Viser arkivet for stikkord vinyl

Jeg følte jeg hadde solgt verdens beste whisky til en militant avholdsmann

Sixpack og singelliv

Det er rart med det, hvordan noe kjapt blir etablert som en sannhet bare det gjentas nok mange ganger. Selv løgner kan fremstå som sannheter bare de gjentas ofte nok, noen sågar en illsint liten mann med rar bart brukte bevisst i sitt propagandamaskineri. Les mer…

Det er håp for verden

I forbindelse med jobb reiser jeg relativt mye. Jeg liker å komme til et nytt sted, forandring fryder, men jeg hater reising; altså den biten som gjelder selve den fysiske forflytningen. Dette gjelder spesielt reise med fly. Sikkerhetskontroller, køståing, skralt matutvalg osv. er bare noen av elementene jeg misliker, selv om jeg er innforstått med at dette er noe jeg ikke slipper unna.

Men verst av alt: jeg er nødt til å forholde meg til masse fremmede mennesker jeg i utgangspunktet ikke har tenkt å bli kjent med. Vi er der alle sammen for å bli flyttet fra A til B, og selv om jeg ikke er så verst på såkalt small talk, er jeg neppe alene om å foretrekke en mest mulig friksjonsløs reise, sosialt som fysisk. Og for ordens skyld: Klart det kan være hyggelig å komme i passiar med fremmede mennesker, men dette er aldri hovedmålet med å reise. Jeg reiser for å reise. Jeg drar på café, pub eller fotballkamp for å treffe folk. Deri ligger det en viss forskjell.

Reise med båt er litt annerledes. Jeg liker å være på havet, og der kan selve forflytningen i seg selv være en nytelse, spesielt om det er bra vær. Det var det her om dagen, da jeg befant meg på en hurtigbåt fra Tromsø til Finnsnes. Nå er dessverre hurtigbåtene litt for like fly. De fleste setene er snudd samme vei, og man sitter ganske trangt der man suser mellom fjellene og innover fjordene. Men jeg liker det åkkesom, og jeg har –bank i bordet– aldri vært sjøsyk, så det skal mye ubehag og høy sjø til før ubehag eventuelt melder seg.

Likevel gjelder de samme kutymene for small talk her som de gjør om bord på fly. Man setter seg ned med noen fremmede, og for undertegnedes del er den beste måten å slå i hjel tid på enten å skrive eller å lese. Og alltid med musikk på øret. iPod har i så måte vært en kraftig trivselsøkende faktor på reiser for undertegnede. I tillegg til at jeg i hvert fall er middels interessert i musikk, og dermed får slukt i meg musikk proporsjonalt med at fremkomstmiddelet sluker kilometer og mil, er synet av øreplugger stikkende inn i knollen samtidig et signal til omverdenen om man er opptatt med sitt.

Men så var det altså jeg som ble han plagsomme fyren. Det kan være hardt å bli konfrontert med ens egne selvmotsigelser. For da jeg satt meg ned i et sete på nevnte hurtigbåt, ser jeg ei ung dame som sitter og leser bakpå en LP. En plate på vinyl, i lekkert og glinsende utbrettomslag (såkalt «gatefold», som vi nerder kaller det). Det er coveret på «Born To Die», skiva til Lana Del Rey, og hun sitter og leser tekstene på låtene, som er trykket fint på coveret.

Jeg registrerer også at hun har den samme plata gående på iPhonen sin. Så jeg klarer rett og slett ikke å dy meg, og presterer derfor å plage og spørre henne hva dette kommer av; at hun som er så ung har kjøpt vinyl til ei plate hun allerede har digitalt. Heldigvis er hun av den høflige og hyggelige typen, tar ut ørepluggene og forteller smørblid og synlig fornøyd at denne plata har hun vært og kjøpt på vinyl i Tromsø.

