Viser arkivet for stikkord wimp

Innføring av boklovstilen

Vi har aldri vært spesielt glad i forandringer her til lands, og i særdeleshet hvis opprettholdelsen av det gamle gjør oss bedre enn svenskene. Noe annet skulle tatt seg ut. Derfor likte vi ikke bokløvstilen som kom inn i skihoppingen av en tjyvsvenske, selv om det var veldig logisk at den var mer effektiv for å hoppe langt på ski. Jo større vinger, jo bedre flygeevne, var prinsippet.

Greit nok, men det skulle faen ingen svenske komme å lære oss. Det ville vi nemlig finne opp og lære selv. Hvis det i tillegg hadde kostet oss mer penger, hadde vi i hvert fall ikke forandret stil. Vi liker ikke å betale mer for noe enn det som er høyst nødvendig. Isolert sett en fornuftig tanke. Det er vel ikke for ingenting at vi har blitt verdens rikeste land, så eventyrlig flinke vi er til å spinke og spare.

De mest utbredte streamingtjenestene for musikk har til nå lignet noe av en suksess. Jeg kjenner ingen veldig musikkinteressert som ikke har abonnement på enten Spotify, WiMP eller begge deler. I dag har det blitt et verktøy som er mer eller mindre uunngåelig om du ønsker å henge litt med i svingene.

Personlig elsker jeg disse tjenestene, og spesielt WiMP, fordi de har ført til at jeg kjøper mindre skiver jeg ikke spiller, og at jeg raskt kan sjekke ut nye navn og plater. Jeg tror sågar jeg kjøper mer musikk nå enn for noen få år siden. Ikke minst på vinyl, men det er nå en annen sak, og sannsynligvis mest en sak mellom meg og terapeuten min.

Men til tross for at folk betaler penger for disse tjenestene (en hundrelapp i måneden) er inntektene dette genererer for artistene mikroskopiske sammenlignet med hva det var for fysisk musikk. Etter noen år med streaming, der tilgjengeligheten til ufattelige mengder musikk er gjort tilgjengelig for en skarve tusenlapp i året, er det likevel en berettiget skepsis i bransjen til hvor gunstig dette er.

Det er iallfall ikke slik at det er de små artistene som tjener på det, som følge av tilgjengelighet. De små artistene tjener enda mindre enn de gjorde før. At det er mer penger å hente i livemarkedet enn tidligere er også en seiglivet og gal myte. Også her er det de digre artistene som stikker av med hovedpotten.

Og derfor har flere nå spurt seg om man kanskje burde se på nye måter å berge en større andel av inntektene for artistene på. Foreningen for komponister og tekstforfattere (NOPA) har derfor, i et nylig fremlagt dokument sendt til Kulturutredningen, foreslått å innføre en musikklov, som skal fungere likeledes med hvordan de i bokbransjen har en boklov (Bokløv? Du tar den? Åh, jeg er på hugget!).

Ideen er å bli enig om en fastpris på ny musikk, slik det i dag er for bøker, der nye bøker har fast pris året de gis ut og fram til 30. april året etter. Dette vil selvsagt hjelpe en masse for en hel gjeng artister, men dette er nok dessverre en utopi for dem som drømmer om det. Grunn: Man har over lang tid gitt folk inntrykket av at musikk ikke skal koste mer enn det nå gjør. Og da er det fryktelig vrient å skulle forlange radikalt mye mer over natta.

Folk flest bryr seg om seg selv, og de driter i artistene. Jeg ser for meg en sånn anonym undersøkelse på nett:
«Vil du betale mye mer for musikk enn du allerede gjør?
1: Ja, jeg elsker å bruke masse penger.
2: Vet ikke, hører ikke på musikk eller
3: Nei, de griske jævlene får nok allerede ».

Jeg har en idé om utfallet.

Og da er det smått ironisk at disse spørsmålene dukker opp samtidig som store deler av avisbransjen sliter med å tjene tilstrekkelig nok på sine nettsider, sammenlignet med papirsalget. Derfor er det smått komisk at journalister i f.eks. Dagsavisen, som mer eller mindre ukritisk har hyllet prisdumping på musikk, nå opplever at deres egne skriverier ikke lenger er tilgjengelige på nettet, med mindre du drar kort. Her er det noen som biter seg i halen.

WiMP: Streamingtjenestene har nok kommet for å bli for lengst siden, men det er fortsatt utrolig få som tjener veldig mye penger på dem. Kanskje man burde begynne å se mot bokbransjen?

