Viser arkivet for stikkord walkman

Kulturell darwinisme

Forandringer trenger overhodet ikke å representere fremskritt. Det er historien brolagt med eksempler på. Likevel hender det at de hjelper oss. Musikkindustrien er en av de bransjene som har vært i kraftigst endring de siste tiårene.

Der har ikke alt vært til det bedre. Inntektene har rast nedover proporsjonalt med tilgjengeligheten av musikk på nett, og det er mange som har måttet blø underveis. Det er veldig vanlig å heie på dette og hylle den utviklingen, og selv om undertegnede ikke har vært blant dem som har jublet høyest, ser jeg helt klart fordeler med noen av de endringene vi har hatt.

Tilgjengeligheten av musikk gjennom WiMP og Spotify har gitt meg og mange andre større tilgang på musikk enn vi noen gang har hatt, og jeg er fortsatt så gammeldags at jeg er glad i den avleggse maskinen iPod. Jeg savner verken walkman (bærbar kassettspiller) eller discman (bærbar CD-spiller), og med tilgjengeligheten til så mye ny musikk har jeg overhodet ikke kjøpt mindre musikk enn før; snarere heller tvert imot.

I dag får jeg i stadig større grad sjekket ut musikk før jeg kjøper den, slik at feilprosenten av nye investeringer har gått dramatisk ned, noe som er umulig å se negativt på. Og fremveksten av disse tjenestene har totalt sparket beina unna et av de dummeste fenomenene platebransjen har brukt for å suge penger ut av den mer fantasiløse delen av det platekjøpende publikum.

Ja, jeg vet at dette høres nedlatende ut, men jeg skal klare å leve med akkurat den snobbemerkelappen i denne sammenhengen. For jeg regelrett applauderer meg til blods over at musikkmarkedet nå rammes av en nært forestående død på samleplatemarkedet. Ser man på den nåværende VG-lista er det fortsatt noen gjenlevninger, og det er primært samleplater ment for barn. Hits for kids nummer 26 og 27 er landets mest kjøpte samleplater, men vi er kvitt masse av det rælet som på et tidspunkt var så dominerende på albumlistene at man til slutt så seg nødt til å lage egne lister for dem.

Den mestselgende artisten helt frem til slutten av forrige tiår het nemlig «Diverse Artister», og fy for en fæl artist. Markedet tøyt over av skiten, som i sannhet var en diger gjøkunge for ordentlige plater med ordentlige artister. Absolute Music, McMusic, Party Zone, Jabba Dabba Dance, og hva de nå het, var nå én sak. Det som var adskillig verre var alle de hoderystende teite skivene med diverse tema, ment for å lure hjelpeløse folk uten fantasi/smak.

Vi hadde Vorspiel Collection og Halvliter Rock for dem som ikke ante hva de skulle spille på fest, vi hadde Bikers & Blues for dem som hadde motorsykkel, men ikke egne favorittplater til å kjøre sykkel med, vi hadde Hit i trafikken for dem som ikke hadde motorsykkel, men fortsatt trengte trafikkmusikk (herregud), vi hadde serien Grillfest for dem som var rådville til hva som var den optimale musikken å grille til, vi hadde Love Song Collection for dem som trengte kulturassistert befruktning (altså kline– og pulemusikk kreert av noen kåte nisser i platebransjen som geleidet det jeg håper var diagnostisk desperate par), og vi hadde serien Koserock, hvem nå enn dét var påtenkt. Jeg kan nemlig ikke tenke meg noe mindre rocka eller mindre koselig.

Og la oss for all del ikke glemme den verste av dem alle, den heidundrende dustete samleplata Tande-P – Mine favoritter, for dem som ikke hadde egen smak, men i stedet ville ha Tande Ps smak. Rekka var uendelig, og markedet formelig flommet over av denne endeløse, stinkende materien. Og platebransjen lo hele veien til banken, de kyniske jævlene.

Spillelister på streamingtjenester og utveksling av det samme i f.eks. iTunes har gjort disse patetiske produktene totalt overflødige. Akkurat dét er en seier for både musikken, bransjen og selveste menneskehjernen. Takk og lov og gratulerer.

DARKNESS FROM THE PAST: Her er et uhyre grelt eksempel på hva en helt kokkelimonke-kynisk platebransje dyttet på folk, akkompagnert av dritdyre reklamekampanjer på TV. Takk og lov er markedet for slikt tullball i ferd med å dø ut. Om det er snobbete å mene det? Klart det er! Av og til skal man være litt snobbete. En sjelden gang har det faktisk noe for seg.

En gammel stayer dør ikke!

Verden går fremover. Den har som kjent ikke noe annet sted å gå. Og ved å si at verden går fremover, mener vi at den er i konstant endring. Hvilket også er vanskelig å krangle om. Likevel lar jeg meg til stadighet forundre over samfunnsvitere og futuristkåte menneskers hang til å tro at alt som er nytt, og alle endringer som oppstår i kjølvannet av nyheter, vil erstatte alt det gamle.