Så forteller hun videre at det er greit nok å ha ei plate digitalt, men at hun ville nå ha den sånn ordentlig fysisk. Hun skulle se Lana Del Rey på årets kommende Hovefestival, og nå måtte hun rett og slett ha dette fonogrammet på vaskeekte vinyl. Hun forklarer at det liksom er noe eget, en sjarm, med å ha det på fysisk format.

Åh de små ting! Av og til er det lite som skal til for å glede en mann på 40 år. Det er altså ikke slik at det bare er gamle menn som digger å eie musikk fysisk. Ja, det er nesten urovekkende hvor hoppende glad jeg blir av dette lille opptrinnet. Jeg må sågar begrense min entusiasme for ikke å virke helt fullstendig irrasjonell og skremme dama.

Jeg går av på Finnsnes, mens vinyldama drar videre til Harstad. I Aftenposten leser jeg senere på kvelden en kronikk fra en journalist som verdensvant skriver at fysisk musikk er en død ting. At det toget liksom har gått. Pøh! Her har vi ikke tog. Men vi har båt. Og vi har vinyl. Takk og lov. Det er jaggu kult å reise, sier nå jeg.

LANA DEL REY: Lukker øynene, skyter ut trutmunnen og sier: «Du skal kjøpe plata miiiiiii! På vinyyyyyyyyyl! Hvis ikke er du en skikkelig fusentast! Og jeg kan ikke fordra fusentaster som ikke ser verdien av å eie musikk fysisk!» Yeah! Dama si det!

Jula i krystallkula

I år blir det siste gang at du får musikk i julegave. Det skrev Jørn Dalchow, managing Director i daWorks Records i Dagens Næringsliv på lørdag. Så da er det vel sant, da? For det som står i avisa er jo alltid sant. Men ikke nok med det. Til neste år vil det heller ikke være noen som får filmer eller spill i julegave. Disse bransjene lider nemlig akkurat samme skjebne som platebransjen, der streaming og nedlastning tar over for de fysiske formatene.

Og heter du Jo Nesbø, bør du også begynne å bekymre deg for privatøkonomien, for det som gjelder nå er elbøker. Å lese bøker trykket på papir er bare såååå 2011, altså. Og siden elbøker er så moderne og stilige, vil det heller ikke være noen som kjøper bøker om et år. Stakkars Jo Nesbø som både skal inn i film- og bokbransjen (og i tillegg sitter på rettighetene til Di Derre).

Han kommer neppe til å tjene ei krone neste år. Det vil heller ikke være et eneste saklig poeng med å lese ei bok. I hvert fall ikke om du skal tilegne deg kunnskap. Alt finnes jo på Wikipedia uansett. Og han derre Google vet jo det meste, og er dessuten tilgjengelig til alle døgnets tider.

Det er ikke lett å vite hva en skal gi i julegave til kulturinteresserte om et år. Konsertbilletter er det ingen vits å gi, for om et år er det sikkert sånn at ingen går på konsertene, men at det heller står et kamera foran bandet eller artisten, også kan man streame konserten via smarttelefonen sin hjemme i stua, mens du ser på en nedlasta film du fikk på e-mail fra en kjenning. Og så kan du se konserten på telefonen din via YouTube. Er jo nesten det samme, i tillegg til at du slipper å gå ut blant folk.

Kanskje et måltid mat, tenker du kanskje da? Et gavekort på en bra restaurant, f.eks. Men her må jeg skuffe. Til neste år vil nemlig samtlige restauranter ha lagt ned sine bedrifter i sin nåværende form. Da bestiller du heller mat via din iPad (alle har jo iPad), og så kommer det noen og leverer maten hjem til deg. Mest sannsynlig i et supersonisk romskip.