Kulturell darwinisme

Forandringer trenger overhodet ikke å representere fremskritt. Det er historien brolagt med eksempler på. Likevel hender det at de hjelper oss. Musikkindustrien er en av de bransjene som har vært i kraftigst endring de siste tiårene.

Der har ikke alt vært til det bedre. Inntektene har rast nedover proporsjonalt med tilgjengeligheten av musikk på nett, og det er mange som har måttet blø underveis. Det er veldig vanlig å heie på dette og hylle den utviklingen, og selv om undertegnede ikke har vært blant dem som har jublet høyest, ser jeg helt klart fordeler med noen av de endringene vi har hatt.

Tilgjengeligheten av musikk gjennom WiMP og Spotify har gitt meg og mange andre større tilgang på musikk enn vi noen gang har hatt, og jeg er fortsatt så gammeldags at jeg er glad i den avleggse maskinen iPod. Jeg savner verken walkman (bærbar kassettspiller) eller discman (bærbar CD-spiller), og med tilgjengeligheten til så mye ny musikk har jeg overhodet ikke kjøpt mindre musikk enn før; snarere heller tvert imot.

I dag får jeg i stadig større grad sjekket ut musikk før jeg kjøper den, slik at feilprosenten av nye investeringer har gått dramatisk ned, noe som er umulig å se negativt på. Og fremveksten av disse tjenestene har totalt sparket beina unna et av de dummeste fenomenene platebransjen har brukt for å suge penger ut av den mer fantasiløse delen av det platekjøpende publikum.

Ja, jeg vet at dette høres nedlatende ut, men jeg skal klare å leve med akkurat den snobbemerkelappen i denne sammenhengen. For jeg regelrett applauderer meg til blods over at musikkmarkedet nå rammes av en nært forestående død på samleplatemarkedet. Ser man på den nåværende VG-lista er det fortsatt noen gjenlevninger, og det er primært samleplater ment for barn. Hits for kids nummer 26 og 27 er landets mest kjøpte samleplater, men vi er kvitt masse av det rælet som på et tidspunkt var så dominerende på albumlistene at man til slutt så seg nødt til å lage egne lister for dem.

Den mestselgende artisten helt frem til slutten av forrige tiår het nemlig «Diverse Artister», og fy for en fæl artist. Markedet tøyt over av skiten, som i sannhet var en diger gjøkunge for ordentlige plater med ordentlige artister. Absolute Music, McMusic, Party Zone, Jabba Dabba Dance, og hva de nå het, var nå én sak. Det som var adskillig verre var alle de hoderystende teite skivene med diverse tema, ment for å lure hjelpeløse folk uten fantasi/smak.

Vi hadde Vorspiel Collection og Halvliter Rock for dem som ikke ante hva de skulle spille på fest, vi hadde Bikers & Blues for dem som hadde motorsykkel, men ikke egne favorittplater til å kjøre sykkel med, vi hadde Hit i trafikken for dem som ikke hadde motorsykkel, men fortsatt trengte trafikkmusikk (herregud), vi hadde serien Grillfest for dem som var rådville til hva som var den optimale musikken å grille til, vi hadde Love Song Collection for dem som trengte kulturassistert befruktning (altså kline– og pulemusikk kreert av noen kåte nisser i platebransjen som geleidet det jeg håper var diagnostisk desperate par), og vi hadde serien Koserock, hvem nå enn dét var påtenkt. Jeg kan nemlig ikke tenke meg noe mindre rocka eller mindre koselig.

Og la oss for all del ikke glemme den verste av dem alle, den heidundrende dustete samleplata Tande-P – Mine favoritter, for dem som ikke hadde egen smak, men i stedet ville ha Tande Ps smak. Rekka var uendelig, og markedet formelig flommet over av denne endeløse, stinkende materien. Og platebransjen lo hele veien til banken, de kyniske jævlene.

Spillelister på streamingtjenester og utveksling av det samme i f.eks. iTunes har gjort disse patetiske produktene totalt overflødige. Akkurat dét er en seier for både musikken, bransjen og selveste menneskehjernen. Takk og lov og gratulerer.

DARKNESS FROM THE PAST: Her er et uhyre grelt eksempel på hva en helt kokkelimonke-kynisk platebransje dyttet på folk, akkompagnert av dritdyre reklamekampanjer på TV. Takk og lov er markedet for slikt tullball i ferd med å dø ut. Om det er snobbete å mene det? Klart det er! Av og til skal man være litt snobbete. En sjelden gang har det faktisk noe for seg.