I noen tilfeller har oldtidsskeptikerne selvsagt rett. Hester, kjerrer og manuelle anordninger er for lengst erstattet av motordrevne systemer, og kun de færreste vil i dag la seg lure av en telefonselger som skal prakke på deg et attenbinds, innbundet leksikon til titusenvis av kroner, når du med letthet kan finne frem til det meste ved noen tastetrykk og tilgang til internett.

Men uansett hvor mange lesebrett, el-bøker, padder eller hva de nå heter alle sammen som er kommet, som kommer ut på markedet, vil fortsatt folk kjøpe bøker. Lenge. Både fordi det allerede er folk som har samlet på dem siden Gutenberg en gang på fjortenhundretallet knekte koden for å masseprodusere dem. Og jeg hører motargumentet allerede. «Jo da, men det er masse som har dødd ut med årene!».

Og det er greit det. Jeg savner ikke teleksmaskinen, kassettwalkman, telefon med dreieskive eller hest og kjerre (jeg er allergisk mot hester, så jeg foretrekker dem på generell basis som pølser). Men det er ikke det samme som at alt nytt garantert kommer til å presse ut alt som er gammelt. Jeg nekter. Ikke bare for at jeg er en verdikonservativ og nostalgisk stabeis, det er jeg klar over, men fordi vi verken kan eller vil kaste over bord alt som ikke er flunkende nytt og moderne. Ikke faen.

Og derfor synes jeg det er både feil, teit og skummelt når «alle» liksom bare er enige om at noe kommer til å bli sånn eller sånn. Som om vi var fremtidskåte snåsamenn hele gjengen.

Det siste som skulle dø ut nå er albumet. Skiva. Plata. Det er jo ingen som kjøper musikk lenger. Ingen. Ja, sånn bortsett fra godt over halvparten. Men det er ikke hovedpoenget mitt, selv om det irriterer meg noe grenseløst at det er en medieskapt oppfatning at ingen lenger kjøper musikk, når det er nettopp det flertallet gjør.

Akkurat som at det er fullstendig hinsides himmelropende kokoko-i hodet å tro at nesten alle har minst en iPad hver, når det i virkeligheten bare er en bitte liten brøkdel (under fem prosent av befolkningen) som eier en. Her har dessuten media selv bidratt ivrig, fordi de skal selge sine egne varer gjennom denne elektroniske padda.

Men så var det dette albumet da. Denne døende og sterkt smertelidende pasienten kan vi snart gi et barmhjertighetsskudd i nakken, for nå er det ingen som har lyst på skiver mer. Nå er det bare singler som teller. Digitale singler. «Alle» vil ha singler. «Ingen» vil ha plater. Som de sa i gamle Donald Duck: Jommen sa jeg smør!

Jeg elsker singler. Faktisk er det svært få formater av foreviget kultur jeg setter høyere. Men de skal helst være sju tommer i diameter og være laget av vinyl. CD-singler skjønte jeg aldri helt poenget med, men sjutommere er stilige, de. Kjempestilige. Og det var slik det startet. At man laget musikk på singler. Og derfor er det litt gøy at fremtidsgrabukkene tror at fremtiden vil ende opp som en kopi av noe som er enda eldre enn nåtiden. Men det er nå en annen sak.

Mitt poeng er at albumet er en så innarbeidet kunstform at det alltid vil være noen som kommer til å dyrke både innspillingen av og lytting til det. Og det er heller ikke slik at man sluttet å lage årer etter man fant opp påhengsmotoren. For det er to helt forskjellige lytteropplevelser mellom å digge en enkeltlåt og å nilytte på ei plate.

Og akkurat som at det er fullt mulig å se kun de tjue minuttene av filmen «Titanic» der skipet går ned (som er det eneste meningsfulle, før og etter alt det sentimentale og tilgjorte klisset), er ikke det ensbetydende med at jeg ikke har lyst til å se en hel film. Og selv om jeg elsker å lese bra noveller, har jeg også evnen til å nyte en lang roman. Og så videre. Så bare rull inn denne paniske trangen til å erklære albumformatet som et dødt fenomen. For det kommer til å overleve alle pessimistene som har gitt det dødsdommen.
Nemlig.
Ædda bædda.

THE REVOLVER av Ringos The Beatles: Selve definisjonen på et helhetlig album, der den totale sammenhengen utgjør mer enn den sammenlagte summen av enkeltlåtene (Selveste Ringo nede til venstre, forresten!