Man vil nok i det hele tatt ha kommet så langt om et år at man slutter å bry seg om såpass barnslige og tøysete faktorer som det at å spise mat også kan være sosialt og nytelsesesbasert. Til neste jul tror jeg derfor at ingen kommer til å spise julemiddag. I hvert fall ikke med poteter, for det blir du så tjukk av. Men en ferdig lavkarbojuice med mosa ribbefett, pinnekjøtt, sjy, multekrem og medisterkaker vil sikkert bli å oppdrive her og der. Man kan jo ikke kaste alle tradisjoner på båten, må vite.

Det er fascinerende å se hvor kåte vi er på å omfavne det nye og latterliggjøre det gamle, så snart en trend gjør seg gjeldende. Derfor blir det nok som skissert over, tror du ikke? Jeg husker da jeg var ung og så på ungdomsprogrammet «Halvsju». I spesialprogrammet «To Tusen og Halvsju», en gang på åttitallet, viste de oss hvordan de trodde at Norge kom til å være i 2007.

Jeg går fortsatt rundt og irriterer meg over at jeg ikke kan kjøre romskip til jobb og at jeg er nødt til å tilegne meg kunnskap, i stedet for å ta på meg en sånn hjelm når jeg sover som gjør at jeg lærer alt om natta og dermed kan tulle hele dagen.

Jeg husker på slutten av åttitallet at man kunne lese i avisa at vinylen var død. Den var ikke bare død. Det var til og med teit med vinyl. Noen få år senere var jaggu meg rocken død også. Så underlig da, at det kulturelt og teknologisk posthumt kommer ut rock på vinyl den dag i dag. Ny rock, til og med. Stikk i strid med hva eksperter og fremtidskåte smartinger sa.

For ikke å glemme hvor underlig det er at det i morgen åpner ei ny platesjappe i Tromsø. Som selger vinyl. Til og med med rock på. Kanskje synes noen at det fortsatt er gøy med fysiske produkter, og at det er artig med musikk i fysisk format? Noen, altså. Så la oss drømme og hygge oss. Det er mye artigere å være naiv.

JULA 2012: Her ser vi hvordan ei klassisk norsk jul kommer til å se ut om cirka ett år. PS: Romskipet var parkert i garasjen da bildet ble tatt.

Kunsten å gi noe en sjanse

Her om dagen ble jeg helt i bedaring over hva jeg skulle sette på av musikk på min relativt korte vei til jobb. Jeg har det ofte slik. Det ble enda verre etter jeg fikk iPod, av den enkle grunn at det er mer å velge mellom. Det var enklere med walkman. Nå har jeg over 35.000 låter å velge i, og dermed noen tusen skiver inni den lille dingsen. Det er et sant mareritt om man er småtrøtt og lite lysten til å stilles overfor valg. Takk og lov at jeg ikke har en iPhone med Spotify og WiMP i tillegg. Da hadde jeg vært nødt til å stå opp før jeg la meg for å rekke jobb.

I slike situasjoner tenker jeg på muldyret, denne sliteren som er ei krysning av hest og esel; dette genetiske blindsporet (det er ikke forplantningsdyktig) har visstnok en programmeringsfeil som gjør at det går helt i lås om dyret tvinges til å velge, med den litt triste bieffekten at det kan bli stående å virre mellom to hauger havre og sulte i hjel, fordi det ikke klarer å bestemme seg for hvilken haug den skal begynne å ete av. Parallellen til meg selv om musikkvalg er skremmende lik. Løsningen blir som regel å sette på noe gammelt jeg med hundre prosent sikkerhet vet at jeg liker. Så her om dagen satte jeg på Talking Heads-plata «Remain in Light» og gikk på jobb.

For folk som kjenner meg godt, og dernest musikksmaken min, er dette noe av et paradoks. Denne tidvis svært dansbare, eksperimentelle og nokså underlige plata er ganske langt unna det meste annet jeg liker (og jeg har en mer variert samling enn mange tror, bare så det er sagt). Ikke er jeg spesielt fan av det legendariske New York-bandet heller. Men jeg elsker «Remain in Light». Og grunnen er enkel: Jeg ga den tid. Uhorvelig mye tid. Og jeg ville like den.

