helldorado – «The Ballad of Nora Lee»
(faen, det ble jaggu seks)

Midnight Choir, Gluecifer, Cato Salsa Experience, WE og mange andre får ha meg unnskyldt. UNNSKYLD UNNSKYLD UNNSKYLD!!!

Hadde lett overlevd kulturelt på en øde øy med disse kulturkulinariske godbitene i nærheten (samt en spiller og en bråte med batterier).

ANODYNE: Et av artikkelforfatterens soleklare favorittalbum fra nittitallet. Han sier også at det er noe av det aller beste han har sett live.