Viser arkivet for stikkord valg

Ablegøyer i valgkampen

Respektér sofaen

Hele 37,5 prosent av landets stemmeberettigede lot av forskjellige årsaker være å avgi stemme ved årets kommune- og fylkestingsvalg. Det har ikke vært måte på hvor mange som har uttrykt bekymring og indignasjon på demokratiets vegne over dette faktum. Effekten av terrorangrepet 22. juli ble altså ikke like demokratisk utslagsgivende som det mange hadde håpet på.

Hva årsaken til dette er, tevles valgforskere, politikere, akademikere og all de andre dyra i Hakkebakkeskogen om. Ingen har svaret. Ergo må vi andre også ha lov til å synse litt. Og dette handler altså om landet generelt og sett under ett. Ikke hver enkelt kommune eller by, noe som krever mange, lange og interne forklaringer.

Det som virker å være på det rene er at krisestemninger og kollektiv uro gjør folk mindre lysten på å ta sjanser, at de heller tviholder på det trygge og søker mot politiske valg de allerede kjenner innholdet i. I Norge vil dette tradisjonelt sett si at folk sokner mot de historiske gigantene Arbeiderpartiet og Høyre.

Det har også skjedd ved årets valg. Å gi 22. juli den hele fulle forklaringen er likevel for enkelt. Man vet at Arbeiderpartiet gang på gang har vist en formidabel mobiliseringsevne når det drar seg til, og Høyre har da også vokst jevnt og trutt på meningsmålingene lenge før tragedien i Oslo og på Utøya fant sted.

Nå er jeg selv av den oppfatning at en av de viktigste godene ved å bo i et fritt demokrati er retten til å treffe egne valg og gjøre som en selv vil, iallfall innenfor et relativt anstendighetsnivå og uten å bryte loven. Å la være å stemme er også en rettighet, og det dummeste vi som stemte gjør nå er å rakke ned på, uffe oss eller latterliggjøre de som avsto fra å benytte seg av stemmeretten sin.

For de har også bestemt seg. De har bestemt seg for å gi faen. Og vi kan mislike det herfra til evigheten, akkurat som vi kan velge å mislike at presumptivt oppegående mennesker stemmer på politiske partier vi selv ikke hadde tatt i med ildtang. Demokrati er også å godta at dine medborgere gjør andre valg enn du selv ville ha gjort.

Og til alle de hverdagsheltene som driver partipolitikk i Norge, for det mener jeg helt uironisk at dere er, så fremstår dere nok dessverre som dørgende kjedelige og uinteressante for mange. Selv tradisjonelle oppviglere og opposisjonelle partier som Frp og SV er ikke lenger noe gøy å stemme på, om man har lyst til å vise fingeren til det politisk etablerte Norge. Når Frp mest av alt ønsker å komme i styre og stell og bli et bredt parti «for folk flest», mister de ei fjær i hatten for mange.

Og et Frp som må drive en valgkamp med bremsene inne på fremmedfryktsaken mister mye av sin politiske attraktivitet for mange. Akkurat som miljøpartiet SV, som går i demonstrasjonstog utenfor Stortinget og roper slagord mot miljøpolitikken til regjeringen de selv sitter i.

Da er det lett å sitte igjen med inntrykket at de tradisjonelle opposisjonspartiene har det samme forholdet til reell politisk makt som bikkjer har til bilene de elsker å jage og bjeffe mot. For de aner virkelig ikke hva de skal gjøre når de tar dem igjen.

Og sentrumspartiene og de ytre fløyene mangler allmenn appell. Og da lar mange være å stemme. Fordi de tenker at det ikke er viktig nok om det blir Høyre eller AP. Da er det er deres demokratiske rett å slippe å mene noe. Dessuten er de strengt tatt inne på noe vesentlig.

SOFAVELGER: 37,5 % av de stemmeberettigede lot være å stemme ved årets valg. Det har skapt mange unødvendige og moralistiske bekymringer blant folk.

De tause og døde tallene

(“Dagens kommentar”, side 2 i Nordlys, fredag 08.07.)

En tragisk helikopterulykke har dominert nyhetene hele den siste uken. Sakens omfang og hjerteskjærende, personlige detaljer er noe de aller fleste har fått med seg. Det tok ikke lang tid før kritiske røster meldte seg.

Og det store temaet var at denne ulykken bare var nok et eksempel på de klanderverdige forholdene i norsk luftfart. Grunn: De siste 15 årene har det omkommet hele 18 mennesker i helikopterulykker her til lands.

18 døde mennesker er selvfølgelig 18 for mange. Og derfor kunne samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa allerede på tirsdag garantere at Flysikkerhetsforum på statsbudsjettet for 2012 skal få alle de ekstra midler som er etterspurt. Det er selvsagt bra. Likevel er det rart med det hvor mye litt ekstra medieoppmerksomhet gjør for en sak. For det er ikke alle personlige tragedier som genererer like mange forsider og politiske lovnader, nå når det lakker mot valg.

I Norge er det mellom 400 og 500 mennesker som tar livet av seg hvert år. Altså over ett menneske i snitt hver eneste dag hele året. Tallet er sannsynligvis mye høyere. En regner også med at cirka ti ganger så mange begår såkalt mislykkede forsøk; altså at de overlever.

Statistisk sett betyr dette at det siden helikopterulykken på mandag er flere som har tatt livet av seg enn det døde i denne familietragedien. I løpet av de siste femten årene har sju/åtte tusen mennesker (et forsiktig antatt tall) tatt sitt eget liv i landet vårt. Det er Finnsnes befolkning ganger to med mennesker som ikke har orket belastningen det har vært å leve.

Og dette er bare siden 1996. Likevel er det forsvinnende lite trøkk rundt temaet på den politiske dagsorden, ikke minst i disse valgtider, da det til og med er vanlig å komme med løfter en ikke engang trenger å innfri om man kommer til makta. Det er mildest talt sjokkerende.

Jeg har ingen grunn til å tro at det ikke er et politisk ønske om å begrense disse fryktelig fæle og monumentale tallene. Akkurat det tar jeg for gitt. Det er sågar noe så obskurt som bred, politisk enighet om at dette ikke er bra i det hele tatt. Men størrelsen på problemet står overhodet ikke i et logisk samsvar med hvor forsvinnende lite det knallharde og skremmende ordet «selvmord» er nevnt i politiske sammenhenger.

Og forklaringen er nok dessverre uløselig knyttet til at folk flest er nedtynget av fordommer, uvitenhet og manglende vilje til å snakke om psykisk sykdom, psykiske problemer og psykisk helsevern. Og politikere er folk flest; i hvert fall er det dét som er meningen i vårt representative demokrati.

I 2011 er det dessverre fortsatt slik at problemer knyttet til det psykiske er voldsomt tabubelagt og assosiert med skam og gammelmodige stigmaer. Dette koster i dag mange mennesker livet. Og jeg vet at det er dustete å sette forskjellige politiske tema opp mot hverandre. Vi trenger kultur, vi trenger idrettsanlegg, vi trenger eldreomsorg og vi trenger å få veiene våre merket, asfaltert og brøytet. Og det er innlysende at vi både skal og bør diskutere eiendomsskatt, bensinpriser og skjenkepolitikk i et valgår.

Men når et cirkaantall på fem tusen mennesker i landet hvert eneste år gjør et eller flere forsøk på å ta livet sitt, og ti prosent av disse «lykkes», burde det også etterfølges av en unison, tverrpolitisk vilje til å gjøre noe med det, og i hvert fall snakke om det.
Vi har ikke råd å la være.