Jeg var femten år da jeg kjøpte den på ei platesjappe som het Utopia i Oslo, fem/seks år etter den ble sluppet. Husker at jeg sto der og snudde og vendte på den. Synes det var noen jækla stilige fly på bakcoveret. Også hadde jeg nettopp sett livefilmen «Stop Making Sense». Talking Heads var skikkelig bra, hadde jeg skjønt. Eller, det vil si, jeg trodde at Talking Heads var dritbra. Så skiva havnet i en bunke i lag med seks eller sju andre og ble kjøpt uhørt.

Vel hjemme i herlige Nordland var jeg nok et syn for penger ved første avspilling av plata. Det var noe av det rareste og mest utålelige jeg hadde hørt. Haka mi formelig datt i golvet med et tomt klask. Pling-plong-lyder, elementer av funk, en steinrar produksjon (den gang ante jeg ikke hvem Brian Eno var), også dro jeg kjensel på en låt jeg hadde hørt på ungdomsdiskotek (herregud, man hadde fritidsproblemer) og ikke kunne fordra. «Once in a Lifetime», het den. Den liker jeg fortsatt ikke, og har slettet den på iPoden.

Men jeg hadde fryktelig lite penger og den gang ei nokså begrenset platesamling. Så når jeg hadde spilt de andre platene mine i filler, var det bare å gyve løs på plata med de stilige flyene på bakcoveret igjen. Presse meg gjennom den, gang etter gang. Og så begynte det å skje noe. Låtene og melodiene smøg seg inn og platas storhet åpenbarte seg sakte, men sikkert.

Sånn var det. Sånn er det ikke. Ikke at det nødvendigvis var bedre før, men våre lyttevaner er totalt endret. Én sak er at bevisstheten rundt konseptet «album» er mindre (men ikke utdøende!), men når man gjennom diverse streamingtjenester har tilgang på millioner av låter, sier det seg selv at man ikke gidder å gi ei plate et tosifret antall sjanser. Fordi man vet at det bare er å punche inn et nytt navn i søkefeltet, så er veien til et nytt lydspor sekunder unna.

Og la meg på ingen måte bli misforstått dit hen at jeg klandrer folk for ikke å nilytte på skiver de ikke liker. Jeg bare vet at dette for min egen del ga meg lytteropplevelser jeg ellers aldri ville fått, simpelthen for at jeg ga skivene mine mer og lengre tid til å sette seg enn det, ikke bare folk, men jeg selv gjør nå.

Og da er vi tilbake til utgangspunktet, og nå er jeg over i det selvsentrerte igjen, for dette gjør det jo helt uutholdelig å være meg; dette musikalske muldyret som ikke aner hva jeg skal høre på for at det er så mye å høre på.
Jeg får lyst til å vrinske høylytt i ren fortvilelse.

REMAIN IN LIGHT: Bør kjøpes på vinyl, og så bør du isolere deg med intet annet å høfre på i noen uker. Tortur, sier du? Muligens, men det KAN hende du får et musikalsk kick av det. Spotify, schmotify, du liksom

Noe var faktisk artigere før

Nei, dette skal ikke handle om at The Stooges er tidenes beste band, og hvilken plate med hvilket band som er best. Ingen lister eller rangering av musikk. Ei eller om streaming er bra eller ikke (jeg synes fortsatt at «strømming» høres litt underlig ut).

Men det skal handle om lytteropplevelser. Og at endringer i disse nødvendigvis må påvirke folks måter å forstå musikk på. Og jeg sier ikke at alt nødvendigvis var bedre før, men det var så definitivt annerledes. Der er selv nostalgikere og hipstere noenlunde enig.

