Viser arkivet for stikkord young

Subjektive klassikervalg

Jøye meg, man skal ikke kødde med smaken til folk! Ikke at det er noe nytt, men etter forrige ukes kommentar fikk jeg nok en gang smertelig erfare hvor ille mange kan ta det opp at man ikke anerkjenner den musikken de holder høyt.

Nå var heller ikke dette poenget mitt, men i stedet å understreke at det de siste tjue årene er mye lenger mellom de mer eller mindre objektive klassikerne i populærmusikken enn hva som var tilfellet de foregående tjue. Og det betyr altså ikke at jeg ikke mener det har kommet ut skiver de siste to tiårene som jeg selv ikke definerer som rystende bra og ditto superviktige.

Her følger derfor en høyst personlig guide av skiver hvis originaltaper jeg hadde forsvart med mitt eget liv. På en øde øy med disse hadde jeg hatt det helt topp (og resten av verden ville vel òg vært brukbart fornøyd, da dette også hadde betydd at alle hadde sluppet mitt nærvær i lang tid fremover).

Så her er de siste tjue års subjektivt utplukket og viktigste album for undertegnede:

1: Uncle Tupelo – «Anodyne» (1993).
Jeg har bestemt meg: Uncle Tupelo var det beste bandet på hele nittitallet. Tok countryrock opp på et nytt nivå, og fikk sågar en genre kalt opp etter seg og debutplata si, nemlig No Depression. Svanesangen fra 1993 er dog den beste.

2: Nick Cave & The Bad Seeds – «Let Love In» (1994).
Han kunne glatt ha fått med tre skiver her, men i denne sammenhengen lar jeg hver artist/band kun få med ei skive. Dette er dessuten Caves beste plate noensinne, og dét sier ikke lite.

3: The Hellacopters – «High Visibility» (2000).
Den beste plata i hele forrige tiår for min del. Et klassisk, tidløst og evig slitesterkt album som jeg rett og slett ikke klarer å bli lei av. Bandet kunne glatt hatt med to-tre til på denne lista.

4: Jon Spencer Blues Explosion – «Orange» (1994).
Så langt unna Notodden Bluesfestival som det er mulig å komme og samtidig hete noe med blues. Et sjokk av et album som fortsatt gjaller.

5: PJ Harvey – «To Bring You My Love» (1995).
Et sant mesterverk som ikke er forringet med årene overhodet. Hennes «Let England Shake» fra i år er det beste som har kommet ut i år per nå. Også en kandidat til å ha med flere plater på lista.

6: The Shins – «Chutes Too Narrow» (2003).
De tok popmusikk opp til helt nye høyder, og har med sine tre album vist at de er sanne genier. En slags kunstnerisk storebror til Band Of Horses. Helt fantastisk og storslått pop med skyhøye låtkvaliteter.

7: Johnny Cash – «American Recordings (1994).
For en revansje! På dette tidspunkt var Cash sparket av plateselskapet sitt, og var en artist få brydde seg om. Dét gjorde han til skamme med denne oppreisningen, som løftet han på gullstol inn i pensjonsalderen. Høyst fortjent, og episk rettferdig helt til det rørende.

8: The Reigning Sound – «Time Bomb Highschool» (2002).
Greg Cartwright er en levende geni og forbilde for mange låtskrivere. Med rette. Et album rensket for svakheter.

9: Monster Magnet – «Spine Of God» (1992).
Ga ut flere skiver med noe av den beste harde musikken som er laget de siste tjue årene. De hadde lett fått inn tre skiver på denne lista.

10: The Soundtrack Of Our Lives – «Welcome to the Infant Freebase» (1996).
Nordens beste band de siste tjue årene, om man sammenligner hele katalogen til alle. Debuten er en påle.

White Stripes, Lambchop, Neil Young, Tindersticks, Cosmic psychos,The Hives, Baby Woodrose, The Black Keys, The Cramps og mange andre får ha meg unnskyldt. UNNSKYLD UNNSKYLD UNNSKYLD!!!

En norsk underbobler topp fem ser slik ut:
Ricochets – «The Ghost Of Our Love»
Turboneger – «Apocalypse Dudes»
My Midnight Creeps – «Histamin»
Stein Torleif Bjella – «Heidersmenn»
Madrugada – «Industrial Silence»
Helldorado – «The Ballad of Nora Lee»
(faen, det ble jaggu seks)

Midnight Choir, Gluecifer, Cato Salsa Experience, WE og mange andre får ha meg unnskyldt. UNNSKYLD UNNSKYLD UNNSKYLD!!!

Hadde lett overlevd kulturelt på en øde øy med disse kulturkulinariske godbitene i nærheten (samt en spiller og en bråte med batterier).

ANODYNE: Et av artikkelforfatterens soleklare favorittalbum fra nittitallet. Han sier også at det er noe av det aller beste han har sett live.

Et lite dykk i arkivet

Aiaiaiai, nostalgien er ikke hva den engang var. Her man ubønnhørlig rykker stadig fremover i køen mot sin egen grav, er det ikke til å unngå at man nå og da blir lettere sentimental og lengter tilbake til tider man i ettertid innbiller seg at var så mye bedre enn hva tilfellet er nå.

I forrige uke snakket jeg på telefon med innehaveren av ei platesjappe, og kort tid etterpå sank jeg inn i tankene om de dager jeg selv sto bak disken i en sådan. «Det var tider, det!», tenkte jeg, også strymja minnene på.

