Viser arkivet for stikkord woodrose

Ny teknologi - nye muligheter

For noen dager siden satt en kompis og undertegnede og snakket om en gang da han og bandet hans hadde spilt i Tromsø, sent på høsten i 1999. Dagen etterpå spilte de i Trondheim, og bandet kunne da til sin store fortvilelse ringe meg og si at de hadde glemt intro-plata de pleide å starte hver konsert med.

CD-en lå igjen i Tromsø, det var lørdag, og ingen flere fly gikk herfra den dagen. Det endte med at jeg ringte en kjenning som kunne sånne datating. Ergo ble CD-en brent, og med ei analog linje ble den aktuelle låten sendt på mail til et kontor i Trondheim. Et kvarter etterpå var en kopi brent ut i Trøndelag. I dag høres det hele superparodisk ut. Den gang føltes det som om vi var hovedrolleinnehavere i en kommende James Bond-film.

Mye vann har siden runnet ut i havet. Å sende musikk digitalt er en selvfølge, streamingtjenester gjør i dag millioner av titler tilgjengelige med få tastetrykk, og i tillegg kan man med letthet laste ned det man måtte ønske. Jeg er overhodet ikke skeptisk til den nye teknologien, da den gir oss mange selvsagte fordeler. Men er jeg er likevel livende redd for at musikk skal bli borte, musikk som per nå kun finnes digitalt på diverse datamaskiner rundt om. Før lå det i det minste lagret nedi pappesker, på kassetter, på lydbånd, CD-er, LP-er og andre formater.

Én sak er all den digitale informasjonen som forsvinner fra vår hverdagslige kommunikasjon. Det som før etterlot seg spor i form av postkort, brev og notater forsvinner nå i ødelagte mobiltelefoner og pc-er, og i det vi sletter innbokser som er fulle for å få frigjøre plass på minnebrikker. Nå vil nok en del bli liggende på diverse servere rundt om, spesielt innenfor de forskjellige sosiale medier og blogger, men jeg stoler ikke helt på dem heller.

Det er alltid vanskelig å skjønne hva i vår egen samtid som blir gøy å ha i fremtiden. Jeg har selv pælma både brev, løpesedler og plakater jeg i ettertid har angret bittert på at jeg ikke tok vare på. Der og da føltes det nemlig bare som søppel, men slikt er umulig å forutse. Sånn er det også med musikk. Band og artister som er relativt aktive legger hele tiden igjen diverse opptak. Kun et lite utvalg ender opp på offisielle utgivelser (digitale som fysiske), mens haugevis av materiale blir liggende igjen på diverse harddisker her og der.

Konsertopptak, demoer og alternative versjoner av tidlige låter som senere ble flikket på og gjort helt annerledes, låter og opptak de selv mente ikke var bra nok etc. Også forsvinner det. Bare tanken på hvor mye bra musikk som hver dag dør en ufrivillig død der ute gjør meg trist (all driten som forsvinner er ikke tilstrekkelig for å veie opp, om jeg bryr meg aldri så lite).

Selv tar jeg vare på alt av slikt, fra obskure lokalband til kjente artister fra inn- og utland. For bare et år siden ble f.eks. en av låtene til et av landets mest populære band utgitt, ti år etter innspilling, bare som følge av at undertegnede hadde den liggende i skrotarkivet sitt. Så ble det bruk for det én gang iallfall. Jippi!

Heldigvis er det noen artister som også har skjønt dette. Jeg er selv kjempefan av et dansk band som heter Baby Woodrose. Bandet har gitt ut noen oppsiktsvekkende bra skiver, og bandets mastermind og kraftsenter, multitalentet og geniet Lorenzo Woodrose, har hele veien vært hyperproduktiv både med sitt hovedband og en rekke andre prosjekter.

Nå nylig publiserte Lorenzo at han har lagt ut absolutt rubb og stubb av det han sitter på av tilgjengelig materiale via sine hjemmesider (babywoodrose.bandcamp. com). Låtene kan høres på i sin helhet via en streamingtjeneste, også kan man, for en billig penge, kjøpe det man vil ha til odel og eie.
For et aldeles strålende konsept! Og det er klart; masse av dette er for ekstremt interesserte, med nerderier henimot det sykt diagnostiske, men når det er akkurat dét jeg er, er dypdykket ned i disse arkivene noe av en skatt å kunne ta del i.

Jeg håper dette er en trend som mange andre artister kommer til å følge (for ordens skyld: Lorenzo er neppe den første til å gjøre dette). «Vi må tenke på de kommende generasjoner», som de sier i miljødebatten.

Selv om mine motiver er vel så egoistisk motiverte.

Lorenzo Woodrose: Han har for lenge siden bevist – om enn for en mindre krets – at han er et musikalsk geni; herunder som låtskriver, gitarist, produsent og vokalist. Nå har han tatt i bruk ny teknologi for å tilgjengeliggjøre hele sitt hyperinteressante bibliotek. Takk takk takk!