Jeg hører minst like mye på musikk nå som jeg gjorde da jeg var skikkelig ung (og muligens også litt lovende). Men det plager meg at jeg hører annerledes på musikken. Før i tiden (grrr, nå høres jeg gammel ut!) hørte jeg nemlig grundigere gjennom skivene mine enn hva jeg gjør i dag. Ble det kjøpt inn ei plate, pløyde jeg meg gjennom den med en helt annen innfallsvinkel og motivert fandenivoldskhet enn hva tilfellet er i dag. Jeg hørte gjennom skiva fra start til slutt, kun avbrutt av den obligatoriske snuoperasjonen, med en mye større konsentrasjon plata gjennom enn jeg gjør når jeg sveiper meg gjennom skivene iPoden, eller for den saks skyld CD-ene mine.

Teorien min på dette har lenge vært at jeg hadde mye dårligere råd da jeg var ung. Og klart, noe av forklaringen ligger her. Med begrensede inntekter, som primært ble sopet inn gjennom intens sommerjobbing, var det et færre antall skiver i måneden som utvidet samlingen enn det skulle bli når man fikk seg jobb; og i en kort, intens og naivt gøyal tid med studielån og stipend. At man skulle betale disse pengene tilbake var derimot ikke en tanke man ofret nevneverdig mye energi og tid til. Men her ligger overhodet ikke hele forklaringen. Det viktigste er nemlig formatet.

Jeg kjøpte ikke CD-spiller før våren 1991, noe som var ganske sent i iallfall min kompisflokk. Grunnen var enkel. Vinylutgavene av nye plater begynte å komme ut på markedet flere uker etter CD-versjonene, og for en ubehjelpelig nerd var det helt utenkelig å skulle vente med å få høre musikk vennegjengen allerede hadde begynt å danne seg meninger og oppfatninger om. Man ble dum tidlig før.

Så jeg begynte å kjøpe CD-er. Fryktelig mye CD-er. Herregud, så mye CD-er. Altfor, altfor mange CD-er. Jeg aner ikke hvor mange slike jeg eier i dag, men det er sikkert mulig å stille både alvorlige diagnoser og trekke ufordelaktige konklusjoner om man begynner å telle dem. Likevel har jeg ikke samme forhold til disse digitale rundingene som jeg har til vinylen. Og derfor har jeg heller aldri sluttet å kjøpe vinyl, denne herlige gamle vriompeisen som bare nekter å dø.

Og da slo det meg: Vinylformatet er som skapt for lytting. Du orker ikke gå frem og tilbake, løfte opp stiften og sette den ned på neste spor når det kommer en låt du ikke rådigger med én gang. Du lytter deg heller gjennom hele album på en helt annen måte, og slik det sannsynligvis var ment å være. Og misforstå meg rett, for jeg elsker konseptet med iPod og lignende maskiner, og jeg ser klart masse fordeler med WiMP og Spotify.

Men jeg blir ikke glad i skivene på samme måte. Jeg kan ikke ta ut alle mp3-filene mine med f.eks. The Stooges, se på dem, kose med coveret og lukte på papiret. OK, dette kan muligens oppfattes som noe i grenselandet mot ytterligere diagnoser, fetisjer og seksuelle blindgater, men det får heller våge seg. Og greit nok, det var og er mye mer sexy med vinyl. Lydfiler og streaminger vil alltid være hermetikk sammenlignet med vinyl.

«Åh, men det er jo så kjedelig å snu plata», tenker du kanskje? Men det er ikke det. Det er nemlig skikkelig koselig å snu plata, er det. Så tørker man litt støv av den og legger den ned på tallerkenen med den største kjærlighet og smiler.
Og førstelåten på B-sida var alltid et av platas beste spor.
Og man lærte seg tittelen på den. I dag memoreres heller låten som f.eks. «nummer 6», og den er bare en låt mellom start og slutt. Æbuuuuh! Og derfor synes jeg det er lidderlig gøy at vinylsalget bare øker igjen.
Og det er masse unge folk som har begynt å kjøpe det også, og de kan jo ikke være nostalgiske. Så de kommer etter.

Verden går heldigvis ikke bare fremover.