Kunsten å gi noe en sjanse

Her om dagen ble jeg helt i bedaring over hva jeg skulle sette på av musikk på min relativt korte vei til jobb. Jeg har det ofte slik. Det ble enda verre etter jeg fikk iPod, av den enkle grunn at det er mer å velge mellom. Det var enklere med walkman. Nå har jeg over 35.000 låter å velge i, og dermed noen tusen skiver inni den lille dingsen. Det er et sant mareritt om man er småtrøtt og lite lysten til å stilles overfor valg. Takk og lov at jeg ikke har en iPhone med Spotify og WiMP i tillegg. Da hadde jeg vært nødt til å stå opp før jeg la meg for å rekke jobb.

I slike situasjoner tenker jeg på muldyret, denne sliteren som er ei krysning av hest og esel; dette genetiske blindsporet (det er ikke forplantningsdyktig) har visstnok en programmeringsfeil som gjør at det går helt i lås om dyret tvinges til å velge, med den litt triste bieffekten at det kan bli stående å virre mellom to hauger havre og sulte i hjel, fordi det ikke klarer å bestemme seg for hvilken haug den skal begynne å ete av. Parallellen til meg selv om musikkvalg er skremmende lik. Løsningen blir som regel å sette på noe gammelt jeg med hundre prosent sikkerhet vet at jeg liker. Så her om dagen satte jeg på Talking Heads-plata «Remain in Light» og gikk på jobb.

For folk som kjenner meg godt, og dernest musikksmaken min, er dette noe av et paradoks. Denne tidvis svært dansbare, eksperimentelle og nokså underlige plata er ganske langt unna det meste annet jeg liker (og jeg har en mer variert samling enn mange tror, bare så det er sagt). Ikke er jeg spesielt fan av det legendariske New York-bandet heller. Men jeg elsker «Remain in Light». Og grunnen er enkel: Jeg ga den tid. Uhorvelig mye tid. Og jeg ville like den.

Jeg var femten år da jeg kjøpte den på ei platesjappe som het Utopia i Oslo, fem/seks år etter den ble sluppet. Husker at jeg sto der og snudde og vendte på den. Synes det var noen jækla stilige fly på bakcoveret. Også hadde jeg nettopp sett livefilmen «Stop Making Sense». Talking Heads var skikkelig bra, hadde jeg skjønt. Eller, det vil si, jeg trodde at Talking Heads var dritbra. Så skiva havnet i en bunke i lag med seks eller sju andre og ble kjøpt uhørt.

Vel hjemme i herlige Nordland var jeg nok et syn for penger ved første avspilling av plata. Det var noe av det rareste og mest utålelige jeg hadde hørt. Haka mi formelig datt i golvet med et tomt klask. Pling-plong-lyder, elementer av funk, en steinrar produksjon (den gang ante jeg ikke hvem Brian Eno var), også dro jeg kjensel på en låt jeg hadde hørt på ungdomsdiskotek (herregud, man hadde fritidsproblemer) og ikke kunne fordra. «Once in a Lifetime», het den. Den liker jeg fortsatt ikke, og har slettet den på iPoden.

Men jeg hadde fryktelig lite penger og den gang ei nokså begrenset platesamling. Så når jeg hadde spilt de andre platene mine i filler, var det bare å gyve løs på plata med de stilige flyene på bakcoveret igjen. Presse meg gjennom den, gang etter gang. Og så begynte det å skje noe. Låtene og melodiene smøg seg inn og platas storhet åpenbarte seg sakte, men sikkert.

Sånn var det. Sånn er det ikke. Ikke at det nødvendigvis var bedre før, men våre lyttevaner er totalt endret. Én sak er at bevisstheten rundt konseptet «album» er mindre (men ikke utdøende!), men når man gjennom diverse streamingtjenester har tilgang på millioner av låter, sier det seg selv at man ikke gidder å gi ei plate et tosifret antall sjanser. Fordi man vet at det bare er å punche inn et nytt navn i søkefeltet, så er veien til et nytt lydspor sekunder unna.

Og la meg på ingen måte bli misforstått dit hen at jeg klandrer folk for ikke å nilytte på skiver de ikke liker. Jeg bare vet at dette for min egen del ga meg lytteropplevelser jeg ellers aldri ville fått, simpelthen for at jeg ga skivene mine mer og lengre tid til å sette seg enn det, ikke bare folk, men jeg selv gjør nå.