Hvil i fred, bestefar

Man blir unektelig bløtere og mer emosjonell med årene. Det skal mindre og mindre til. Og nå er det ikke lenger bare menneskelige relasjoner eller dyr som gjør meg rørt. Nei, nå er det jaggu ta meg også døde ting. Ikke døde mennesker, altså, men døde gjenstander. Og ikke bare gamle antikviteter med affeksjoner opp og i mente. I dag er jeg til og med i stand til å bli rørt av gammel teknologi, og jeg som har like mye innsikt i teknologi som jeg har i håndball (altså ingenting).

I forrige uke døde det noe inni meg. Nostalgien var til å ta og føle på. Tårene presset på. Det var på tide å mimre litt. Det var på tide med et dypt, retrospektivt føleri – o – rama. Det var på sin plass å bøye hodet i sentimental og bunnløs ærbødighet. Grunn: Teknologiprodusenten Sony kunngjorde at de hadde laget markedets siste walkman. Nå var det slutt på moroa. Nå var det over. Nå var det ingen vei tilbake.

Jeg fikk min første walkman i 1983. Jeg var på vei til det digre landet Syden og skulle få en walkman og én kassett av foreldrene mine. Sånn dyr og gul Sony-variant kunne jeg bare skyte ei gul pil etter, så det ble en fin kopisak til to hundre svenske kroner (sikkert tusen norske på den tiden). Jeg var i den syvende himmel.

Vi skulle være i Syden-provinsen Kypros i fjorten dager, og jeg hadde én kassett jeg skulle overleve kulturelt på. Etter knallhard eliminering ble det «Lizzy Killers» av Thin Lizzy. Seks låter på A-sida. Fem på B-sida. Jeg nidigga hvert sekund. Takk og lov, ellers hadde jo ferien blitt et sant mareritt. Utvalget av eminent rock var ikke all verden i Ayia Napa. Ikke da heller.

Den sølvfargede musikkavspillingsdoningen var nesten en sommerforelskelse verdig. Jeg la meg i en bungalow med den om kvelden og sovnet til den strålende versjonen av «Whiskey in the Jar», og på morgenen hadde kassetten spilt seg klar til å snu herligheten, og låten «Waiting for an Alibi» var klar til å følge meg ned til stranden med solbrente svensker og fulle tyskere som drakk om kapp med tredjegradsforbrente og vandrende menneske-roast beefs fra England.
Sommerbudsjettet 1983 ble primært investert i softis, brus og walkmanbatterier. O’ lykke, det var tider, det!

I 1983 var en walkman noe av det villeste som eksisterte av hi fi-teknologi. Walkman var rotekte state of the art. Greit nok at det låt som ei brent bikkje, og at du skulle ha ganske trente ører for å skille mellom The Cramps og Michael Jackson, men konseptet var helt unikt. Du kunne jo ta med deg stereoanlegget i lomma. Det tok nesten ikke plass, og skulle du på ferie var det jo bare å fylle opp en liten pose med opptakskassetter. Fantastisk!

I 1986 kjøpte jeg meg endelig en gul Sony-walkman for sommerjobbpenger. Da var teknologien kommet enda lengre, for den hadde attpåtil radio og det som het autoreverse, som i praksis betydde at du slapp å ta ut kassetten for å snu den. Helt utrolig. I tillegg var den (nesten) vanntett, og med sitt anti shake-system gikk det (nesten) an å gå kappgang uten at det virket inn på lyden. Herregud, det var som å gå inne i en Star Wars-film.

Senere ble walkman (Språkrådet prøvde faktisk å innføre ordet «gåmann» i det norske språk. Det gikk sånn passe) erstattet av det som het discman. Men det var ikke noe særlig teknologisk fremskritt. Det var CD-er i stedet for kassetter, men man måtte like fullt ta med seg masse skiver på tur, og da kunne de bli ripete og slitt. Jeg hadde to modeller av disse og ble ikke glad i noen av de møkkadingsene av noen degenererte «fremskritt».

Også kom iPod og dens slektninger og satte siste spikeren i walkman-kista, og derfor døde altså selveste bestefaren i denne hi fi-familien ut forrige uke. Og da ble jeg litt melankolsk og nostalgisk av meg. Nå har jeg til enhver tid en iPod med 32.500 låter på meg, og andre og mer teknologisk oppdaterte folk har iPhone med Spotify-konto/app. De har tilgang på millioner av låter. Overalt.

Jeg savner verken treski eller utedass. Men jeg insisterer på at walkman, den bærbare hi fi-teknologiens bestefar, hadde sin sjarm. Som en kompis av meg sa:
«Faen, før hadde du med deg ei eller to damer (les: «plater». Journ.anm.) på tur. I dag har du med deg et helt harem på flere tusen. Du rekker jo pinadø ikke over halvparten engang».

Han er så avgjort inne på noe.
Så hvil i fred, bestefar.
Du kan sove nå.
Snufs.

WALKMAN: Gode, gamle, fine, fjonge, analoge rakkeren. Ditt navn skal aldri glemmes. Minnet fra deg vil leve for evig. R.I.P.