VINYL: Mmmmmm… sjekk den fine etiketten på den engelske pressinga av The Stooges-klassikeren «Raw Power» fra 1973. Heia vinyyyyyl!

Vis meg din samling!

For noen uker siden var jeg på innflyttingsfest hos en gammel kompis og samboeren hans. Førstnevnte og undertegnede har nogenlunde samme musikksmak. Rundt 1996-1997 var vi en gjeng på nachspiel hos ham, og da ble jeg nokså brått transformert fra å være et i overkant utadvendt og sosialt vesen, og til å bli stum og siklende, mens jeg (nei, nå tror du nok heeeelt feil), nettopp, bladde gjennom platesamlinga hans.

Han hadde hentet store deler av samlinga si over fra USA, og her var det uhorvelig mye gull. Mannen er en del år eldre enn meg også, og hadde av den grunn kjøpt skiver noen år lenger enn meg. Og siden han var amerikansk, og i USA kom CD-eksplosjonen tidligere enn her til lands, var det fryktelig mye artig å se på nettopp dette formatet.

Pussig hvordan tidene forandrer seg. En gang i tiden var det nemlig kjempestilig å bivåne skiver på CD som jeg selv hadde på vinyl. Og han hadde flust av dem. Hi hi hi, så gøy det var å se bittesmå og rare versjoner av skiver jeg selv hadde i digre vinylutgaver. Så der satt jeg og kniste, klukket og koset meg.

Og plutselig brettet øyenbrynene mine seg over hodet og langt ned i nakken. Midt i all denne eventyrlige miksen av det jeg selv mener er kvalitetsrock, skinte skiva mot meg, som om den hadde neonlys på seg. Plata het «Miami» og ble gitt ut av et kultband som heter The Gun Club, et av mine store favorittband fra åttitallet.

Og greit nok, det var artig å se den på CD, men det verste av alt var at den var signert av bandets frontfigur, Jeffrey Lee Pierce. «Welcome to Miami Beach», tror jeg det stod. Pluss navnetrekket. Jeffrey hadde dødd bare et år tidligere. Og der satt jeg altså og holdt skiva i hendene. En personlig hilsen fra avdøde Jeffrey til min amerikanske venn.

– Han signerte den til meg da jeg jobba på et utested der de spilte, tilføyde han verdensvant.

The Gun Club spilte aldri på Fauske, der jeg kom fra. Der var vi heldige om Jahn Teigen kom og kastet glans over Fauskemessa hvert tredje skuddår. Og sånn gikk nå den natta. Hele samlinga ble gått nøye etter i sømmene. Musikk ble diskutert. Låtrekkefølge, coverart, konsertopplevelser, anekdoter fra livet. Hvor de hadde blitt kjøpt etc. Sånn drev man nå på før i tiden. I forrige årtusen. Men ikke nå lenger.

I dag er det stadig sjeldnere å se at folk har skivene sine fremme i stua. Dette skyldes for så vidt ofte at de jeg kjenner blir stadig straightere (og eldre, fuglene må vite hvorfor), og at de heller velger å flashe de nye designmøblene sine, eller alle de artige vasene og suvenirene de har kjøpt ute i den store verden. Og grønnplanter. Masse grønnplanter.

Og alle kvinner får ha meg unnskyldt, men det er ofte kvinnene som har bestemt at de ikke vil ha platesamlingene fremme i hjemmet sitt. Eller «sitt», om du vil. Der er jo mannens også. Ikke engang bøker skal vises frem. Det ser liksom så rotete ut. Jeg er av en helt annen oppfatning. Jeg blir direkte glad om jeg kommer hjem til noen og stua deres bugner over av bøker, CD-er, vinyl og filmer. Det vitner om folk som er fulle av kulturell kapital.