Og da er vi tilbake til utgangspunktet, og nå er jeg over i det selvsentrerte igjen, for dette gjør det jo helt uutholdelig å være meg; dette musikalske muldyret som ikke aner hva jeg skal høre på for at det er så mye å høre på.
Jeg får lyst til å vrinske høylytt i ren fortvilelse.

REMAIN IN LIGHT: Bør kjøpes på vinyl, og så bør du isolere deg med intet annet å høfre på i noen uker. Tortur, sier du? Muligens, men det KAN hende du får et musikalsk kick av det. Spotify, schmotify, du liksom

Noe var faktisk artigere før

Nei, dette skal ikke handle om at The Stooges er tidenes beste band, og hvilken plate med hvilket band som er best. Ingen lister eller rangering av musikk. Ei eller om streaming er bra eller ikke (jeg synes fortsatt at «strømming» høres litt underlig ut).

Men det skal handle om lytteropplevelser. Og at endringer i disse nødvendigvis må påvirke folks måter å forstå musikk på. Og jeg sier ikke at alt nødvendigvis var bedre før, men det var så definitivt annerledes. Der er selv nostalgikere og hipstere noenlunde enig.

Jeg hører minst like mye på musikk nå som jeg gjorde da jeg var skikkelig ung (og muligens også litt lovende). Men det plager meg at jeg hører annerledes på musikken. Før i tiden (grrr, nå høres jeg gammel ut!) hørte jeg nemlig grundigere gjennom skivene mine enn hva jeg gjør i dag. Ble det kjøpt inn ei plate, pløyde jeg meg gjennom den med en helt annen innfallsvinkel og motivert fandenivoldskhet enn hva tilfellet er i dag. Jeg hørte gjennom skiva fra start til slutt, kun avbrutt av den obligatoriske snuoperasjonen, med en mye større konsentrasjon plata gjennom enn jeg gjør når jeg sveiper meg gjennom skivene iPoden, eller for den saks skyld CD-ene mine.

Teorien min på dette har lenge vært at jeg hadde mye dårligere råd da jeg var ung. Og klart, noe av forklaringen ligger her. Med begrensede inntekter, som primært ble sopet inn gjennom intens sommerjobbing, var det et færre antall skiver i måneden som utvidet samlingen enn det skulle bli når man fikk seg jobb; og i en kort, intens og naivt gøyal tid med studielån og stipend. At man skulle betale disse pengene tilbake var derimot ikke en tanke man ofret nevneverdig mye energi og tid til. Men her ligger overhodet ikke hele forklaringen. Det viktigste er nemlig formatet.

Jeg kjøpte ikke CD-spiller før våren 1991, noe som var ganske sent i iallfall min kompisflokk. Grunnen var enkel. Vinylutgavene av nye plater begynte å komme ut på markedet flere uker etter CD-versjonene, og for en ubehjelpelig nerd var det helt utenkelig å skulle vente med å få høre musikk vennegjengen allerede hadde begynt å danne seg meninger og oppfatninger om. Man ble dum tidlig før.

Så jeg begynte å kjøpe CD-er. Fryktelig mye CD-er. Herregud, så mye CD-er. Altfor, altfor mange CD-er. Jeg aner ikke hvor mange slike jeg eier i dag, men det er sikkert mulig å stille både alvorlige diagnoser og trekke ufordelaktige konklusjoner om man begynner å telle dem. Likevel har jeg ikke samme forhold til disse digitale rundingene som jeg har til vinylen. Og derfor har jeg heller aldri sluttet å kjøpe vinyl, denne herlige gamle vriompeisen som bare nekter å dø.

Og da slo det meg: Vinylformatet er som skapt for lytting. Du orker ikke gå frem og tilbake, løfte opp stiften og sette den ned på neste spor når det kommer en låt du ikke rådigger med én gang. Du lytter deg heller gjennom hele album på en helt annen måte, og slik det sannsynligvis var ment å være. Og misforstå meg rett, for jeg elsker konseptet med iPod og lignende maskiner, og jeg ser klart masse fordeler med WiMP og Spotify.