Platebutikker er et utdøende fenomen. Og iallfall de selveide og frittstående. Kjedebutikker, nettsalg og den digitale tidsalder har gjort sitt. Og det har skjedd ganske fort. For fem år siden la mine kumpaner og undertegnede ned vårt foretak.

Da jeg åpnet min første butikk her i byen i 1994 var den naive optimismen på topp, og i lag med noen kompiser fylte vi opp et lite lokale i Storgata med skiver. Hadde vi samlet tomflasker i like mange timer som det ble nedlagt i arbeid ville vi nok vært betydelig mer bemidlet etter ti års drift. Men angre? Ikke faen!

Det meste har en tendens til å bli mye artigere jo mer avstand i tid man får til det. F.eks. kunder jeg husker at man hadde lyst til å rive hodet av, men som man smilte til i et forsøk på å gjøre dem tilfreds, så de skulle komme tilbake for å kjøpe mer. Her er noen 100% sanne greatest hits fra hine hårde dager:

1: Nynneren er en kjent kundekategori blant fagfolk. De som ikke helt vet hva de skal ha, men som nynner høylytt, gjerne med et noe begrenset vokalregister (som de selv tror er på konservatorienivå), på den melodien de vil ha. Som regel en trall de har hørt på radio. Det nynneren skal ha er at vedkommende ofte har er et skikkelig stå-på-humør og en usvikelig optimisme på å finne en løsning.

Nynneren: – Hei, jeg skal ha den derre fine sangen som går på radio!
Egon: – Ehh… Den, ja! Du kan ikke gi et aldri så lite hint? Det går jo en og annen låt på radio.
Nynneren: – Mmmmm… Nanana! Na! Nanananana! Øhhh… Også er det noe med «heart» eller «start». Eller begge deler.
Egon: – Er det en mannlig eller en kvinnelig artist, sånn bare for å grunneliminere lite grann?
Nynneren: – Ja, det er det! Garantert! Nanana! Na! Nanananana! Heaaaaart! Staaaart!
Egon: ­– Jeg gjetter på Queen (det var ofte Queen de skulle ha, nynnerne).
Nynneren: – Ja, vi satser på det! Jeg har dårlig tid. Få den siste Quinn! Er den bra?
Egon: – Den selger godt. Og har mannlig eller kvinnelig vokalist, og garantert et heart og et start både her og der.
Nynneren: – Takk! Nanana! Na! Nanananana!

2: *Gavekjøperen *(GK) vet ofte hva han/hun skal ha, men har dessverre ofte glemt det likevel. Er likevel svært streng og krevende. Det kan generere visse kommunikasjonsproblemer.

GK: – Jeg skal ha den «Greatest Hits»
Egon: – OK! Med hvem eller hva, sa du?
GK: – «Greatest Hits», sa jeg. Det er en gave til barnebarnet mitt. Han heter Bård og har rødt hår.
Egon: – Akkurat! Vet du om det er noe spesielt Bård er spesielt glad i, kanskje?
GK: – «Greatest Hits», sa jeg jo! Skal jeg stave det for deg, eller? G-R-E-I-T-E-S-T H-I-T-T-S! Skal ikke du ha peiling, liksom?
Egon: – Ehh… Vi har jo Queen. Greatest hits vol. 1, 2 og 3.
GK: – Forsegl den og pakk den inn! Jeg skal nå en buss.

Eksperten har gjerne lest om noe i et blad, er dundrende sikker i sin sak, er som regel mann og over femti år. Følgende 100% sanne dialog utspant seg i vår butikk i 1994:

Eksperten: – Har du den nye skiva med han blinde, forhenværende negeren?
Egon: – Jeg vet bare om én såkalt «forhenværende» neger. Han heter Michael Jackson og var ikke blind sist jeg sjekka.
Eksperten: – Nei, det er rock’n’roll. Ikke han derre vimsete discotullingen.
Egon: Øhh… Kan det være Ray Charles eller Stevie Wonder? Ikke helt rock, men det innfrir dine krav til rase og manglende syn.
Eksperten: – Jeg sa at det var rock! Han spiller på en Gibson Les Paul-gitar.
Egon (litt stressa nå): – Hmmm… Jeg lurer på om ikke både Lenny Kravitz og Prince trakterer Gibson Les Paul i ny og ne, men de er ikke spesielt blinde, mener jeg å påstå. Tror ikke de bruker lesebriller engang. Mulig linser, men ikke briller. Og definitivt ikke blinde. Husker du om det var en kjent artist?
Eksperten: – Det er en av de mest kjente i rockhistorien! Herregud! Faghandel, du liksom! Jeg skal dra hjem og hente det bladet!
Egon (svært forvirret, og litt redd): – Takk!

Det går tjue minutter, så kommer Eksperten inn i sjappa igjen med et sterkt nedlatende og ditto triumferende blikk. Så lener han seg over disken, tapper fingrene oppå kasseapparatet, ser hånlig på meg og utbryter selvsikkert, slik bare eksperter kan:

– Neil Young! Neil Young! Jeg skal ha den siste Neil Young! Og nå krever jeg rabatt for tort og svie!

Det var kanskje like greit at jeg la ned og skiftet jobb.

PLATESJAPPE: Ja, det var tider det! Da man bladde fysisk i tusenvis av titler og sjikanerte de ansatte