Også kommer unnskyldningene. At barna kan rive det ned. At det trekker til seg så mye støv, blablabla. Men det er bare tull. Hovedgrunnen er kjønnspolitiske forskjeller og kompromisser. Iallfall har det vært slik. Men nå er situasjonen en helt annen. For i dag har ikke folk skivene fremme fordi de ikke trenger dem. Fordi de heller spiller fra iTunes-biblioteket sitt, Spotify, WiMP eller –Gud forby!– YouTube. Og hva er da vits med å ha samlinga fremme? Enn si ha den i det hele tatt?

Problemet er da at det er uhorvelig mye vanskeligere å knekke den kulturelle koden når du kommer hjem til folk. Ikke liker jeg å trekke konklusjoner basert på klesdrakt eller dialekt heller. Ergo er vi i ferd med å fullstendig miste noe viktig, altså muligheten til å forstå hverandre litt bedre, bare ved å sende et blikk i hylla.

Men min amerikanske venn hadde ikke firt på kravene. Heldigvis. I hans nye hjem, som han nå deler med samboeren sin, stod store CD-stativ og svaiet i stua. Vel, en del var stampet i esker og kjørt bort; litt må en ofre for å berge husfreden. Men noe annet og viktig hadde skjedd. Da jeg, tradisjonen tro, begynte øverst til venstre for å bla meg gjennom, var det urovekkende mye reggae og etnisk musikk.

Misforstå meg rett, men dette er altså smådramatisk i vårt relativt felles musikalske univers. Herregud, han hadde skiftet fil, liksom! Og jeg kunne se det med mine egne øyne. Og når han så øyenbrynene mine, som av helt nye årsaker igjen befant seg i nakkeregionen, kom han ilende til.

– Det er ikke mine plater, altså! De begynner ikke før her nede. Du blar i hennes nå!

Han pekte febrilsk med fingrene. Så dro han ut gode, gamle «Miami», klappet meg beroligende på skuldra, slik menn gjør for å roe hverandre ned, og så satt han CD-en på, for å lage ytterligere god stemning. Han hadde altså skjønt alt. Man blander nemlig ikke platesamlingene sine, om man er aldri så forelsket. Og man har hver sin tannbørste.

For hvordan skal man da klare å lese folk, eller rettere sagt, de få som fortsatt flasher samlingene sine i stua si? Vel, det er ikke akkurat et problem for kommende generasjoner. Men de kommer til å bruke dæven så mye lengre tid på å bli kjent med hverandre.

På den annen side slipper de å rydde opp i skivene dagen derpå.
Og jeg hater å innrømme det.

PLATESAMLING: Vis meg din samling, og jeg skal si hvem du er! Her er f.eks. et bilde av platesamlinga til kollega Morten Rydland Høyning, ei samling som mer enn tydelig avslører at han er i overkant glad i Metallica, og da i særdeleshet debutskiva til bandet.

Lystbetonte forsetter for 2011

«Jeg har absolutt ingen nyttårsforsetter. Jeg er perfekt».

Sitatet er ikke fra undertegnede. Det er fra Tommy i tegneserien Tommy og Tigeren, men det er likevel fristende å henge seg på Tommy. Ikke fordi jeg på noen måte mener jeg er perfekt, men fordi det er så fordømt kjedelig med alle disse nyttårsforsettene. Grunn: De dreier seg så å si alltid om lovnader som skal begrense det artige i livet, og som dermed betyr et liv i stadig mer asketiske retninger. Og det er jo dæven så kjedelig.

Kutte røyk, drikke mindre øl, jogge mer, fjerne feit mat og salt fra menyen, se mindre fotball på TV, bli flinkere å planlegge økonomi og kjøpe mer varer på salg.

Og misforstå meg for all del rett, det er selvsagt fornuftige forsetter alle sammen, og jeg skal overhodet ikke fordømme en eneste person som strekker seg etter fornuftens høyder. Det er selvfølgelig helt i orden. Men ingen må komme her og si at forsettene nevnt over representerer noen særlig glede eller forutsetninger for å se på 2011 som et gøyalt år det skal bli stas å gyve løs på.