Men jeg blir ikke glad i skivene på samme måte. Jeg kan ikke ta ut alle mp3-filene mine med f.eks. The Stooges, se på dem, kose med coveret og lukte på papiret. OK, dette kan muligens oppfattes som noe i grenselandet mot ytterligere diagnoser, fetisjer og seksuelle blindgater, men det får heller våge seg. Og greit nok, det var og er mye mer sexy med vinyl. Lydfiler og streaminger vil alltid være hermetikk sammenlignet med vinyl.

«Åh, men det er jo så kjedelig å snu plata», tenker du kanskje? Men det er ikke det. Det er nemlig skikkelig koselig å snu plata, er det. Så tørker man litt støv av den og legger den ned på tallerkenen med den største kjærlighet og smiler.
Og førstelåten på B-sida var alltid et av platas beste spor.
Og man lærte seg tittelen på den. I dag memoreres heller låten som f.eks. «nummer 6», og den er bare en låt mellom start og slutt. Æbuuuuh! Og derfor synes jeg det er lidderlig gøy at vinylsalget bare øker igjen.
Og det er masse unge folk som har begynt å kjøpe det også, og de kan jo ikke være nostalgiske. Så de kommer etter.

Verden går heldigvis ikke bare fremover.

VINYL: Mmmmmm… sjekk den fine etiketten på den engelske pressinga av The Stooges-klassikeren «Raw Power» fra 1973. Heia vinyyyyyl!

Vis meg din samling!

For noen uker siden var jeg på innflyttingsfest hos en gammel kompis og samboeren hans. Førstnevnte og undertegnede har nogenlunde samme musikksmak. Rundt 1996-1997 var vi en gjeng på nachspiel hos ham, og da ble jeg nokså brått transformert fra å være et i overkant utadvendt og sosialt vesen, og til å bli stum og siklende, mens jeg (nei, nå tror du nok heeeelt feil), nettopp, bladde gjennom platesamlinga hans.

Han hadde hentet store deler av samlinga si over fra USA, og her var det uhorvelig mye gull. Mannen er en del år eldre enn meg også, og hadde av den grunn kjøpt skiver noen år lenger enn meg. Og siden han var amerikansk, og i USA kom CD-eksplosjonen tidligere enn her til lands, var det fryktelig mye artig å se på nettopp dette formatet.

Pussig hvordan tidene forandrer seg. En gang i tiden var det nemlig kjempestilig å bivåne skiver på CD som jeg selv hadde på vinyl. Og han hadde flust av dem. Hi hi hi, så gøy det var å se bittesmå og rare versjoner av skiver jeg selv hadde i digre vinylutgaver. Så der satt jeg og kniste, klukket og koset meg.

Og plutselig brettet øyenbrynene mine seg over hodet og langt ned i nakken. Midt i all denne eventyrlige miksen av det jeg selv mener er kvalitetsrock, skinte skiva mot meg, som om den hadde neonlys på seg. Plata het «Miami» og ble gitt ut av et kultband som heter The Gun Club, et av mine store favorittband fra åttitallet.

Og greit nok, det var artig å se den på CD, men det verste av alt var at den var signert av bandets frontfigur, Jeffrey Lee Pierce. «Welcome to Miami Beach», tror jeg det stod. Pluss navnetrekket. Jeffrey hadde dødd bare et år tidligere. Og der satt jeg altså og holdt skiva i hendene. En personlig hilsen fra avdøde Jeffrey til min amerikanske venn.

– Han signerte den til meg da jeg jobba på et utested der de spilte, tilføyde han verdensvant.

The Gun Club spilte aldri på Fauske, der jeg kom fra. Der var vi heldige om Jahn Teigen kom og kastet glans over Fauskemessa hvert tredje skuddår. Og sånn gikk nå den natta. Hele samlinga ble gått nøye etter i sømmene. Musikk ble diskutert. Låtrekkefølge, coverart, konsertopplevelser, anekdoter fra livet. Hvor de hadde blitt kjøpt etc. Sånn drev man nå på før i tiden. I forrige årtusen. Men ikke nå lenger.

I dag er det stadig sjeldnere å se at folk har skivene sine fremme i stua. Dette skyldes for så vidt ofte at de jeg kjenner blir stadig straightere (og eldre, fuglene må vite hvorfor), og at de heller velger å flashe de nye designmøblene sine, eller alle de artige vasene og suvenirene de har kjøpt ute i den store verden. Og grønnplanter. Masse grønnplanter.