Subjektive klassikervalg

Jøye meg, man skal ikke kødde med smaken til folk! Ikke at det er noe nytt, men etter forrige ukes kommentar fikk jeg nok en gang smertelig erfare hvor ille mange kan ta det opp at man ikke anerkjenner den musikken de holder høyt.

Nå var heller ikke dette poenget mitt, men i stedet å understreke at det de siste tjue årene er mye lenger mellom de mer eller mindre objektive klassikerne i populærmusikken enn hva som var tilfellet de foregående tjue. Og det betyr altså ikke at jeg ikke mener det har kommet ut skiver de siste to tiårene som jeg selv ikke definerer som rystende bra og ditto superviktige.

Her følger derfor en høyst personlig guide av skiver hvis originaltaper jeg hadde forsvart med mitt eget liv. På en øde øy med disse hadde jeg hatt det helt topp (og resten av verden ville vel òg vært brukbart fornøyd, da dette også hadde betydd at alle hadde sluppet mitt nærvær i lang tid fremover).

Så her er de siste tjue års subjektivt utplukket og viktigste album for undertegnede:

1: Uncle Tupelo – «Anodyne» (1993).
Jeg har bestemt meg: Uncle Tupelo var det beste bandet på hele nittitallet. Tok countryrock opp på et nytt nivå, og fikk sågar en genre kalt opp etter seg og debutplata si, nemlig No Depression. Svanesangen fra 1993 er dog den beste.

2: Nick Cave & The Bad Seeds – «Let Love In» (1994).
Han kunne glatt ha fått med tre skiver her, men i denne sammenhengen lar jeg hver artist/band kun få med ei skive. Dette er dessuten Caves beste plate noensinne, og dét sier ikke lite.

3: The Hellacopters – «High Visibility» (2000).
Den beste plata i hele forrige tiår for min del. Et klassisk, tidløst og evig slitesterkt album som jeg rett og slett ikke klarer å bli lei av. Bandet kunne glatt hatt med to-tre til på denne lista.

4: Jon Spencer Blues Explosion – «Orange» (1994).
Så langt unna Notodden Bluesfestival som det er mulig å komme og samtidig hete noe med blues. Et sjokk av et album som fortsatt gjaller.

5: PJ Harvey – «To Bring You My Love» (1995).
Et sant mesterverk som ikke er forringet med årene overhodet. Hennes «Let England Shake» fra i år er det beste som har kommet ut i år per nå. Også en kandidat til å ha med flere plater på lista.

6: The Shins – «Chutes Too Narrow» (2003).
De tok popmusikk opp til helt nye høyder, og har med sine tre album vist at de er sanne genier. En slags kunstnerisk storebror til Band Of Horses. Helt fantastisk og storslått pop med skyhøye låtkvaliteter.

7: Johnny Cash – «American Recordings (1994).
For en revansje! På dette tidspunkt var Cash sparket av plateselskapet sitt, og var en artist få brydde seg om. Dét gjorde han til skamme med denne oppreisningen, som løftet han på gullstol inn i pensjonsalderen. Høyst fortjent, og episk rettferdig helt til det rørende.

8: The Reigning Sound – «Time Bomb Highschool» (2002).
Greg Cartwright er en levende geni og forbilde for mange låtskrivere. Med rette. Et album rensket for svakheter.

9: Monster Magnet – «Spine Of God» (1992).
Ga ut flere skiver med noe av den beste harde musikken som er laget de siste tjue årene. De hadde lett fått inn tre skiver på denne lista.

10: The Soundtrack Of Our Lives – «Welcome to the Infant Freebase» (1996).
Nordens beste band de siste tjue årene, om man sammenligner hele katalogen til alle. Debuten er en påle.

White Stripes, Lambchop, Neil Young, Tindersticks, Cosmic psychos,The Hives, Baby Woodrose, The Black Keys, The Cramps og mange andre får ha meg unnskyldt. UNNSKYLD UNNSKYLD UNNSKYLD!!!

En norsk underbobler topp fem ser slik ut:
Ricochets – «The Ghost Of Our Love»
Turboneger – «Apocalypse Dudes»
My Midnight Creeps – «Histamin»
Stein Torleif Bjella – «Heidersmenn»
Madrugada – «Industrial Silence»
Helldorado – «The Ballad of Nora Lee»
(faen, det ble jaggu seks)

Midnight Choir, Gluecifer, Cato Salsa Experience, WE og mange andre får ha meg unnskyldt. UNNSKYLD UNNSKYLD UNNSKYLD!!!

Hadde lett overlevd kulturelt på en øde øy med disse kulturkulinariske godbitene i nærheten (samt en spiller og en bråte med batterier).

ANODYNE: Et av artikkelforfatterens soleklare favorittalbum fra nittitallet. Han sier også at det er noe av det aller beste han har sett live.