Vel, man kan selvsagt peke på at resultatene forsettene på sikt vil generere er av den gode sorten, men akkurat som at barn kan bli fortalt hver bidige kveld at det er viktig og lurt å vaske av seg grønske og annen skitt før de legger seg om sommerkveldene, er det ikke det samme som at det føles motiverende. Fornuft kan så visst være hardt å svelge.

Og derfor er det jo mye morsommere å sette opp ei liste over artige gjøremål det dermed er rålett å motivere seg til. Selv har jeg kommet frem til følgende kulturelle oppstivere jeg skal skjerpe meg på for akutt økning av livsglede i 2011:

Se flere konserter:
Til tross for at jeg både arrangerer konserter og går på mye konserter fra før, bør jeg gjøre det atskillig mer. På festivaler, men også på klubbkonserter. Og jeg skal bli flinkere til å sjekke ut flere band og artister jeg visste mindre om fra før. Og det kan man gjøre både på klubbnivå og når man oppsøker festivaler. Man går som kjent glipp av mye om man kun sjekker ut det man vet hva er fra før. Og det er artig å sjekke ut nye ting, man kommer i kontakt med folk (for dem som liker slikt), og på toppen av det hele er en fabelaktig konsert noe du lever lengre på. Dessuten er en genuin konsertopplevelse noe helt annet enn den nytelse og tilfredsstillelse du oppnår ved å spille musikk hjemme i stua di. Jeg blir sur om jeg ikke har sett over hundre konserter når året er omme.

Kjøpe mer musikk:
Jeg synes det er gøy med Spotify, og spesielt WiMP, og jeg kjøper dann og vann musikk digitalt fra iTunes. Men du store all verden så gøy, også så mye gøyere, det er å komme hjem med en pose full av fysiske plater; på vinyl eller CD. For ikke å glemme den sitrende følelsen man får når det ligger en hentelapp i postkassa, som du vet bebuder herlig importsnadder fra Det store utland. Åh, så gøy! Jeg skal kjøpe mye mer musikk. Dessuten ser det stilig ut i hyllene i stua. Jo, tenk for at det gjør det!

Lese mer bøker:
Min evig dårlige samvittighet, dette. Men det å lese bøker er ikke noe som har noe med plikt å gjøre. Jeg bare vet at jeg synes det er udelt dritmorsomt. Bieffektene er så avgjort også til å leve med, siden det å lære noe (pensumlitteratur utgår i denne sammenhengen), utvide eget ordforråd og bli underholdt er vanskelig å se på som ødeleggende i noen retning.

Skryte mer når jeg synes noen har vært flink:
Og, nei, dette er ikke noe hippietull jeg har kokt sammen i kjølvannet av floskelmammuten «framsnakking». Jeg mener derimot at jeg skal bli flinkere med å fortelle folk direkte til dem at jeg synes de er flink når de har vært det. Man flytter ikke fjell, men folk rundt deg blir litt gladere, du styrker sågar ditt eget selvbilde noen prosent, verden blir et bitte litt hyggeligere sted å bo, og det er da noe, er det ikke?

Ser dere, dette er atskillig artigere enn å hoste opp lovnader om å bygge nytt utedass på hytta, kutte majones eller bli flinkere til å være hyggelig med parkeringsvakter. Ei liste over det du faktisk har genuint lyst til vil alltid knuse den uoppnåelige lista over kjedelige gjøremål. I lange løp gjør den deg dessuten lykkeligere, og du blir lettere å leve med. Og da er valget enkelt for meg.
PS: På nyttårsaften lover jeg alltid meg selv å drikke mer champagne det neste året. Der må jeg snart se til å skjerpe meg. Ergo: jeg skal bli flinkere til å drikke champagne i 2011. Banna bein!

TOMMY OG TIGEREN: Smarte gutter som har skjønt absolutt alt