Og alle kvinner får ha meg unnskyldt, men det er ofte kvinnene som har bestemt at de ikke vil ha platesamlingene fremme i hjemmet sitt. Eller «sitt», om du vil. Der er jo mannens også. Ikke engang bøker skal vises frem. Det ser liksom så rotete ut. Jeg er av en helt annen oppfatning. Jeg blir direkte glad om jeg kommer hjem til noen og stua deres bugner over av bøker, CD-er, vinyl og filmer. Det vitner om folk som er fulle av kulturell kapital.

Også kommer unnskyldningene. At barna kan rive det ned. At det trekker til seg så mye støv, blablabla. Men det er bare tull. Hovedgrunnen er kjønnspolitiske forskjeller og kompromisser. Iallfall har det vært slik. Men nå er situasjonen en helt annen. For i dag har ikke folk skivene fremme fordi de ikke trenger dem. Fordi de heller spiller fra iTunes-biblioteket sitt, Spotify, WiMP eller –Gud forby!– YouTube. Og hva er da vits med å ha samlinga fremme? Enn si ha den i det hele tatt?

Problemet er da at det er uhorvelig mye vanskeligere å knekke den kulturelle koden når du kommer hjem til folk. Ikke liker jeg å trekke konklusjoner basert på klesdrakt eller dialekt heller. Ergo er vi i ferd med å fullstendig miste noe viktig, altså muligheten til å forstå hverandre litt bedre, bare ved å sende et blikk i hylla.

Men min amerikanske venn hadde ikke firt på kravene. Heldigvis. I hans nye hjem, som han nå deler med samboeren sin, stod store CD-stativ og svaiet i stua. Vel, en del var stampet i esker og kjørt bort; litt må en ofre for å berge husfreden. Men noe annet og viktig hadde skjedd. Da jeg, tradisjonen tro, begynte øverst til venstre for å bla meg gjennom, var det urovekkende mye reggae og etnisk musikk.

Misforstå meg rett, men dette er altså smådramatisk i vårt relativt felles musikalske univers. Herregud, han hadde skiftet fil, liksom! Og jeg kunne se det med mine egne øyne. Og når han så øyenbrynene mine, som av helt nye årsaker igjen befant seg i nakkeregionen, kom han ilende til.

– Det er ikke mine plater, altså! De begynner ikke før her nede. Du blar i hennes nå!

Han pekte febrilsk med fingrene. Så dro han ut gode, gamle «Miami», klappet meg beroligende på skuldra, slik menn gjør for å roe hverandre ned, og så satt han CD-en på, for å lage ytterligere god stemning. Han hadde altså skjønt alt. Man blander nemlig ikke platesamlingene sine, om man er aldri så forelsket. Og man har hver sin tannbørste.

For hvordan skal man da klare å lese folk, eller rettere sagt, de få som fortsatt flasher samlingene sine i stua si? Vel, det er ikke akkurat et problem for kommende generasjoner. Men de kommer til å bruke dæven så mye lengre tid på å bli kjent med hverandre.

På den annen side slipper de å rydde opp i skivene dagen derpå.
Og jeg hater å innrømme det.

PLATESAMLING: Vis meg din samling, og jeg skal si hvem du er! Her er f.eks. et bilde av platesamlinga til kollega Morten Rydland Høyning, ei samling som mer enn tydelig avslører at han er i overkant glad i Metallica, og da i særdeleshet debutskiva til bandet.

Lystbetonte forsetter for 2011

«Jeg har absolutt ingen nyttårsforsetter. Jeg er perfekt».

Sitatet er ikke fra undertegnede. Det er fra Tommy i tegneserien Tommy og Tigeren, men det er likevel fristende å henge seg på Tommy. Ikke fordi jeg på noen måte mener jeg er perfekt, men fordi det er så fordømt kjedelig med alle disse nyttårsforsettene. Grunn: De dreier seg så å si alltid om lovnader som skal begrense det artige i livet, og som dermed betyr et liv i stadig mer asketiske retninger. Og det er jo dæven så kjedelig.

Kutte røyk, drikke mindre øl, jogge mer, fjerne feit mat og salt fra menyen, se mindre fotball på TV, bli flinkere å planlegge økonomi og kjøpe mer varer på salg.

Og misforstå meg for all del rett, det er selvsagt fornuftige forsetter alle sammen, og jeg skal overhodet ikke fordømme en eneste person som strekker seg etter fornuftens høyder. Det er selvfølgelig helt i orden. Men ingen må komme her og si at forsettene nevnt over representerer noen særlig glede eller forutsetninger for å se på 2011 som et gøyalt år det skal bli stas å gyve løs på.

Vel, man kan selvsagt peke på at resultatene forsettene på sikt vil generere er av den gode sorten, men akkurat som at barn kan bli fortalt hver bidige kveld at det er viktig og lurt å vaske av seg grønske og annen skitt før de legger seg om sommerkveldene, er det ikke det samme som at det føles motiverende. Fornuft kan så visst være hardt å svelge.

Og derfor er det jo mye morsommere å sette opp ei liste over artige gjøremål det dermed er rålett å motivere seg til. Selv har jeg kommet frem til følgende kulturelle oppstivere jeg skal skjerpe meg på for akutt økning av livsglede i 2011:

Se flere konserter:
Til tross for at jeg både arrangerer konserter og går på mye konserter fra før, bør jeg gjøre det atskillig mer. På festivaler, men også på klubbkonserter. Og jeg skal bli flinkere til å sjekke ut flere band og artister jeg visste mindre om fra før. Og det kan man gjøre både på klubbnivå og når man oppsøker festivaler. Man går som kjent glipp av mye om man kun sjekker ut det man vet hva er fra før. Og det er artig å sjekke ut nye ting, man kommer i kontakt med folk (for dem som liker slikt), og på toppen av det hele er en fabelaktig konsert noe du lever lengre på. Dessuten er en genuin konsertopplevelse noe helt annet enn den nytelse og tilfredsstillelse du oppnår ved å spille musikk hjemme i stua di. Jeg blir sur om jeg ikke har sett over hundre konserter når året er omme.

Kjøpe mer musikk:
Jeg synes det er gøy med Spotify, og spesielt WiMP, og jeg kjøper dann og vann musikk digitalt fra iTunes. Men du store all verden så gøy, også så mye gøyere, det er å komme hjem med en pose full av fysiske plater; på vinyl eller CD. For ikke å glemme den sitrende følelsen man får når det ligger en hentelapp i postkassa, som du vet bebuder herlig importsnadder fra Det store utland. Åh, så gøy! Jeg skal kjøpe mye mer musikk. Dessuten ser det stilig ut i hyllene i stua. Jo, tenk for at det gjør det!

Lese mer bøker:
Min evig dårlige samvittighet, dette. Men det å lese bøker er ikke noe som har noe med plikt å gjøre. Jeg bare vet at jeg synes det er udelt dritmorsomt. Bieffektene er så avgjort også til å leve med, siden det å lære noe (pensumlitteratur utgår i denne sammenhengen), utvide eget ordforråd og bli underholdt er vanskelig å se på som ødeleggende i noen retning.

Skryte mer når jeg synes noen har vært flink:
Og, nei, dette er ikke noe hippietull jeg har kokt sammen i kjølvannet av floskelmammuten «framsnakking». Jeg mener derimot at jeg skal bli flinkere med å fortelle folk direkte til dem at jeg synes de er flink når de har vært det. Man flytter ikke fjell, men folk rundt deg blir litt gladere, du styrker sågar ditt eget selvbilde noen prosent, verden blir et bitte litt hyggeligere sted å bo, og det er da noe, er det ikke?

Ser dere, dette er atskillig artigere enn å hoste opp lovnader om å bygge nytt utedass på hytta, kutte majones eller bli flinkere til å være hyggelig med parkeringsvakter. Ei liste over det du faktisk har genuint lyst til vil alltid knuse den uoppnåelige lista over kjedelige gjøremål. I lange løp gjør den deg dessuten lykkeligere, og du blir lettere å leve med. Og da er valget enkelt for meg.
PS: På nyttårsaften lover jeg alltid meg selv å drikke mer champagne det neste året. Der må jeg snart se til å skjerpe meg. Ergo: jeg skal bli flinkere til å drikke champagne i 2011. Banna bein!

TOMMY OG TIGEREN: Smarte gutter som har skjønt absolutt alt

Det er feige parti!

Jeg har et ordentlig traumatisk minne fra barndommen. Vel, noen flere kanskje, men jeg har ett som er fotballrelatert og som handler om urettferdighet. Vi var det som da het smågutter. Og vi var, ja, små gutter. Tolv år eller deromkring, og vi skulle spille mot et lag fra Trondheim i fotballturneringen Scandia Cup.

Under oppvarmingen stusset vi litt over at motstanderne våre ikke varmet opp på motsatt side av banen, men at det i stedet jogget en gjeng kolossale ballhester med skjeggvekst både i hendene og på tennene, og med overarmer som var større enn lårene på de største guttene på vårt lag. Da dommeren manet til kampstart, og vi på Fauske/Sprint tok av oss overtrekksdraktene og blottgjorde de superstilige og oransje kampdraktene våre, var det fortsatt de samme gorillaene som sto på motsatt side.

Det viste seg i ettertid at de var et slags farmerlag til Rosenborgs yngre avdeling, og det var mer enn tydelig at dette var en gjeng rurale obelixer som ikke engang hadde smakt morsmelk, men som umiddelbart etter fødselen var blitt koblet direkte på siloer med illegalt kraftfôr og veksthormoner som i utgangspunktet var ment mer for brunstige dølahester enn ballglade smågutter pre puberteten. Vi ble livredde, og en på laget vårt bøyde seg ned i knestående og brølte mot dommeren av fulle lungers kraft: «Det e’ feige parti!!!»
Han fikk gult kort før kampen startet, en kamp vi tapte med kalassifre.

Det er som regel alltid lettest å være størst, selv om vesle David slo filisteren Goliat mot alle odds, i hvert fall i følge Første Samuelsbok i Den hellige skrift. Hadde utfallet vært omvendt hadde neppe historien vært verdt å nedtegne og filisteren, enn si filleristeren, Goliat hadde stått igjen som det eneste verdt å huske.

Platebransjen er ikke noe unntak. Også der er det feige parti, og sånn har det alltid vært, og sånn kommer det alltid til å bli. Jo større et plateselskap er, desto lettere er det for dem å forhandle seg til ordninger og avtaler de små og uavhengige bare kan drømme om, på samme måte som at de selvstendige platebutikkene (de få som fortsatt finnes) stiller mye svakere enn de store og sterke kjedene.

Den eksplosjonsartede fremveksten av Spotify og Wimp som avspillingsmetode for musikk har understreket disse forholdene ytterligere. Aftenposten kunne i går skrive det mange – undertegnede inklusiv ­– allerede har hevdet lenge: De store plateselskapene har mye bedre avtaler med stremingstjenestene enn de små selskapene. Petter Singsaas, den norske sjefen for Universal, som er verdens største plateselskap, og som også i Norge er klart størst med sin markedsandel på hele 35%, sier det i klartekst: «Alle slike avtaler er resultat av forhandlinger, og da kommer vi selvfølgelig inn med kiloene våre».
Og det er selvsagt ikke noe gærent i at Universal vagger inn på forhandlingsrommene til Spotify og Wimp, dumper ned på de pløsete rumpene sine, måker de fettete fleskepølsene sine i bordet og krever spesielbehandling. Det hadde jo alle gjort. Det som er gærent er at de får det slik.

Det har til nå hvilt en slags stupid hippiefilosofi om at nedlastning og streaming er en stor fordel for de små selskapene og artistene. At de nå ikke trenger det enorme apparatet for å nå frem til sitt publikum, at de nå skal tjene penger på konsertvirksomhet osv. Og det er klart, tanken er fin, den. Men som det er ellers i verden er det de største og mektigste som vinner også her. Derfor er det nå flere små selskaper som vurderer å trekke seg fra hele sulamitten. Grunn: Fordi det er feige parti. Fordi de, i likhet med en gjeng livredde smågutter fra Fauske på åttitallet, allerede kan se utfallet av kampen, og da er det overhodet ingen vits å spille den først, med alle de skader, ydmykelser og traumer det i tillegg kan medføre.

Når selskapene bak relativt etablerte artister og kommersielt tunge navn som Erik og Kriss, Madcon, Henning Kvitnes, Vamp og Karpe Diem velger å holde sine siste produkter unna Spotify, er det selvsagt ikke fordi de ikke vil at mange skal få høre låtene, men fordi de vil tjene penger på dem mens de fortsatt er ferskvare.

Og dét er ikke noe rarere enn at de som lager julenissemasker ikke selger dem på billigsalg i desember. Det er nemlig lurt, og skal man kjempe mot krefter større enn en selv, er kløkt og intelligens et av få midler man har tilgjengelig, om man da ikke melder seg ut av hele dansen.

DAVID MOT GOLIAT: Det gikk jo skikkelig i bra bibelen, sier du kanskje? Jo da, greit nok, men der gikk det også helt strålende å lage vin av vann. Og vannet kunne man gå på. I ettertid er det i grunnen ikke så mange som har fått til det samme.